20. september 2009
Tid: 4 t 40 min
Lengde: 12,8 km
Selv om vi har gått mye i marka i sommer har vi hatt færre langturer enn i fjor. Men i dag var det på tide å klemme til med en skikkelig runde igjen. Vi møttes på Granåsen og satte kursen nordover langs østsida av Stor-Leirsjøen. Da vi møtte veien som fører innover mot Skjelbreia og Marken svingte vi vestover og fulgte den helt til vi tok av mot vår «hemmelige» lille perle Bjørkhylla.
Storfurua?
Gjengen på tur
På Bjørkhylla spiste vi den medbrakte nisten, inkludert litt søtsaker, sammen med tre andre vandrere. Hundene ventet mer eller mindre tålmodig. Zorro og Munti prøvde seg på et fluktforsøk i beste Snake Plisken-stil, men måtte innse at forsøket var mislykket da de havnet på hver sin side av en stubbe med sammenknyttede bånd. Innhentet av lovens lange arm igjen… Bente gjorde sitt beste for å fornærme Ellen og så gikk vi videre.
Tilbake på veien svingte vi av mot Rønningen hvor vi tok ny pause. Rønningen er ei koselig hytte med flotte arealer både inne og ute. Mest imponert er jeg over den enorme trappeplattingen, solid og flott håndverk. Ellen og jeg spilte et par runder på ringspillet, hun skrøt fælt av sine 30 poeng, men jeg banka henne med fantastiske 80! Anne vurderte en runde på hoppeballene, men etter å ha sette ei jente på ca 10 år klemme dem halvveis ned til bakken ble vi i fellesskap enige om at det sannsynligvis ikke var dagens beste idé.
Småklamt i løypa
Litt mer fuktig
Fra Rønningen vasset vi videre ned mot Granåsen igjen. Stiene hadde gjørmete partier og hundene fikk seg et sårt tiltrengt bad i bekken ved parkeringa. Utenom Munti da, han hadde visst trippet forsiktig utenom gjørme og var både tørr og ren.
2009-09-20 Leirsjøen – Bjørkhylla – Rønningen
9. november 2008
Lengde: 10,1 km
Tid: 3 t 35 min
I dag startet turgruppa fra parkeringsplassen ved hoppanlegget på Granåsen. Derfra gikk vi på nordsida av Stor-Leirsjøen opp mot vegen som går inn til Skjellbreia. Like før vi kom til veien gikk det en avstikker til høyre. En bekjent av Anette hadde fortalt at der skulle finnes noen gamle ruiner fra krigen, og vi la turen innom for å ta en titt.
Ruinrestene lignet på stjerner støpt i bakken, med én bred og to smale åpninger. I veggene var det noe som kunne ha vært vinduer eller evt åpninger til andre rom, hvis det vi så var restene av en grunnmur. Vi skjønte ikke så mye, men latet som vi hadde oppdaget noe viktig og topp-hemmelig mens vi knipset bilder. OK da, så var det bare jeg som tenkte sånn… Jeg synes faktisk gamle murrester er fascinerende, særlig hvis det har vært katakomber eller andre skjulte underjordiske konstruksjoner 🙂
Etter å ha grublet noen minutter over funksjonen til disse rare greiene gikk vi vestover mot Storfurua, og svingte sørover ned til Rønningen. Her spiste vi vafler og kanelsnurrer på terrassen, og skylte ned med noen dråper kaffe og te. Hundene fikk også vafler, dog uten jordbærsyltetøy og rømme. Etterhvert begynte det å bli kaldt å sitte stille – selv om vi satt i skjul i et hjørne – og vi labbet raskt videre.
Stien var stort sett OK hele veien. Selv om det var gjørmete noen steder var bakken frosset slik at vi slapp å tråkke gjennom. Amy fikk seg en overraskelse da hun fant en opptint gjørmepytt (den eneste i hele marka?) og stupte uti med begge forlabbene. Men matmor Anette visste råd og etter en tur i bekken var Amy (nesten) like hvit igjen.
Resten av turgruppa slet litt med blankisen, men takket være sko med pigger kom jeg trygt fram overalt. Det var verdt hver krone å få satt i de piggene!
2008-11-09 Granåsen – Rønningen rundt Stor-Leirsjøen
