27. februar 2011
Lengde: 8,5 km
Tid: 2 t 30 min
I dag våknet jeg til nydelig vintervær med noen få plussgrader, sol og fint føre. Turen skulle gå til Rønningen og vi skulle følge en driftsvei Elisabeth hadde foreslått. GPS og kamera var som vanlig med. Det ble et livlig lag med utvidet turgruppe bestående av seks mennesker (Bente, Kari, Tone, Ellen, Elisabeth og jeg) og syv hunder. Heldigvis kommer hundene godt overens, og ingen kom til skade.
Nitro blir litt småsprø av snøen
Hihihi!
På Rønningen var det mye folk, som antatt på en søndag. Vi var maksimalt heldige med timingen, for like etter at vi hadde fått oss mat og drikke skulle alle andre inn og handle, og det dannet seg en temmelig lang kø. Damene hadde VM-abstinenser og midtveis i kaffekoppen måtte resultatene sjekkes. Det ble knotet en del med mobiler, og til slutt fant vi ut at.. eh.. vel, jeg gir i grunn faen i ski-VM, men damene fant iallfall svarene de søkte. En eller annen fyr med ski ledet over en gjeng andre folk med ski. Så sånn var det med den saken.
Etter tilbakekomst på parkeringa dro de fleste tilbake til sitt (TVen?), mens Ellen og jeg dro ned på Øysand for å vandre i fjæra. Jeg forsøkte et panoramabilde på frihånd, og det ble ikke så ille med unntak av en sømfeil på «gjerdet» jeg hvilte kameraet. Burde kanskje bare tatt bildet 100% håndholdt, så hadde jeg sluppet hele den dingsen. Tar det som en erfaring.
Det ble en knallfin dag og vel hjemme fikk Rambo et etterlengtet bad, samt frisering av hode og labber. For øyeblikket ligner han på en gribb, men det retter seg nok når kroppen får litt mindre pels også.
2011-02-27 Pa nye veier til Ronningen
[picasaView album=»PaNyeVeierTilRNningen» instantView=»true»]
19. desember 2009
Tid: ca 4 timer
Lengde: ca 10 km
Til tross for at planlegginga gikk i vasken forrige gang jeg skulle sette opp et spor på GPSen (dvs. sporet ble satt opp, men Ellen bestemte at vi skulle gå et annet sted) hadde jeg fått lov å prøve igjen. En tur fra parkeringa og opp mot Rønningen, vestover mot Svartvatnet, ned til Loglovatnet og så litt hit og dit tilbake til bilene ble satt opp, og alle var fornøyd. Men etter noen minutters gange kom mytteritendensene tilbake. Nye forslag til løypevalg ble fremlagt, men avvist av resten av Anne og meg. Dermed ble det rett til Rønningen som planlagt.
Gjengen er happy med løypevalget
"Unnskyld, du har noe i barten"
Vi ankom hytta 10 min før den åpnet, men tok oss tid til å vente for å få handlet niste. Heldigvis hadde de også hundevafler liggende klar, så de firbeinte fikk noe å kose seg med. Etter pausen tok jeg opp GPSen for å sjekke ruta videre, men da hadde batteriene dødd i kulda. Til og med reservebatteriene var tomme, dermed ble den en avkortet logg. Damene hånte de kuldefølsomme batteriene mine, men fikk smake egen medisin da Ellens mobil gikk tom for strøm. Min mobil hadde imidlertid strøm, så vi brukte OpenStreetMap på telefonen for å finne ut omtrentlig hvor vi var.
Været var bra, men litt overskyet, og det hadde kommet et lag lett og fin nysnø på bakken. Stedvis var det isete, så vi måtte trå forsiktig, til tider hørtes hyl og stønn da én eller flere i turgruppa mista bakkekontakten midlertidig. Men vi kom oss alle ned i god behold slik at vi kan nyte nye turer i vinterlandskap.
SportyPal-GPX-12_19_2009
30. november 2009
Lengde: 12,3 km
Tid: 4 t 30 min
Før helga hadde Ellen og jeg avtalt å legge søndagsturen innom Bangtjønna og Klokktjønna, så jeg hadde lagt opp ei rute på GPSen. Men så viste det seg at Ellen allerede hadde en rute i hodet, og siden vi ikke praktiserer etter demokratiske prinsipper i turgruppa (heller noe i nærheten av mental utmattelseskrig), var det hennes forslag som vant frem.
Vi startet fra Granåsen, gikk nordover forbi Stor-Leirsjøen og opp til veien som leder mot Skjelbreia. Deretter østover på veien et stykke før vi svingte nordover igjen mot Klokktjønna. Etter enda mer gåing kom vi til Bangtjønna, men den var i motsetning til Klokktjønna litt skuffende. Iallfall når det kom til vannmengde, resten av området var flott. Damene redde til rasteplass og vi nøt medbrakt mat og drikke. Det vil si, damene brakte og jeg nøt. Takk for eggeskiva, Anne! 🙂
Damene ordner rasteplass
Utsikt fra rasteplassen
Etter enda mer «diskusjon» om veivalg gikk vi videre til Stykket, bøyde av til venstre og gikk sørover lags Skjelbreia. En kort stund så det ut til at jeg var i ferd med å bli «stemt hjem» av turgruppa etter at jeg hadde vært så frekk å ha egne meninger om veivalg. Anne innså imidlertid at hun kom til å være neste på lista om alliansen slo sprekker, så jeg ble benådet med midlertidig immunitet og var trygg enn så lenge.
Ellen hadde lyst å gå langs Litl-Leirsjøen også, så vi gikk av stien og fant et spor noen andre hadde gått/syklet før oss. Lita og Ozzy oppdaget en syklist på andre sida og bestemte seg får å ta seg ut på tynn is. Med hjertet i halsen så vi hundene løpe avgårde mens Anne fortvilt jobbet for å få dem til å snu. Men syklisten var mer spennende og totalt blottet for HMS-tanker løp de videre, nesten helt over på andre sida. Til alt hell gikk det godt, men bandesjef Lita måtte finne seg i at resten av turen ville foregå i bånd.
Opplagt
Sliten
På Rønningen tok vi ny rastepause og våre små venner fikk nydelige hundevafler påspandert av den hyggelige betjeningen. Etter at vafler, kanelboller og kaffe var fortært satte vi kursen tilbake mot Granåsen. Det ble ymtet frempå om kreative løypevalg, men underdog-alliansen hadde vokst seg sterk på den tidligere konflikten (i tillegg til at Ellen fryktet fysiske reprisaliser fra Anne i form at basing) og forslaget ble brutalt avvist.
Det ble en flott tur, men neste gang vil enda mere klær være et pluss for opplevelsen. Det blir fort kjølig når sola forsvinner. Forhåpentligvis får vi flere finværsdager som dette, da blir kanskje ikke vinteren så verst likevel.
2009-11-29 Granåsen – Bangtjønna – Rønningen
