30. november 2009
Lengde: 12,3 km
Tid: 4 t 30 min
Før helga hadde Ellen og jeg avtalt å legge søndagsturen innom Bangtjønna og Klokktjønna, så jeg hadde lagt opp ei rute på GPSen. Men så viste det seg at Ellen allerede hadde en rute i hodet, og siden vi ikke praktiserer etter demokratiske prinsipper i turgruppa (heller noe i nærheten av mental utmattelseskrig), var det hennes forslag som vant frem.
Vi startet fra Granåsen, gikk nordover forbi Stor-Leirsjøen og opp til veien som leder mot Skjelbreia. Deretter østover på veien et stykke før vi svingte nordover igjen mot Klokktjønna. Etter enda mer gåing kom vi til Bangtjønna, men den var i motsetning til Klokktjønna litt skuffende. Iallfall når det kom til vannmengde, resten av området var flott. Damene redde til rasteplass og vi nøt medbrakt mat og drikke. Det vil si, damene brakte og jeg nøt. Takk for eggeskiva, Anne! 🙂
Damene ordner rasteplass
Utsikt fra rasteplassen
Etter enda mer «diskusjon» om veivalg gikk vi videre til Stykket, bøyde av til venstre og gikk sørover lags Skjelbreia. En kort stund så det ut til at jeg var i ferd med å bli «stemt hjem» av turgruppa etter at jeg hadde vært så frekk å ha egne meninger om veivalg. Anne innså imidlertid at hun kom til å være neste på lista om alliansen slo sprekker, så jeg ble benådet med midlertidig immunitet og var trygg enn så lenge.
Ellen hadde lyst å gå langs Litl-Leirsjøen også, så vi gikk av stien og fant et spor noen andre hadde gått/syklet før oss. Lita og Ozzy oppdaget en syklist på andre sida og bestemte seg får å ta seg ut på tynn is. Med hjertet i halsen så vi hundene løpe avgårde mens Anne fortvilt jobbet for å få dem til å snu. Men syklisten var mer spennende og totalt blottet for HMS-tanker løp de videre, nesten helt over på andre sida. Til alt hell gikk det godt, men bandesjef Lita måtte finne seg i at resten av turen ville foregå i bånd.
Opplagt
Sliten
På Rønningen tok vi ny rastepause og våre små venner fikk nydelige hundevafler påspandert av den hyggelige betjeningen. Etter at vafler, kanelboller og kaffe var fortært satte vi kursen tilbake mot Granåsen. Det ble ymtet frempå om kreative løypevalg, men underdog-alliansen hadde vokst seg sterk på den tidligere konflikten (i tillegg til at Ellen fryktet fysiske reprisaliser fra Anne i form at basing) og forslaget ble brutalt avvist.
Det ble en flott tur, men neste gang vil enda mere klær være et pluss for opplevelsen. Det blir fort kjølig når sola forsvinner. Forhåpentligvis får vi flere finværsdager som dette, da blir kanskje ikke vinteren så verst likevel.
2009-11-29 Granåsen – Bangtjønna – Rønningen
8. november 2009
Rambo nyter utsikten
Lengde: 9,1 km
Tid: 4 t 20 min
I dag ble det langtur i Bymarka. Det var frost i bakken, men varmegrader i lufta, så alt lå til rette for en fin og tørr tur. Har vært nok turer i gjørme nå… Vi kjørte Tømmerdalsveien opp til parkeringa ved Kobberdammen. Det var is på veien så anti-spinn-funksjonen på nybilen fikk prøvd seg for første gang under mitt regime. Det hakket og «skrapte», men vi kom oss opp. Fra parkeringa gikk vi mot Geitfjellet. Det var flere som var ute på tur denne fine dagen, og på toppen var det flust med folk.
Ferden gikk videre langs stiene til Våttakammen, også der var det en del folk som rastet. Ellen hadde tatt med opptenningsved (båret av meg, som den gentleman jeg er) som vi lagde et fint bål av. Grillpinnene lå allerede klare ved bålplassen, vi bare spisset dem litt ekstra og gikk i gang med å svi pølser over flammene. Ellen fant et «hull» i bålet som hun mente ville fungere som en slags ovn. Jeg prøvde forsiktig å få plass til pølsa mi også i ovnen, og tilfeldigvis falt Ellens pølse av pinnen i omtrent samme stund. Hun rettet en anklagende finger i min retning og påstod (fullstendig grunnløst, selvsagt) at jeg hadde dyttet pølsa av pinnen. En ny ble montert og så gikk hun i gang igjen. Og vips, så var den også i bålet! Uten at jeg engang var i nærheten. Et tredje forsøk ble igangsatt og gjett hva? Pølsa falt nesten av pinnen igjen. Noe å huske til neste gang hun påstår at pølsa ble «dyttet» av: Ellen er ute av stand til å tilberede mat på pinne.
Etter at all veden var brent (og puddelen var tint nok til å kunne bevege seg) gikk vi nedover stien og svingte vestover mot Helkanseter. Der hvor vi før hadde gått i regn og gjørme var det nå hardt og tørt. Deler av skogen var nydelig grønn av mose, så flott at man bare får lyst å hoppe og rulle seg rundt på bakken. 🙂 En turgåer hadde funnet roen i mosen med ansiktet mot sola. For en nydelig dag!
Etter å ha krysset veien ved Lavollen gikk vi i retning av, og etterhvert rundt, Kobberdammen, og til slutt tilbake til parkeringsplassen. Hundene var tørre og klærne rene. Stor kontrast til å vasse i gjørme med møkkete puddel. Fortsetter høsten som dette skal jeg være storfornøyd!
[picasaView album=’GrillingPaVattakammen’ instantView=’true’]
2009-11-08 Grilling på Våttakammen
10. oktober 2009
Masse snø i marka
Rambo samler varme i sola
Lengde: 6,1 km
Tid: 2 t 45 min
Dagen startet med en tur på agilitybanen sammen med Bente. Frosten hadde vært på besøk, så banen var ganske hard. Dermed ble det bare enkle øvelser. Litt terping på felt, og så gjorde vi noen tapre forsøk på venstreslalom. Kan ikke si at det ble så voldsom fremgang, vi får bare jobbe videre med saken. Trodde vi skulle bli nokså alene på banen siden så mange er på Årnesstevnet i helga, men et par nybegynnerekvipasjer dukket opp og hilste på.
Etterpå ble det tur i marka med Ellen og Anne. På vei oppover mot Henriksåsen var det isete og glatt, tror til og med veien var brøytet. Snøkanter var det iallfall. Vi tok av fra hovedstien ved Vintervannet og gikk for det meste alene gjennom skogen til Grønlia. Hundene fikk løpe fritt og koste seg med å trenge seg forbi de gående så snøen føyk! Spesielt Zorro syntes det var råtøft å være stiens bølle.
På Grønlia spiste vi medbrakt niste og damene fikk smake baksten min (sender en stor takk til Byåsen Bakeri). Sola var oppe og varmet oss i «solveggen» (dvs. på den store rota), det eneste tørre stedet i området. Mette og uthvilte gikk vi samme vei tilbake. Jeg greide å finne den største gjørmepytten og plumpet uti med ene foten. Ble en del gjørme å vaske både der og da, og vel hjemme. Takk og pris for elektrisk skotørker!
SportyPal-GPX-10_10_2009
