Året startet med Nidarosstevne på hjemmebane. Rambo og jeg deltok for første gang i en klasse 2-bane, H2L. Resultatet var ikke all verden, men helga etter, på Oslo Hundeshow, gikk vi gjennom feilfritt, med bare 1,53 sekunder tidspoeng. Det holdt til en fjerdeplass og vi var godt fornøyde, selv om vi syntes det var surt at nappet glapp – og at standardtida var ganske knapp (beklager ordspillet). Vi fikk en andreplass (wiii!) og vårt andre og sårt trengte napp i 1L.
Rørosstevnet i juni ble uforglemmelig på mange måter. Været var mildt sagt vått, og stevnet var ikke akkurat velsmurt. Men kudos til klubben for å dra igang stevne etter et lengre agilityopphold, og jeg er glad de skal arrangere i år også.
Oslo Hundeshow
Rørosstevnet regner bort
I juli arrangerte NKK internasjonalt stevne på Leangen, og Nidaros hadde «motsattdagen» (den andre helgedagen av stevnedagen, altså søndag, for alle dere ikkeagilityfolk). Resultatene for Team Rambo var ikke noe å skryte av, og attpåtil hadde Rambo fått problemer med magen.
Til tross for skrantende puddelform dro vi til Stavstevnet uka etter, i håp om at ting hadde bedret seg. Vi gikk inn en femteplass og fikk det tredje og siste 1L-nappet, men Rambo var tydeligvis ikke i form. Blodig avføring og dårlig matlyst. Jeg kom i prat med ei dame som hadde pudler, og hun fortalte at hennes hunder hadde hatt lignende symptomer etter å ha fått i seg fordervet slakteavfall nær der hun pleide å lufte. Etter at vi kom hjem tok jeg med bæsjeprøve (ikke vær sjuk.. ja, selvfølgelig var det Rambo sin..) til dyrlegen, og resultatene viste ubalanse i bakteriekulturen. Etter en antibiotikakur var lille Rambo god som gull igjen!
Sommer på Leangen
Trivelig gjeng på Stavstevnet
Høstens siste offisielle stevne var på hjemmebane. Vi debuterte i 2L og fikk vårt første napp i H2L. En veldig fin avslutning på sesongen, samtidig som jeg hadde fått hunden min tilbake fra langvarig sykdom.
I oktober ble det hastearrangert et klubbmesterskap hvor mange av agilitygruppas nye medlemmer fikk prøvd seg – og vist frem imponerende ferdigheter. For Team Rambo ble det førsteplass i H2L, og fint trofe utdelt på årsfesten i januar.
Året under ett
2010 var et vanskelig agilityår. I flere uker var Rambo vekselvis frisk/syk, og dyrlegen ville bare «utrede» og prøve dyre diettfór. Operasjon og prøvetaking av indre organer lå i horisonten. Det ble lite trening og det var vanskelig å holde humøret og engasjementet oppe. Det gikk ut over treningsvenner og mitt trofaste crew, Rambo-tante Ellen. Beklager!
Årets største problemhinder var pølsa, og det ble mye disking pga vegringer/nekt. Publikum så/hørtes imidlertid ut til å glede seg over den pølseschizo puddelen 🙂
Målet om å få til venstreslalom kom vi ikke i mål med, så det er første utfordring for 2011. I vinter har vi hatt treningsfri. Det koster dessverre mer enn det smaker å trene i ridehus, både med tanke på kulde, allergi og vasking/føning av puddel til sent på kveld. Vi starter uthvilte på utetrening til våren.
I helga dro Team Rambo sammen med sitt fantastiske trofaste crew sørover til Tretten for å delta på det som i fjor ble kalt Lillehammer-stevnet. I år var stevneområdet altså flyttet et hakk nordover, og enda flere klubber var med som arrangører. Til sammen ble det avholdt fire separate stevner på tre dager.
Ved ankomst på fredag var det allerede arrangert flere løp, og rundt banen stod det tett-i-tett med telt. Det manglet bare litt NATO-mannskap og en Røde Kors-bil på å kunne kalle det en flyktningeleir. Vi slo opp det nyanskaffede teltet i tredje rad og hamret fortvilt pluggene ned i den harde grusen. Greit å ha slikt klargjort i god tid.
Lørdag
Den glade/gale gjengen
Første løp startet allerede 0800 lørdag morgen, og det var vanskelig å komme seg opp i riktig tid. Men på den andre siden slapp vi å løpe i solsteiken slik andre ekvipasjer måtte senere på dagen, for været var virkelig på topp. 1L-løpet gikk litt småtreigt, men OK. Kom gjennom feilfritt 0,5 sekunder under standardtida. Det ga en 5. plass og det siste nappet vi trengte i 1L. Jipp, endelig klar for opprykk!
H2L startet greit, men før slalomen ble det fusk – og på pølsa var det full stopp igjen. Pølse pølse pølse…
Pga sviktende motivasjon, utrivelig grus som støvet og reflekterte solvarme, og påtroppende allergireaksjon, gikk vi tilbake på campingen kort tid etter løpene. Der slappet vi av i påvente av kveldsgrillinga. Team Rambo hadde skaffet billigste sort overnatting, ei bittelita shabby campinghytte, men vi prøvde å gjøre det beste ut av det – ved å ikke være inni hytta mer enn nødvendig. Likevel måtte jeg ta en høneblund i den altfor korte og fryktelig skrøpelige køyesenga for å prøve å dempe kløende nese. Det hjalp ikke så mye, så avslappinga fortsatte på gresset i skyggen med noen kalde pils.
På kvelden ble det hyggelig grilling med andre agilityentusiaster. Dessverre var det vanskelig å nyte kvelden med rennende nese og en konstant påtrengende behov for å nyse på kort varsel, så det ble tidlig kveld for min del.
Søndag
Litt senere start, kl 0900. Rambo ville ikke ha frokost og jeg hadde bange anelser om at han kanskje ikke var 100 % i form. Vi prøvde oss likevel på 1L-løpet, men etter noen hinder var han åpenbart lite interessert og gikk av banen – med meg etter. Jeg bestemte meg for å droppe H2L og ble i stedet sittende og deppe. Det tærer virkelig på humøret når vi ikke får det til på banen. Kombinert med dårlig samvittighet for at jeg hadde dratt Rambo med meg til Tretten når vi kanskje heller burde vært hjemme, gjorde at jeg ikke var spesielt godt selskap akkurat da. Beklagelse sendes de som måtte holde ut med meg. «It’s not you, it’s me».
Konklusjon
Ett OK løp, et veldig velkomment napp, ett løp som kunne blitt OK om han hadde kommet gjennom pølsa, og en dårlig dag på søndag.
I dag, mandag, ble avføringsprøve levert hos dyrlegen og nå vil vi ha svar på hva som er galt. Det er nødt til å være mer enn bare «forallergi» når det kommer og går slik det gjør. Fredagskvelden snakket jeg med ei dame som også gikk agility med puddel. Hun hadde vært gjennom et veldig likt sykdomsløp med en av sine hunder – det viste seg å være et bakterielt problem i mage/tarm og hunden var blitt bra igjen etter behandling. Nå vil vi også bli friske og raske!
4. og 5. juli arrangerte Gudbrandsdal Hundeklubb og Lillehammer Brukshundklubb dobbeltstevne på Vingom. Rambo og jeg var meldt på 1L og H1L begge dagene. Zorro og Ellen var med som fluffere, men deltok ikke i løp pga. Zorros skade.
Fredag
Vi bestemte oss for å kjøre over Venabufjellet, en fjellovergang jeg tidligere har besøkt nokså ufrivillig (og på ugjestmildt vinterføre) etter at damene om bord allierte seg med (den feilregnende) GPSen og insisterte på «fortsette litt til». Denne gangen var det heldigvis ikke snøføyk og is, men opphold og sol slik at vi kunne nyte den flotte utsikten over fjellet og toppene rundt. Vel oppe spiste vi middag og luftet hundene langs en hyttevei.
Utpå ettermiddagen ankom vi Lillehammer. Anniken og Kita bodde sammen med oss i hytte på Biristrand Camping/Stranda Camping, en liten perle ved Mjøsa. Glem stygge små spikertelt, her hadde hver vognplass oppmurte utegriller, enorme plattinger, egen brygge og småbåtplass. Hytta vår var en smule mer spartansk, men tilstrekkelig for ei helg. Soveplasser til fire, en liten kjøkkenkrok og et bord å spise brødskiva på.
Fredagen ble brukt til å slappe av, bade, grille mat og lade opp til konkurransen neste dag. At det var varmt i Mjøsa er å ta hardt i, men det var friskt… og godt etterpå.
Grillsjefene
Lørdag
Første løp ble ikke filmet, men endte med disk etter noen få hinder. Rambo gikk utenfor hjulet, vi fortsatte fremover og ble bedt om å forlate ringen. Jeg hadde ikke fått det med meg da, men ikke engang klasse 1 fikk lov å gå ferdig banen. «Raskeste vei ut» var ordren. Kjedelig å kun ta to hinder og være ferdig, «dyrt» blir det også: 50 kr pr hinder…
Neste løp gikk vi utenfor et hinder, Rambo entra røret som lå like etter og dermed ble det disk igjen. På vei ut tok vi noen hinder og møttes ved båndbøtta. Så lenge vi har kontakt, god fart og ikke utvikler «akutt snusomani» midt i banen er jeg fornøyd. Å kunne hente hunden etter løpet heller enn å springe ropende etter han er en lettelse og et stort steg i riktig retning. To disk altså, men likevel fornøyd.
Det skåles for gode prestasjoner
Etter å ha vært i solsteika hele formiddagen ble det bading på campinga. Heller ikke lørdag var vannet spesielt varmt, men det var godt likevel, hundene fikk også dyppa seg. På kvelden ble det grilling og noen glass sammen med damene fra Gauldal. Feiring av bragdene deres måtte til og det ble en trivelig avslutning på en fin dag.
Søndag
I første løp skjedde det igjen: utenfor hjulet. Jeg skjønner ikke hva som har skjedd, men han er nok litt usikker på hjulet akkurat nå. Jeg bestemte meg for å fortsette og ta noen hinder tvers over banen og avslutte. Rambo fant ei anna løype ut, men vi møttes iallfall ved enden av ringen, og gikk sammen bort til teltet, satte på båndet og tok noen godbiter.
Neste løp gikk (i forhold til de tre foregående) strålende! Masse fart, grei kontroll (enda litt store svinger), men så disket vi på siste hinder pga. tre vegringer. Kjedelig, men greit likevel.
Det er fantastisk å føle at hunden «virker» igjen etter en intens snuseperiode. Om det er midlertidig pga. fravær av løpetidstisper, eller en permanent forbedring er for tidlig å si, men jeg ser iallfall lys i enden av tunnelen. Og hund og fører var venner hele helga 🙂
