Grilling ved Skjelbreia

19. februar 2011

Lengde: 12,2 km
Tid 4 t 30 min

Turgruppa, i dag bestående av Ellen, Elisabeth, Anne Marit og meg (samt hundene: Kiska, Zorro, Fibi, Dennis, Kira og Rambo), startet dagens tur fra Haukvatnet. Jeg hadde aldri gått derfra før, men vi kom raskt på kjente veier da vi nærmet oss Vådan. Dagens løypevalg var smart, vi kunne gå flere i bredden på brøyta veier, og slippe å traske i skiløypene. Sekkene (og Dennis’ pulk) var pakket med komponenter til et herremåltid under åpen himmel. Et portabelt kjøkken i form av en engangsgrill, fyrved og parafinbriketter var også med. Til og med pølseklype hadde vi, her overlates ingenting til tilfeldighetene!

Vårt første møte med norsk natur var en mindre ansamling sauer som stod og hang bak et relativt nedkjørt gjerde. Etter å ha studert oss på den frie siden av gjerdet en stund, fant våre ullete venner ut at de skulle forsøke seg på en rømning. «Flukten fra Alcatraz» ble bare barnematen mot dette fluktforsøket! Men etter at den firbeinte forbryterbandeledersøya ble lempet tilbake med rå nordnorsk muskelkraft fant resten av flokkdyrene ut at det nok var tryggere innenfor «muren», og rykket frivillig tilbake til start. (Og mottok ikke kr 20.000).

I et nedtråkket pausehull slo vi oss ned og rigget til leirkjøkkenet. Damene sanket ved og mannen gjorde opp ild. Med fyrstikker. Og parafinbit. Og bål ble det! Engangsgrillen gikk det dårligere med. I samme øyeblikk som den viste tegn til ild ble den brosteinslagt med pølser og brød, oksygennivået sank og systemet brøt sammen. Husk branntrekanten damer! Nei, det er en annen trekant enn den «trekanten»…

Heldigvis kunne vi varme maten over det særdeles vellykkede bålet. Og vi hadde ikke bare pølser, å neida! Det ble servert berlinerboller, lefser, sjokolade, dadler med bacon og noe godt i koppen. De fleste ble mette. Ok, vi ble stappmette alle sammen. Rambo fikk testkjørt den nye jaktposen sin og den funket bra. Direkte varm ble den vel ikke, men det hjelper å holde kaldgufset unna.

Etter at leiren var ryddet fortsatte turen rundt forbi Stykket og tilbake til Haukvatnet via Vådan. Alle var enige om at det hadde vært en fin tur – og at vi luktet kraftig av bål.

2011-02-19 Grilling ved Skjelbreia

[picasaView album=»GrillingVedSkjelbreia» instantView=»true»]

Nilsbyen – Bjørkhylla

5. september 2010

Tid: 4t 20 min
Lengde: 13.1 km

I dag ble det endelig «sommer» igjen. Det var riktignok ikke meldt den store varmen, men med sola godt synlig ble det likevel fint. Turgruppa møttes i Nilsbyen for å ta turen mot vår lille perle Bjørkhylla. Jeg hadde med ekstra ulltrøye i sekken, men heller enn å ta den frem måtte jeg pakke ned jakka. Flott å være ute når sola skinner!

Vi gikk via Våddan gård og så på hestene til damenes store begeistring. Samtidig lærte jeg at det kan være farlig for menn å ri på hest. Spesielt i store sprang. Har visst noe med landingen å gjøre…

Ved Storfurua hadde en liten leir med småbarnsfamilier slått seg til ro, så vi tuslet forbi demningen og fant en rolig benk for oss selv. Der ble medbrakt niste fortært, blant annet nydelige brownies Anne hadde med. Takk til Sandra (og Toro) for bakverket. Etter rasten fortsatte vi til målet (Bjørkhylla) hvor mer niste/kake ble omsatt. Vi var ikke de eneste som hadde tatt turen dit, men gjestmildheten var stor, og det ble plass til alle.

På vei hjem ble vi kjent med to små ekorn (-barn?) som lekte i trærne ved veien. De ble forsøkt fotografert mens Ellen mumlet noe om telelinse. Alltid kjekt å få tekniske råd av ei dame som kjører uten baklys, men til gjengjeld har motorlyset konstant tent 😉 Hundene drev selvplukk av villbringebær langs veien og det ble vel noen søte bær på eierne også.

Alt i alt en kjempefin tur med skikkelig sommerfølelse, selv om høsten nærmer seg. Håper på flere av samme kaliber i løpet av september!

2010-09-05 Nilsbyene – Bjørkhylla – Nilsbyen

Tur i Estenstadmarka med lille lakris

20. juni 2010

Tid: 3 t 40 min
Lengde: 6,3 km

I dag ble turgruppas nyeste medlem Kiska (a.k.a. lille lakris) med ut på vandring, skjønt mesteparten av vandringa befant hun seg i ryggsekken til mor. Vi startet fra Othilienborg og satte retningen mot Estenstadmarka. Været var så som så, ikke spesielt varmt, men vi slapp unna den voldsomme nedbøren som har herjet i Trøndelag de siste dagene. Litt regn på starten av turen, men det gikk heldigvis raskt over.

Bortsett fra at Anne nesten gikk feil i et stivalg kom vi oss trygt frem til rasteplassen. Stedsansen har vi hørt er medfødt, og dessverre er verken Anne eller jeg genetisk disponert for å utvikle slikt. Men Ellen har hjerne som ei rotte (i positiv forstand, selvsagt) og finner frem på selv de mest snirklete stier. I tillegg kan hun snakke med elgen (nei, ikke «rope på elgen») , så vi er trygge i villmarka så lenge hun er med.

Mens de voksne fant seg til rette på en stamme slappet Kiska av på pleddet sitt. Hun har veldig godt sovehjerte og sov rett gjennom en liten fotosession. Etter å ha drukket seg høy på kaffe bestemte Ellen seg for å røske pelsen av den nærmeste hunden hun kunne finne. Ozzy ble brått  og uventet utpekt som frivillig. Til alt hell sitter cairn-pels løst (desto løsere jo eldre den er), så han slapp fra nappinga med helsa i god behold. Faktisk ble han ganske så stram og fin over ryggen.

Da hundestellet var over, og Kiska omtrent ferdigslumret, tok vi beina fatt og vandret hjem igjen. Det ble straks kjølig da vi kom inn mellom trærne og bort fra den lille solsteiken vi hadde på rasteplassen. Den lille hadde igjen fått plass i mors sekk og småduppet mens vi gikk, varm og god innpakket i fleecepledd. Noen hunder vet virkelig å nyte livet 🙂

[picasaView album=»TurIEstenstadmarkaMedLilleLakris» instantView=»true»]

2010-06-20 Tur i Estenstadmarka med lille lakris