16. august 2009
Lengde: 5,5 km
Tid: 2 t 45 min
Turgruppa har tidligere vært på vintertur i Malvikmarka med varierende erfaringer med føret. Den gang var det vått og vanskelig å holde seg på toppen av snøen, denne gangen hadde vi forventninger om bedring. Dessverre var det også i dag vått i marka, men de fleste var forberedt på å tusle i gjørma. Kari og Bente var allerede på plass da Rambo og jeg ankom. Vanligvis er det bare Kari og jeg som venter på «resten», men i dag var altså Bente også med i ventekomitéen.
Oppover stien bar det! Kari avpasset tempoet til resten av gjengen, noen har kortere bein og klarer ikke å skritte i samme tempo som oss langskrittede. Stien var for det meste gjørme, steinrøys eller ikke-eksisterende (les: myr), men vi kom etterhvert frem til vår utpekte rasteplass ved Evavollen.
Bente spanderte raust fra en nykjøpt Nidarpose, og Kari og jeg forsynte oss grovt. Kaffe, brus og annet tilbehør ble nytt attåt. Ellen hadde med scones, men ville ikke dele. Nevner det bare.
Etter høyenergipausen tuslet vi nedover igjen. Vi tok en ny pause ved Lauvtjørna og kjørte i oss enda mer kakaobasert godis. Det var visst ikke mer scones igjen da… Ojsann…
Det ble ingen lang tur, men ernæringsmessig ble den.. eh.. heller ikke bra.. Vel, sånt skjer innimellom. Mens Ellen tok et lite feltsøk med Zorro skrittet jeg opp parkeringsplassen for å kunne plotte den inn på OpenStreetMap.org. Ble noen ekstra meter av det, så da får man bare være fornøyd 🙂
[picasaView album=’SekkhLetVoldsvatnet’ instantView=’true’]
2009-08-16 Sekkhølet – Vollsvatnet
23. februar 2009
Lengde: 6,4 km
Tid: 2 t 40 min
Selv om det ble «bomtur» på lørdag fikk Heidi en ny sjanse til å velge løype. Også denne gangen skulle det være i nytt terreng, og selvfølgelig innebar det å kjøre langt helsikes ut i gokk i Malvikmarka. Hun hadde lovet en brøytet skogsvei, men bommet nok litt der 😉 Vi fant iallfall en brøytet plass å sette (fast?) bilen og kravlet over skavlene i retning Vulusjøhytta som var målet for turen.
Været var grått, men det glimtet tidvis til med solskinn og opphold. Da vi kom til løypepartiene som normalt var kjørt opp til skispor begynte også underlaget å bli såpass hardstampet at vi slapp å gå til knærne i kramsnø. Slitsomt å gå når man hele tiden tråkker gjennom, selv om Rambo syntes hinderløype var litt morsomt.
Vi møtte en og annen skiløper, men det var stort sett rolig i marka. På hytta traff vi en familie som satt hyttevakt og betjente kaffesalget. To kopper av det sorte – og tilhørende vafler – ble kjøpt og fortært. Rambo, som eneste firbente på denne turen, ventet på benken utenfor. Til sist skrev vi oss inn i hytteboka, og tegnet med stolthet hvert vårt 1-tall i skrytekolonna (les: antall besøk i år).
Etter rasten gikk vi videre rundt Vulusjøen og tilbake til bilen. Det var skispor ute på isen, men vi tok ingen sjanser med mildværet og gikk tålmodig hele veien rundt. Isbading er sikkert kult nok, men ikke plutselig, ufrivillig og uten klesskift.
Til sommeren håper jeg å finne tilbake til hytta, kanskje noen er med på å gå gjennom marka fra nord til sør?
[picasaView album=’Vulusjoeen’ instantView=’true’]
2009-02-22 Rundt Vulusjøen
9. februar 2009
Lengde: 3,9 km
Tid: 1 t 50 min
Søndag og klar for helgas andre tur! Forrige helg, mens turgruppas eneste faste mannlige (med)lem regelmessig deltakende mann lå hjemme og veltet seg i en blanding av snørr, neseblod og Otrivin, hadde damene vært i Malvikmarka og besøkt utkikkstårnet på Solemsvåttan i et utmerket vær. Denne helga var det tid for å ta igjen det tapte! Teksting for fantasisvake: *Eye of the tiger høres i bakgrunnen*
Byboerne møttes på Burger King/Statoil på Leangen Tugna (fornøyd Anne?) til kolonnekjøring i retning Reppe. Der skulle Bente møte oss på parkeringa ved Tjønnstuggu. Etter å ha snirklet oss gjennom boligområdene begynte det plutselig å bli bratt (også oppi marka attpåtil, makan…) og glatt. Det hadde kommet en del snø i løpet av natta og under snødekket var det glattis med en ukvantifiserbar mengde grus oppå. Ellen måtte ned i bunnen av bakken for å hente fart, jeg kom meg over kneika med litt forhjulsspinning og Anne kom like etter. Eller nei… hvor ble det av Anne? Anne..? Ups, hun stod visst nesten i snøskavlene heeelt nederst i bakken (du trodde vel ikke at du skulle slippe å få høre det, Anne?). Litt rallykjøring med Escort’en med undertegnede bak rattet, og vips så var vi oppe… på forbikjøringslommen. Og derfra ville damene ganske enkelt ikke kjøre lenger, så vi lot bilene stå og tok beina fatt opp resten av veien.
Bente hadde derimot ikke latt seg skremme, verken av føret eller at vi var 15 minutter for sene til oppmøte, og tok godt i mot oss i toppen av bakken, sammen med dingsen og den andre hunden.
Derfra tråkket vi noen meter av gårde langs løypene før vi trakk oss vekk fra de befolkede områdene og startet «klatringa» opp mot Solemsvåttan. Det øker jevnt oppover, så det er fin trim. Ikke så voldsomt bratt, men visse partier var litt skumle pga isen. Damene greide seg heldigvis fint oppover, uten å pådra seg hofte- og/eller lårhalsbrudd, og etter ca 45 minutter var vi oppe ved tårnet.
Fra toppen av tårnet var det en fantastisk utsikt! Man ser milevist i alle retninger. Mot byen, over fjorden, nord, sør, øst, vest. Og overalt ser man SNØ! Helsikes så uheldig… Været satte en effektiv stopper for å få samme opplevelsen av omgivelsene som damene hadde hatt helga før. Men det blir vel bedre vær etterhvert og da vet jeg hvor tårnet står har jeg tårnet merket på GPSen. I mellomtiden er det fint å kaste snø fra toppen og ned på intetanende fotfolk som nyter nistepakken sin 🙂
[picasaView album=’Solemsvaattan’ instantView=’true’]
2009-02-08 Solemsvåttan