Tjønntur med valgets kvaler
30. november 2009Lengde: 12,3 km
Tid: 4 t 30 min
Før helga hadde Ellen og jeg avtalt å legge søndagsturen innom Bangtjønna og Klokktjønna, så jeg hadde lagt opp ei rute på GPSen. Men så viste det seg at Ellen allerede hadde en rute i hodet, og siden vi ikke praktiserer etter demokratiske prinsipper i turgruppa (heller noe i nærheten av mental utmattelseskrig), var det hennes forslag som vant frem.
Vi startet fra Granåsen, gikk nordover forbi Stor-Leirsjøen og opp til veien som leder mot Skjelbreia. Deretter østover på veien et stykke før vi svingte nordover igjen mot Klokktjønna. Etter enda mer gåing kom vi til Bangtjønna, men den var i motsetning til Klokktjønna litt skuffende. Iallfall når det kom til vannmengde, resten av området var flott. Damene redde til rasteplass og vi nøt medbrakt mat og drikke. Det vil si, damene brakte og jeg nøt. Takk for eggeskiva, Anne! 🙂
Damene ordner rasteplass
Utsikt fra rasteplassen
Etter enda mer «diskusjon» om veivalg gikk vi videre til Stykket, bøyde av til venstre og gikk sørover lags Skjelbreia. En kort stund så det ut til at jeg var i ferd med å bli «stemt hjem» av turgruppa etter at jeg hadde vært så frekk å ha egne meninger om veivalg. Anne innså imidlertid at hun kom til å være neste på lista om alliansen slo sprekker, så jeg ble benådet med midlertidig immunitet og var trygg enn så lenge.
Ellen hadde lyst å gå langs Litl-Leirsjøen også, så vi gikk av stien og fant et spor noen andre hadde gått/syklet før oss. Lita og Ozzy oppdaget en syklist på andre sida og bestemte seg får å ta seg ut på tynn is. Med hjertet i halsen så vi hundene løpe avgårde mens Anne fortvilt jobbet for å få dem til å snu. Men syklisten var mer spennende og totalt blottet for HMS-tanker løp de videre, nesten helt over på andre sida. Til alt hell gikk det godt, men bandesjef Lita måtte finne seg i at resten av turen ville foregå i bånd.
Opplagt
Sliten
På Rønningen tok vi ny rastepause og våre små venner fikk nydelige hundevafler påspandert av den hyggelige betjeningen. Etter at vafler, kanelboller og kaffe var fortært satte vi kursen tilbake mot Granåsen. Det ble ymtet frempå om kreative løypevalg, men underdog-alliansen hadde vokst seg sterk på den tidligere konflikten (i tillegg til at Ellen fryktet fysiske reprisaliser fra Anne i form at basing) og forslaget ble brutalt avvist.
Det ble en flott tur, men neste gang vil enda mere klær være et pluss for opplevelsen. Det blir fort kjølig når sola forsvinner. Forhåpentligvis får vi flere finværsdager som dette, da blir kanskje ikke vinteren så verst likevel.