Et slalomgjennombrudd!

I femtida troppet jeg opp på banen for å trene agility. Ellen var allerede på plass, få minutter etter kom Trine, Bente, Kari og Monica og litt senere også Tone og Agnete.

Det var satt opp en grei bane med hopphinder, rør og slalom og jeg tok sikte på å komme gjennom uten å ta delmomenter først. På første runde ble det litt stopp foran slalomen, men vi kom fint gjennom likevel. Andre gang fant han første pinne selv, men det var i tredje forsøk gjennombruddet kom: for første gang startet Rambo en slalom på eget initiativ, og han rakk å runde tre pinner før jeg kom frem! Jeg ble så paff at jeg nesten saboterte hele slalomen, men greide å hente meg inn og vi fortsatte fremover med fin flyt. Han raste forbi publikumsrekka, tok tunneller og hopphindre i god fart og satte punktum med å spurte fra meg mot slutten av bane.

Gjett om matfar var stolt og fornøyd!

Ja, forresten, de andre hundene var flinke de også 😉

Agilitysøndag

I dag var Rambo og jeg oppe skammelig tidlig (0800) for å møte Trine, Bente, Ellen og Kari på Stavsøra for trening klokka 0930. Hindrene var visst borte, så vi tok med egne. Trine tok ansvar for å sette opp en bane hvor vi fikk god anledning til å jobbe med bytte av retning og kryssing foran og bak (og noen ganger ved siden og langt utenfor). Fint å få testet ut hva som funker og hva man trenger å jobbe mer med.

Det ble en del filming og fotografering av de utøvende atletene, ispedd rikelig med nysing, kremting og trekke-på-snørra fra min side. Beklager ristingen i opptaket, Trine, anti-shake er ikke designet for å tåle nysing… I morgen håper jeg å være «frisk» igjen.

Været var mildt sagt skiftende, det ene øyeblikket var det sommer, det andre var det høstregn. Innimellom slagene forsøkte vi å åpne, lukke, lufte og justere bilene slik at våre firbente venner ikke skulle lide nød. Det viste seg at Bente har en bil bare tyskere og ingeniører (og en og annen polansatt) kan betjene – helst bør man være både tysk og ingeniør… Kari og jeg lyktes iallfall ikke å rulle opp vinduene basert på instruksen «nøkkelen (en liten plastdings, red.anm.) må legges i hullet». Vi forsøkte å putte den i bagasjerommet, sitte på setet, plassere den i myntholderen og diverse annet, men vinduene var som limt fast. Sveiv fantes heller ikke! Etterhvert måtte bileieren selv ta ansvar og finne riktig hull å plassere dingsen i (nøkkelen, ikke hunden). Og visp, så var vinduene oppe!

Rambo fikk øvd på det vi sliter mest med, nemlig å gå banen med folk og hunder i nærheten. I dag var han riktig så flink og fikk ikke hilse på noen av tilskuerne før treningen var over. Konklusjon: pølsebiter er bedre enn venner!

Vippetrening hos Bente

Onsdag fikk jeg lov å komme på audiens hos Bente på Ranheim. Hun er et sånt snilt menneske som har eget gress og greier, og på det gresset står det ei vippe. Du vet et sånt hinder som Rambo syntes var ekstremt kult i starten, men som plutselig ikke var noe artig lenger, faktisk ganske ekkelt?

Lørdag og søndag er det Gaulahelga på Lundamo, og da skal vi gå fire løp. Dessverre er vippa et ømtålig tema for oss, og i et siste desperat forsøk på å gjøre umiddelbare fremskritt kjøpte jeg både grillpølser og tradisjonell godis og sa til meg selv (og Rambo) «Nå skal det skje!».

I Reppeveien traff vi Bente og to glade amerikanere, det vil si, Dina syntes Rambo var i overkant bråkjekk, så hun bestemte seg for å gi han ei lekse. Men alt gikk fint, og Bente beroliget meg med det ikke lenger var gangbare tenner igjen i bråkekjeften. Jeg tok et kjapt overblikk på Rambo og kunne bare finne sikkel og gommemerker, så da var alt OK.

Vi startet med ren vippetrening på gresset og la etterhvert på både slalom og hopphinder. Deretter tok vi en slags pause som bestod i at Rambo forsynte seg selv fra pølsepakken, jeg sprang etter og ropte, og pølsa forsvant inn i puddelkjeften i store jafs. Etterpå ble vi venner igjen, og våpenhvilen ble forseglet med en pølsebit.

Til slutt prøvde vi vippa på grusen. Selv første gang på grusen var det noe helt annet enn på gresset. Han oppførte seg omtrent som om han hadde utviklet akutt høydeskrekk. Med lokking, luring, smisking og grillpølse kom han etterhvert over, men det gikk sakte. Vi har altså fremdeles et stykke igjen på vippa, men det blir god tid til trening i sommer så vi har fremdeles håpet med oss.

Under treninga ble det filmet en del, dette var noe av det som med nød og neppe passerte selvsensuren. Etter treninga fikk jeg anledning til å prøve ut amatørvideoredigering på Mac med iMovie. Enkelt og greit program for basisredigering. Og HD-video ser ut til å fungere veldig fint på MacBook Pro, i motsetning til min 2 år gamle PC som står og venter på nye (og bedre) komponenter. Neste uke skal den monteres, da blir det vel fart og spenning for en liten nerd!