Grilling ved Skjelbreia

19. februar 2011

Lengde: 12,2 km
Tid 4 t 30 min

Turgruppa, i dag bestående av Ellen, Elisabeth, Anne Marit og meg (samt hundene: Kiska, Zorro, Fibi, Dennis, Kira og Rambo), startet dagens tur fra Haukvatnet. Jeg hadde aldri gått derfra før, men vi kom raskt på kjente veier da vi nærmet oss Vådan. Dagens løypevalg var smart, vi kunne gå flere i bredden på brøyta veier, og slippe å traske i skiløypene. Sekkene (og Dennis’ pulk) var pakket med komponenter til et herremåltid under åpen himmel. Et portabelt kjøkken i form av en engangsgrill, fyrved og parafinbriketter var også med. Til og med pølseklype hadde vi, her overlates ingenting til tilfeldighetene!

Vårt første møte med norsk natur var en mindre ansamling sauer som stod og hang bak et relativt nedkjørt gjerde. Etter å ha studert oss på den frie siden av gjerdet en stund, fant våre ullete venner ut at de skulle forsøke seg på en rømning. «Flukten fra Alcatraz» ble bare barnematen mot dette fluktforsøket! Men etter at den firbeinte forbryterbandeledersøya ble lempet tilbake med rå nordnorsk muskelkraft fant resten av flokkdyrene ut at det nok var tryggere innenfor «muren», og rykket frivillig tilbake til start. (Og mottok ikke kr 20.000).

I et nedtråkket pausehull slo vi oss ned og rigget til leirkjøkkenet. Damene sanket ved og mannen gjorde opp ild. Med fyrstikker. Og parafinbit. Og bål ble det! Engangsgrillen gikk det dårligere med. I samme øyeblikk som den viste tegn til ild ble den brosteinslagt med pølser og brød, oksygennivået sank og systemet brøt sammen. Husk branntrekanten damer! Nei, det er en annen trekant enn den «trekanten»…

Heldigvis kunne vi varme maten over det særdeles vellykkede bålet. Og vi hadde ikke bare pølser, å neida! Det ble servert berlinerboller, lefser, sjokolade, dadler med bacon og noe godt i koppen. De fleste ble mette. Ok, vi ble stappmette alle sammen. Rambo fikk testkjørt den nye jaktposen sin og den funket bra. Direkte varm ble den vel ikke, men det hjelper å holde kaldgufset unna.

Etter at leiren var ryddet fortsatte turen rundt forbi Stykket og tilbake til Haukvatnet via Vådan. Alle var enige om at det hadde vært en fin tur – og at vi luktet kraftig av bål.

2011-02-19 Grilling ved Skjelbreia

[picasaView album=»GrillingVedSkjelbreia» instantView=»true»]

Tjønntur med valgets kvaler

30. november 2009

Lengde: 12,3 km
Tid: 4 t 30 min

Før helga hadde Ellen og jeg avtalt å legge søndagsturen innom Bangtjønna og Klokktjønna, så jeg hadde lagt opp ei rute på GPSen.  Men så viste det seg at Ellen allerede hadde en rute i hodet, og siden vi ikke praktiserer etter demokratiske prinsipper i turgruppa (heller noe i nærheten av mental utmattelseskrig), var det hennes forslag som vant frem.

Vi startet fra Granåsen, gikk nordover forbi Stor-Leirsjøen og opp til veien som leder mot Skjelbreia. Deretter østover på veien et stykke før vi svingte nordover igjen mot Klokktjønna. Etter enda mer gåing kom vi til Bangtjønna, men den var i motsetning til Klokktjønna litt skuffende. Iallfall når det kom til vannmengde, resten av området var flott. Damene redde til rasteplass og vi nøt medbrakt mat og drikke. Det vil si, damene brakte og jeg nøt. Takk for eggeskiva, Anne! 🙂

Etter enda mer «diskusjon» om veivalg gikk vi videre til Stykket, bøyde av til venstre og gikk sørover lags Skjelbreia. En kort stund så det ut til at jeg var i ferd med å bli «stemt hjem» av turgruppa etter at jeg hadde vært så frekk å ha egne meninger om veivalg. Anne innså imidlertid at hun kom til å være neste på lista om alliansen slo sprekker, så jeg ble benådet med midlertidig immunitet og var trygg enn så lenge.

Ellen hadde lyst å gå langs Litl-Leirsjøen også, så vi gikk av stien og fant et spor noen andre hadde gått/syklet før oss. Lita og Ozzy oppdaget en syklist på andre sida og bestemte seg får å ta seg ut på tynn is. Med hjertet i halsen så vi hundene løpe avgårde mens Anne fortvilt jobbet for å få dem til å snu. Men syklisten var mer spennende og totalt blottet for HMS-tanker løp de videre, nesten helt over på andre sida. Til alt hell gikk det godt, men bandesjef Lita måtte finne seg i at resten av turen ville foregå i bånd.

På Rønningen tok vi ny rastepause og våre små venner fikk nydelige hundevafler påspandert av den hyggelige betjeningen. Etter at vafler, kanelboller og kaffe var fortært satte vi kursen tilbake mot Granåsen. Det ble ymtet frempå om kreative løypevalg, men underdog-alliansen hadde vokst seg sterk på den tidligere konflikten (i tillegg til at Ellen fryktet fysiske reprisaliser fra Anne i form at basing) og forslaget ble brutalt avvist.

Det ble en flott tur, men neste gang vil enda mere klær være et pluss for opplevelsen. Det blir fort kjølig når sola forsvinner. Forhåpentligvis får vi flere finværsdager som dette, da blir kanskje ikke vinteren så verst likevel.

2009-11-29 Granåsen – Bangtjønna – Rønningen

Rundt Skjelbreia med foreninga

8. juni 2009

Lengde: 12,5 km
Tid: 4 t 15 min

Søndag morgen og klokka er 0950. På parkeringsplassen stanser en burgunder Nissan, og ut kravler en halvtrøtt nordlending med en (etter den ondsinnede mobbingen å dømme) rosa puddel. Kun to andre biler har møtt opp tilsvarende tidlig. En liten flokk sauer har også funnet veien til Henriksåsen og koser seg med de gjenværende gresstustene i utkanten av grusplassen. Puddelen og sauene hilser nysgjerrig på hverandre, de virker å være «av samme ulla». En gjensidig forståelse for hvor vanskelig det kan være å holde strikkegenser al natural ren i terrenget oppstår. «Brasilian dewoolification», sa du? Skeptisk…

Og slik kunne historien fortsatt i det langdryge. For mens puddel og eier hilser på sauer tar de resterende foreningsmedlemmene seg god tid med å møte opp. Kari (sekretær i Foreningen for store hunder som slett ikke snuser, FFSHSSIS) og border collien Tessy møter opp litt over 10. Tessy hilser også på sauene, dvs et lam, men lammet breker og Tessy må søke asyl bak matmors ben. «Fæle dyr», tenker hun nok. «Hvis det bare hadde vært noen som kunne gjetet slemmelammet vekk herfra…»

Og så et nesten umerkelig taktskifte i fortellerform. Slikt ville nok Willy Svein slått hardt ned på, men dette er min blogg, og her er det jeg som bestemmer!

Etterhvert (ca 1030) kom også Bente, Tyra, Anne, Ozzy, Lita, Ellen, Zorro og Munti. De hadde planlagt å gå halv elleve, ikke ti som Ellen og jeg hadde blitt enige om på Stavsøra. De hadde heller ikke lagt særlig detaljerte planer for å meddele fra hvor vi skulle gå. På direkte spørsmål via SMS fikk jeg likevel klemt ut av dem hvor den hemmelige møteplassen befant seg, slik at jeg kunne møte opp i god tid unødvendig lang tid i forveien.

Men man får se det positive i det, Rambo og jeg hadde iallfall fått hilst litt på sauer. Hilst ganske mye faktisk. I overkant mye. 45 min alene med sauene og en småbarnsfamilie. «Se bæ’en!» Nevner det bare.

Etter forsøksvis bortforklaring på hvorfor tid og sted var holdt mer hemmelig enn atomutskytingskodene ble det likevel tur. Vi gikk vestover mot Vintervatnet og så sørover mot Grønlia. Der koste vi oss med vafler, lefser, brus og kaffe. Videre passerte vi på vestsida av Grønlia og ned til veien. Vi bestemte oss for å utvide turen litt, og tok en tur innom en fin liten rasteplass kalt Bjørkhylla. Vi fant den i fjor ved en ren tilfeldighet og ville gjerne tilbake. Rundt grillstedet satt det allerede noen glade campere som hadde tilbrakt natta og dagen i naturen. Vi slo oss ned ved siden av dem, konverserte og nøt medbrakte gourmetretter, det vil i grove trekk si bolle med nugatti, M og melkesjokolade.

På veien tilbake fant Zorro og Rambo en fin pinne. Den så ut til å være helt top notch i kategorien «blaute pinner», for slik tevling om eierskap har vi sjelden sett. De lekte sisten, hadde drakamper og bølla om pinnen et godt stykke av veien. Artig å se gutta kose seg på tur! Vi tobeinte koste oss også, iallfall de etapper hvor vi hadde sjansen til å tilføre kroppen tilstrekkelige mengder oksygen. Kari ledet nemlig an og dro tempoet opp til kappgangmarsj. Skulle tro vi hadde enten Ljåmainn’ eller Tore på Sporet i hælene, begge bor som kjent i trøndelagsområdet. Et par nestenulykker som følge av for høy fart (og glatte sko?) ble det også, mer om nær-lyngenopplevelsene på Ellens blogg.

Men vi kom oss da alle helskinnet tilbake til Henriksåsen og var enige om at det hadde vært en fin tur, til tross for høy puls, sure lår og høylytt diskusjon om hvorvidt en tidfestet avtale er bindende eller kan endres uten varsel 😉

[picasaView album=’RundtSkjelbreiaViaBjRkhylla’ instantView=’true’]

2009-06-07 Rundt Skjellbreia via Bjørkhylla