Første løp (1L) var 4 hinder og rett av banen. Ikke for å hilse på supertante Ellen denne gangen, hun hadde vært snill og gjemt seg langt, langt unna. En tilfeldig hund så derimot spennende ut, og vips var løpet over. Det hele gikk så fort at Bente (min «faste» kameraoperatør) ikke rakk å sette i gang opptaket.
Men i andre løp (H1L) skulle det skje. Zorro og Ellen gikk like før oss, og sprang direkte inn i et kratt og gjemte seg etter et feilfritt løp. Gratulerer med førsteplassen! 🙂 Og så kom vi. Hinder nr 2 var hjulet, og der gikk Rambo forbi. Men jeg tok han med tilbake igjen, og da hoppet han hjulet omtrent før jeg rakk å gi kommandoen. Derfra var det full steam ahead. Hopphindere, slalom, tunnel, pølse og lengdehopp, null problem! Blodet pumpa, Rambo beina på, og matfar greide så vidt å holde følge på oppløpssida. Fort gikk det og vi kom i mål uten flere feil enn den første.
Fordi vi var så få startende ble det dessverre ikke rosett på oss, men vi fikk andreplassen, rett bak superhunden Zorro. Selv med knotinga på hjulet var vi godt under standardtida og endte opp med 5 feilpoeng, dermed ble det også ekvipasjens første napp.
Matfar gikk dermed raskt fra å være fortvilt fører av ukontrollerbar bajas, til å være stolt av å gå agility med verdens flotteste dvergpuddel. Be afraid, Ellen og Zorro, nå er vi i gang! 😉
Det har vært en knallfin første dag! Selv om matfar hadde «eksamensnerver» hadde Rambo humøret oppe. Heldig med været var vi også. Til tross for at Yr.no meldte solide mengder regn, var det opphold så godt som hele dagen, kun noen få dråper falt fra oven. Solskinn fikk vi også!
I første løp (H1L) startet vi med en tur ut av banen for å hilse på noen hunder. Etter litt roping og fekting var vi igang igjen og stormet frem med godt driv. På hjulet ble det feil, men jeg bestemte meg for å ikke stoppe opp og begynne å prakkes, så vi løp videre. Slalomen gikk fint, treningen der har båret frukter. På muren gikk Rambo utenfor, ser på videoen at jeg trakk meg vekk for tidlig. Burde nok vært ekstra påpasselig der siden det er et nytt hinder for han.
Og slik ble det...
I neste løp (1L) ble det knallstart! Alt gikk strålende frem til vi kom til slalomen. Jeg kom inn mot hinderet med Rambo på feil side av slalomen, og da fikk han anledning til å kikke seg rundt og finne på noe annet å gjøre. Han pilte av gårde i supertante Ellens retning, og til tross for høylytte «NEI!» fra henne – og intens klapping og roping fra meg – kom han ikke tilbake, så jeg måtte gå av banen.
Ingen plassering eller napp i dag altså, men to løp jeg er veldig fornøyd med likevel. Når vi bare blir enige om at å løpe av banen er forbudt blir det nok bra 🙂
Onsdag fikk jeg lov å komme på audiens hos Bente på Ranheim. Hun er et sånt snilt menneske som har eget gress og greier, og på det gresset står det ei vippe. Du vet et sånt hinder som Rambo syntes var ekstremt kult i starten, men som plutselig ikke var noe artig lenger, faktisk ganske ekkelt?
Lørdag og søndag er det Gaulahelga på Lundamo, og da skal vi gå fire løp. Dessverre er vippa et ømtålig tema for oss, og i et siste desperat forsøk på å gjøre umiddelbare fremskritt kjøpte jeg både grillpølser og tradisjonell godis og sa til meg selv (og Rambo) «Nå skal det skje!».
I Reppeveien traff vi Bente og to glade amerikanere, det vil si, Dina syntes Rambo var i overkant bråkjekk, så hun bestemte seg for å gi han ei lekse. Men alt gikk fint, og Bente beroliget meg med det ikke lenger var gangbare tenner igjen i bråkekjeften. Jeg tok et kjapt overblikk på Rambo og kunne bare finne sikkel og gommemerker, så da var alt OK.
Vi startet med ren vippetrening på gresset og la etterhvert på både slalom og hopphinder. Deretter tok vi en slags pause som bestod i at Rambo forsynte seg selv fra pølsepakken, jeg sprang etter og ropte, og pølsa forsvant inn i puddelkjeften i store jafs. Etterpå ble vi venner igjen, og våpenhvilen ble forseglet med en pølsebit.
Til slutt prøvde vi vippa på grusen. Selv første gang på grusen var det noe helt annet enn på gresset. Han oppførte seg omtrent som om han hadde utviklet akutt høydeskrekk. Med lokking, luring, smisking og grillpølse kom han etterhvert over, men det gikk sakte. Vi har altså fremdeles et stykke igjen på vippa, men det blir god tid til trening i sommer så vi har fremdeles håpet med oss.
Under treninga ble det filmet en del, dette var noe av det som med nød og neppe passerte selvsensuren. Etter treninga fikk jeg anledning til å prøve ut amatørvideoredigering på Mac med iMovie. Enkelt og greit program for basisredigering. Og HD-video ser ut til å fungere veldig fint på MacBook Pro, i motsetning til min 2 år gamle PC som står og venter på nye (og bedre) komponenter. Neste uke skal den monteres, da blir det vel fart og spenning for en liten nerd!
