19. desember 2009
Tid: ca 4 timer
Lengde: ca 10 km
Til tross for at planlegginga gikk i vasken forrige gang jeg skulle sette opp et spor på GPSen (dvs. sporet ble satt opp, men Ellen bestemte at vi skulle gå et annet sted) hadde jeg fått lov å prøve igjen. En tur fra parkeringa og opp mot Rønningen, vestover mot Svartvatnet, ned til Loglovatnet og så litt hit og dit tilbake til bilene ble satt opp, og alle var fornøyd. Men etter noen minutters gange kom mytteritendensene tilbake. Nye forslag til løypevalg ble fremlagt, men avvist av resten av Anne og meg. Dermed ble det rett til Rønningen som planlagt.
Gjengen er happy med løypevalget
"Unnskyld, du har noe i barten"
Vi ankom hytta 10 min før den åpnet, men tok oss tid til å vente for å få handlet niste. Heldigvis hadde de også hundevafler liggende klar, så de firbeinte fikk noe å kose seg med. Etter pausen tok jeg opp GPSen for å sjekke ruta videre, men da hadde batteriene dødd i kulda. Til og med reservebatteriene var tomme, dermed ble den en avkortet logg. Damene hånte de kuldefølsomme batteriene mine, men fikk smake egen medisin da Ellens mobil gikk tom for strøm. Min mobil hadde imidlertid strøm, så vi brukte OpenStreetMap på telefonen for å finne ut omtrentlig hvor vi var.
Været var bra, men litt overskyet, og det hadde kommet et lag lett og fin nysnø på bakken. Stedvis var det isete, så vi måtte trå forsiktig, til tider hørtes hyl og stønn da én eller flere i turgruppa mista bakkekontakten midlertidig. Men vi kom oss alle ned i god behold slik at vi kan nyte nye turer i vinterlandskap.
SportyPal-GPX-12_19_2009
8. november 2009
Rambo nyter utsikten
Lengde: 9,1 km
Tid: 4 t 20 min
I dag ble det langtur i Bymarka. Det var frost i bakken, men varmegrader i lufta, så alt lå til rette for en fin og tørr tur. Har vært nok turer i gjørme nå… Vi kjørte Tømmerdalsveien opp til parkeringa ved Kobberdammen. Det var is på veien så anti-spinn-funksjonen på nybilen fikk prøvd seg for første gang under mitt regime. Det hakket og «skrapte», men vi kom oss opp. Fra parkeringa gikk vi mot Geitfjellet. Det var flere som var ute på tur denne fine dagen, og på toppen var det flust med folk.
Ferden gikk videre langs stiene til Våttakammen, også der var det en del folk som rastet. Ellen hadde tatt med opptenningsved (båret av meg, som den gentleman jeg er) som vi lagde et fint bål av. Grillpinnene lå allerede klare ved bålplassen, vi bare spisset dem litt ekstra og gikk i gang med å svi pølser over flammene. Ellen fant et «hull» i bålet som hun mente ville fungere som en slags ovn. Jeg prøvde forsiktig å få plass til pølsa mi også i ovnen, og tilfeldigvis falt Ellens pølse av pinnen i omtrent samme stund. Hun rettet en anklagende finger i min retning og påstod (fullstendig grunnløst, selvsagt) at jeg hadde dyttet pølsa av pinnen. En ny ble montert og så gikk hun i gang igjen. Og vips, så var den også i bålet! Uten at jeg engang var i nærheten. Et tredje forsøk ble igangsatt og gjett hva? Pølsa falt nesten av pinnen igjen. Noe å huske til neste gang hun påstår at pølsa ble «dyttet» av: Ellen er ute av stand til å tilberede mat på pinne.
Etter at all veden var brent (og puddelen var tint nok til å kunne bevege seg) gikk vi nedover stien og svingte vestover mot Helkanseter. Der hvor vi før hadde gått i regn og gjørme var det nå hardt og tørt. Deler av skogen var nydelig grønn av mose, så flott at man bare får lyst å hoppe og rulle seg rundt på bakken. 🙂 En turgåer hadde funnet roen i mosen med ansiktet mot sola. For en nydelig dag!
Etter å ha krysset veien ved Lavollen gikk vi i retning av, og etterhvert rundt, Kobberdammen, og til slutt tilbake til parkeringsplassen. Hundene var tørre og klærne rene. Stor kontrast til å vasse i gjørme med møkkete puddel. Fortsetter høsten som dette skal jeg være storfornøyd!
[picasaView album=’GrillingPaVattakammen’ instantView=’true’]
2009-11-08 Grilling på Våttakammen
20. september 2009
Tid: 4 t 40 min
Lengde: 12,8 km
Selv om vi har gått mye i marka i sommer har vi hatt færre langturer enn i fjor. Men i dag var det på tide å klemme til med en skikkelig runde igjen. Vi møttes på Granåsen og satte kursen nordover langs østsida av Stor-Leirsjøen. Da vi møtte veien som fører innover mot Skjelbreia og Marken svingte vi vestover og fulgte den helt til vi tok av mot vår «hemmelige» lille perle Bjørkhylla.
Storfurua?
Gjengen på tur
På Bjørkhylla spiste vi den medbrakte nisten, inkludert litt søtsaker, sammen med tre andre vandrere. Hundene ventet mer eller mindre tålmodig. Zorro og Munti prøvde seg på et fluktforsøk i beste Snake Plisken-stil, men måtte innse at forsøket var mislykket da de havnet på hver sin side av en stubbe med sammenknyttede bånd. Innhentet av lovens lange arm igjen… Bente gjorde sitt beste for å fornærme Ellen og så gikk vi videre.
Tilbake på veien svingte vi av mot Rønningen hvor vi tok ny pause. Rønningen er ei koselig hytte med flotte arealer både inne og ute. Mest imponert er jeg over den enorme trappeplattingen, solid og flott håndverk. Ellen og jeg spilte et par runder på ringspillet, hun skrøt fælt av sine 30 poeng, men jeg banka henne med fantastiske 80! Anne vurderte en runde på hoppeballene, men etter å ha sette ei jente på ca 10 år klemme dem halvveis ned til bakken ble vi i fellesskap enige om at det sannsynligvis ikke var dagens beste idé.
Småklamt i løypa
Litt mer fuktig
Fra Rønningen vasset vi videre ned mot Granåsen igjen. Stiene hadde gjørmete partier og hundene fikk seg et sårt tiltrengt bad i bekken ved parkeringa. Utenom Munti da, han hadde visst trippet forsiktig utenom gjørme og var både tørr og ren.
2009-09-20 Leirsjøen – Bjørkhylla – Rønningen
