Festninger og vafler

4. september 2011

Lørdag gikk turgruppa fra Kapellet i retning Grønlia. Vi skulle «fylle magasinene» med sukker på Grønlia, før vi gikk videre til og rundt Gråkallen. Det var iallfall forslaget mitt da jeg ble spurt om turvalg. Damene ymtet imidlertid frempå om at det slett ikke var sikkert jeg kom til å få viljen min, og at de sannsynligvis måtte bestikkes på de grusomste måter (for meg) for å la meg bestemme.

Etter vaffelrasten satte vi kursen nordover. Jeg spurte forsiktig om vi skulle innom Skihytta da vi passerte, men det skulle vi tydeligvis ikke! Rundt Gråkallen skulle vi heller ikke, dermed var to av mine to innspill solid nedstemt. De var to, jeg var bare én, så det var ingenting å gjøre med saken. Demokrati er demokrati. Det vil si… egentlig er vi mer som et opplyst enevelde. Ellen spør hvilken retning i et veiskille vi vil ta, men i realiteten er valget allerede tatt. Valgfrihetens illusjon. Og velger man feil er man ille ute! Jaja, Anne og jeg får være fornøyd så lenge vi ikke blir forlatt for å dø ute i marka.

Fra Gråkallen gikk vi mot Kobberdammen, hvor jeg ikke har vært tidligere i sommer. Slappe tendenser… Der spiste vi sjokolade mens Kiska badet og de andre hundene hylte om å få være med. Det var en del vind og ble etterhvert ganske kaldt, så jeg fikk kranglet meg til å gå videre. På veien ned mot Kapellet passerte vi under en bro som Ellen daterte tilbake til middelalderen. Gammel var den iallfall. Anne var mer usikker. Jeg syntes den så relativt «ny» ut på oversiden. Men at den var brukt til militære formål var iallfall sikkert – ifølge Ellen. Lenger oppe i veien fant vi restene av en festning/forlegning i tilknytning til broa. Der hadde, i følge meg og min frie fantasi, en styrke på syv modige nordmenn forsvart riket mot tyskere, og når jeg tenker mer på det hjemme, sannsynligvis også drager. De hadde jobbet, sovet og beskutt fiender fra sin lille forsvarsposisjon og ble etter krigen glemt av både venner og historikere. Makan…

På trappa på Kapellet benyttet Anne og jeg sjansen til å føle litt på hvordan det var å være gift i gamle dager. Nei, vi satte ikke til verden 17 unger (hvorav to ble satt på skogen), men vi poserte strengt alvorlig for bryllupsfotograf Ellen.

Totalt ble det 8,6 km tilbakelagt på 3,5 timer.

[picasaview album=»KapelletGrNliaKobberdammen» instantview=»true»]

2011-09-03 Kapellet – Gronlia – Kobberdammen

 

Søndag startet vi fra Ringvål og satte kursen mot den lille perlen Bjørkhylla. I sekkene hadde vi alt som skulle til for å steike vafler i naturen. Bente hadde vaffelrøre, syltetøy, rømme, smør og bestikk. Jeg hadde ved, fyrtøy og opptenningspapir. Ellen hadde støvlene sine. For «hun skulle iallfall holde seg tørr»!

Og vått var det. Det kom neppe som noen overraskelse på damene som hadde diskutert føret dagen i forveien, men apa med joggeskoene fikk smake myrvann mellom tærne. Til tross for det vekslende underlaget kom vi oss trygt til Bjørkhylla og fyrte opp i ovnen. Det krevde noen parafinvoksbiter, men etterhvert brant det riktig så bra. Panikken begynte å bre seg i gruppa da det viste seg at Bente bare hadde laget ca 3 dl røre, men hun måtte avbryte bløffen da Ellens stressnivå begynte å bli farlig høyt. Det fantes en flaske til i sekken. Ellen roet følelsene med et par Oreo-kjeks mens Bente lo seg ferdig.

Vaffeljernet ble smurt så godt det lot seg gjøre, og røra helt i. Vi var enige om at det første hjertet slett ikke var noen suksess… Men det smakte godt til tross for at det besto av en kombo av skorper, ustekt røre og kull. Plate nummer 2 var også en knakende fiasko. Til tross for umenneskelige mengder smør i jernet satt det fast. Det er merkelig hvordan man skal kunne greie å både brenne fast et vaffeljern, og samtidig få det rått inni…

Men så begynte teknikken å ta seg opp, forvarming av jern og smør var nøkkelen, og etterhvert ble det riktig så gode smørvafler (les: bade-i-fett-vafler/frityrvafler). Føler meg fremdeles feit på fingrene. Alle fikk smake, selv om Bente var beskjeden/skeptisk, og Ellen mett på Oreo-kjeks, men mesteparten gikk i hundkjeften. Altså meg.

Totalt: 11,2 km på 4,5 time (på ingen måte nok til å forbrenne vaflene)

Bilder gjengitt med tillatelse, takk til Ellen for fotoapparatbruk og resultater!

[picasaview album=»VaffelturRingvalBjRkhylla» instantview=»true»]

2011-09-04 Ringval – Bjorkhylla

Rundt Skjelbreia med foreninga

8. juni 2009

Lengde: 12,5 km
Tid: 4 t 15 min

Søndag morgen og klokka er 0950. På parkeringsplassen stanser en burgunder Nissan, og ut kravler en halvtrøtt nordlending med en (etter den ondsinnede mobbingen å dømme) rosa puddel. Kun to andre biler har møtt opp tilsvarende tidlig. En liten flokk sauer har også funnet veien til Henriksåsen og koser seg med de gjenværende gresstustene i utkanten av grusplassen. Puddelen og sauene hilser nysgjerrig på hverandre, de virker å være «av samme ulla». En gjensidig forståelse for hvor vanskelig det kan være å holde strikkegenser al natural ren i terrenget oppstår. «Brasilian dewoolification», sa du? Skeptisk…

Og slik kunne historien fortsatt i det langdryge. For mens puddel og eier hilser på sauer tar de resterende foreningsmedlemmene seg god tid med å møte opp. Kari (sekretær i Foreningen for store hunder som slett ikke snuser, FFSHSSIS) og border collien Tessy møter opp litt over 10. Tessy hilser også på sauene, dvs et lam, men lammet breker og Tessy må søke asyl bak matmors ben. «Fæle dyr», tenker hun nok. «Hvis det bare hadde vært noen som kunne gjetet slemmelammet vekk herfra…»

Og så et nesten umerkelig taktskifte i fortellerform. Slikt ville nok Willy Svein slått hardt ned på, men dette er min blogg, og her er det jeg som bestemmer!

Etterhvert (ca 1030) kom også Bente, Tyra, Anne, Ozzy, Lita, Ellen, Zorro og Munti. De hadde planlagt å gå halv elleve, ikke ti som Ellen og jeg hadde blitt enige om på Stavsøra. De hadde heller ikke lagt særlig detaljerte planer for å meddele fra hvor vi skulle gå. På direkte spørsmål via SMS fikk jeg likevel klemt ut av dem hvor den hemmelige møteplassen befant seg, slik at jeg kunne møte opp i god tid unødvendig lang tid i forveien.

Men man får se det positive i det, Rambo og jeg hadde iallfall fått hilst litt på sauer. Hilst ganske mye faktisk. I overkant mye. 45 min alene med sauene og en småbarnsfamilie. «Se bæ’en!» Nevner det bare.

Etter forsøksvis bortforklaring på hvorfor tid og sted var holdt mer hemmelig enn atomutskytingskodene ble det likevel tur. Vi gikk vestover mot Vintervatnet og så sørover mot Grønlia. Der koste vi oss med vafler, lefser, brus og kaffe. Videre passerte vi på vestsida av Grønlia og ned til veien. Vi bestemte oss for å utvide turen litt, og tok en tur innom en fin liten rasteplass kalt Bjørkhylla. Vi fant den i fjor ved en ren tilfeldighet og ville gjerne tilbake. Rundt grillstedet satt det allerede noen glade campere som hadde tilbrakt natta og dagen i naturen. Vi slo oss ned ved siden av dem, konverserte og nøt medbrakte gourmetretter, det vil i grove trekk si bolle med nugatti, M og melkesjokolade.

På veien tilbake fant Zorro og Rambo en fin pinne. Den så ut til å være helt top notch i kategorien «blaute pinner», for slik tevling om eierskap har vi sjelden sett. De lekte sisten, hadde drakamper og bølla om pinnen et godt stykke av veien. Artig å se gutta kose seg på tur! Vi tobeinte koste oss også, iallfall de etapper hvor vi hadde sjansen til å tilføre kroppen tilstrekkelige mengder oksygen. Kari ledet nemlig an og dro tempoet opp til kappgangmarsj. Skulle tro vi hadde enten Ljåmainn’ eller Tore på Sporet i hælene, begge bor som kjent i trøndelagsområdet. Et par nestenulykker som følge av for høy fart (og glatte sko?) ble det også, mer om nær-lyngenopplevelsene på Ellens blogg.

Men vi kom oss da alle helskinnet tilbake til Henriksåsen og var enige om at det hadde vært en fin tur, til tross for høy puls, sure lår og høylytt diskusjon om hvorvidt en tidfestet avtale er bindende eller kan endres uten varsel 😉

[picasaView album=’RundtSkjelbreiaViaBjRkhylla’ instantView=’true’]

2009-06-07 Rundt Skjellbreia via Bjørkhylla

Gjennom Bymarka

7. september 2008

Lengde: 11,2 km
Tid: 4 t 50 min

Denne søndagen startet vi turen fra Henriksåsen og satte kursen sørover mot Grønlia. Målet var å gå gjennom Bymarka og komme ut på Byneset. På forhånd hadde vi satt igjen en bil på Berg, slik at vi kunne kjøre tilbake til startpunktet og hente resten av bilene.

På Grønlia var det godt med folk. Litt vafler og kaffe ble fortæret før vi gikk videre på vestsida av Skjelbreia. Da vi kom ned til veien tok vi en avstikker for å se på noen ruiner som ligger nedenfor demningen. Det ser ut som om det kan ha stått ei mølle der, og diverse nettsider nevner «møllebruket», men jeg greier ikke å finne noe konkluderende bevis 🙂

Derfra gikk vi videre sørvestover for å ta neste avstikker; Brynsætra. Setra var tydeligvis i private hender, så vi måtte nyte opplevelsen fra utsiden av gjerdet. Videre nedover samme sti kom vi til Bjørktjønna hvor det var bygget opp en grillplass, et virkelig nydelig hjørne av marka!

Etter å ha drukket kaffe og spist noen små enorme mengder risbrød fant vi tilbake til stien og fortsatte turen. Herfra var det jevnt over nedoverbakke hele veien, og ikke lenge etter kom til til Berg hvor bilen stod. Ingen diskusjon om løypevalg denne gangen 🙂

På kjøreturen tilbake til Henriksåsen ble det veldig klart for meg at 0.5 kg risbrød er litt i overkant for ett enkelt menneskes magekapasitet… *kvalm* Men 7 grillpølser med brød demmer opp enhver kvalme, så en liten time etter var jeg i form igjen 🙂

2008-09-07 Gjennom Bymarka