Vi har trent agility i Nidaros Brukshundklubb siden slutten av mai, og i dag tok vi spranget over i konkurranseverdenen. Vi er egentlig langt fra klare for å konkurrere, men jeg tenkte det kunne være gøy og lærerikt likevel. Det gikk faktisk bedre enn hva jeg hadde turt å håpe. I første løp var vi bare to hinder fra mål da Rambo så en chihuahua som sannsynligvis så morsom ut, og dermed droppet han hele løpet til fordel for leking frenetisk bjeffing og hopping. Vi var disket allerede, men det hadde vært morsomt å få fullført løpet likevel.
Video av første løp
Løp to ble bare ball. Dårlig styring og ivrig hund førte til mye rot og tull, så vi gikk av banen etter bare to hinder. Like greit når jeg ikke hadde noen som helst styring på løpet.
Men man lærer av alle erfaringer. Jeg har f.eks. lært av vi er sinnsykt gode på energi og entusiasme, men ikke fullt så gode på kontroll. Trene trene trene!
En fattig trøst er at vi ikke var alene om disk. For de som ikke vet det: å diskvalifisere seg er helt normalt i agility og oppnås f.eks. ved å ta hinder i feil rekkefølge eller at hunden vegrer seg (bremser, snur seg el.l.) tre ganger. Alle som konkurrerte i samme klasse som meg disket.
Onsdag 6. august kjørte vi fra Trondheim. Vi startet omtrent rett etter jobb og stoppet i Mo i Rana for å overnatte. Her hadde vi booket rom på Bechs Motell & Camping. Rommet var OK, og Rambo slo seg til ro etter litt boffing for fremmede lyder. Torsdag kjørte vi videre og ca kl 19 var vi framme i Bø. Været var OK, ikke spesielt sommerlig, men heller ikke storm og uvær.
Søndag ble vi med turlaget ut til Gaukværøya, ei øy hvor mange av folkene i Bø tidligere bodde. Der ute var det gårder, fiskemottak, butikk, skole o.l. Alt man trengte i et lite lokalsamfunn på den tida. Onkelen min vokste opp der ute i havgapet. Skarv og ørn fikk vi se, men de var vanskelige å fotografere med kompaktkamera…
Ellers har vi opplevd:
Å besøke ei «uværshule» hvor man kan sitte varmt og godt og kikke utover havet og nyte uværet.
Vi gikk tur til Veten, en av toppene i Bø, 467 meter over havet. OK vær og flott utsikt over store deler av Bø.
Var på havet sammen med Bjørn-Ruben i Terjes (farens) lille speedbåt. Her fikk vi se fyret på Litløy, med sine mange trappetrinne. Dessverre fikk vi ikke gå i land på øya, for hun som har kjøpt fyret etter at driften ble lagt ned (for å gjøre det om til turiststed) liker tydeligvis ikke at det er besøk der når hun ikke er tilstede. Landgangen var trukket opp, og øya som «alltid» har vært tilgjengelig for lokale folk er dermed «stengt» 🙁
Mot slutten av ferien besøkte vi Nyksund, et fraflyttet fiskevær i Øksnes, som nå har fått nytt liv takket være tilflyttede tyskere som vil pusse opp og drive med turisme. På hjemturen fikk Rambo kikke på sauene og føle vinden gjennom håret 🙂
25. – 27. juli dro Trine og jeg på helgetur til Åndalsnes for å leke turister i eget land. Vi pakket med oss telt og campet ved foten av Trollveggen – på en campingplass, ja – fra fredag til søndag. Det var strålende vær hele helga, men vi var heldige nok til at campingplassen hadde skygge om morgenen og kvelden, slik at teltet ikke ble kokvarmt.
Rambo sov i buret sitt sammen med oss i teltet, en ny opplevelse for han. Litt vokting ble det når folk trasket forbi i gresset eller den jævla geita den søte tamgeita breket/mekret utpå kvelden, men han kom i feriemodus og slappet mer av etter hvert.
Lørdagen tok vi Raumabanen fra Åndalsnes til Bjorli tur/retur. Et fin reise med flere små stopp på severdige steder som f.eks. Kylling Bru, bilde finnes lenger ned. Dessverre for NSB var det bare vi som reise denne dagen, desto bedre for oss, for da kunne Rambo fritt utforske togets mange spennende krinker og kroker.
Senere på dagen kjørte vi opp og ned Trollstigen. Snakk om sinnsyk veistrekning! Trailere, busser, campingbiler… Alle skulle oppover fjellet. Og da mener jeg oppover (OK, nedover også da…), for det er en voldsom bratt etappe.
Eiere av gamle bilder: fyll nok vann på radiatoren! Elbileiere: husk å lade batteriene! Alle andre: forsiktig med clutchen! Falken berget to biler bare mens vi var på vei oppover, men det var sikkert verdt turen også for dem. Noen dager etterpå kunne vi lese i avisen at noen gærne utlendinger hadde sittet på busstaket på vei oppover samme vei. Vi hadde mer enn nok med å klamre oss fast sitte i bilen og kikke ut/ned…
Da vi kom tilbake på campingplassen på ettermiddagen fikk vi oppleve ras i Trollveggen. Trine forsøkte å rigge opp kamera med skikkelig zommlinse, men rakk ikke ta bilder før det bare var støvet igjen. Etter at kameraet hadde stått på stativet og pekt mot fjellet en stund etterpå fleipet jeg med henne og spurte om hun ventet på nye ras. I samme øyeblikk som ordene forlot kjeften så vi at nye steiner begynte å falle. Et voldsomt brak fulgte noen sekunder etter, og deretter rumlingen av stein som raste nedover fjellsiden. Noen bilder ble det også. Det beste av alt: vi overlevde! 🙂
Søndag kjørte vi hjem via Molde og Kristiansund. Grunnen til denne omveien var at vi ville kjøre Atlanterhavsveien, et flott stykke vei omtrent midt ute i havet. Ikke så «unikt» for oss som begge kommer fra kystkommuner med middels dårlig veiforbindelse, men fint likevel. Og havutsikten var upåklagelig 🙂
