10. oktober 2009
Masse snø i marka
Rambo samler varme i sola
Lengde: 6,1 km
Tid: 2 t 45 min
Dagen startet med en tur på agilitybanen sammen med Bente. Frosten hadde vært på besøk, så banen var ganske hard. Dermed ble det bare enkle øvelser. Litt terping på felt, og så gjorde vi noen tapre forsøk på venstreslalom. Kan ikke si at det ble så voldsom fremgang, vi får bare jobbe videre med saken. Trodde vi skulle bli nokså alene på banen siden så mange er på Årnesstevnet i helga, men et par nybegynnerekvipasjer dukket opp og hilste på.
Etterpå ble det tur i marka med Ellen og Anne. På vei oppover mot Henriksåsen var det isete og glatt, tror til og med veien var brøytet. Snøkanter var det iallfall. Vi tok av fra hovedstien ved Vintervannet og gikk for det meste alene gjennom skogen til Grønlia. Hundene fikk løpe fritt og koste seg med å trenge seg forbi de gående så snøen føyk! Spesielt Zorro syntes det var råtøft å være stiens bølle.
På Grønlia spiste vi medbrakt niste og damene fikk smake baksten min (sender en stor takk til Byåsen Bakeri). Sola var oppe og varmet oss i «solveggen» (dvs. på den store rota), det eneste tørre stedet i området. Mette og uthvilte gikk vi samme vei tilbake. Jeg greide å finne den største gjørmepytten og plumpet uti med ene foten. Ble en del gjørme å vaske både der og da, og vel hjemme. Takk og pris for elektrisk skotørker!
SportyPal-GPX-10_10_2009
9. november 2008
Lengde: 10,1 km
Tid: 3 t 35 min
I dag startet turgruppa fra parkeringsplassen ved hoppanlegget på Granåsen. Derfra gikk vi på nordsida av Stor-Leirsjøen opp mot vegen som går inn til Skjellbreia. Like før vi kom til veien gikk det en avstikker til høyre. En bekjent av Anette hadde fortalt at der skulle finnes noen gamle ruiner fra krigen, og vi la turen innom for å ta en titt.
Ruinrestene lignet på stjerner støpt i bakken, med én bred og to smale åpninger. I veggene var det noe som kunne ha vært vinduer eller evt åpninger til andre rom, hvis det vi så var restene av en grunnmur. Vi skjønte ikke så mye, men latet som vi hadde oppdaget noe viktig og topp-hemmelig mens vi knipset bilder. OK da, så var det bare jeg som tenkte sånn… Jeg synes faktisk gamle murrester er fascinerende, særlig hvis det har vært katakomber eller andre skjulte underjordiske konstruksjoner 🙂
Etter å ha grublet noen minutter over funksjonen til disse rare greiene gikk vi vestover mot Storfurua, og svingte sørover ned til Rønningen. Her spiste vi vafler og kanelsnurrer på terrassen, og skylte ned med noen dråper kaffe og te. Hundene fikk også vafler, dog uten jordbærsyltetøy og rømme. Etterhvert begynte det å bli kaldt å sitte stille – selv om vi satt i skjul i et hjørne – og vi labbet raskt videre.
Stien var stort sett OK hele veien. Selv om det var gjørmete noen steder var bakken frosset slik at vi slapp å tråkke gjennom. Amy fikk seg en overraskelse da hun fant en opptint gjørmepytt (den eneste i hele marka?) og stupte uti med begge forlabbene. Men matmor Anette visste råd og etter en tur i bekken var Amy (nesten) like hvit igjen.
Resten av turgruppa slet litt med blankisen, men takket være sko med pigger kom jeg trygt fram overalt. Det var verdt hver krone å få satt i de piggene!
2008-11-09 Granåsen – Rønningen rundt Stor-Leirsjøen
26. oktober 2008
Lengde: 7,2 km
Tid: 2 t 45 min
I dag dro turgruppa først til Gråkallen, Annes favorittreferansepunkt på denne jord. Så lenge Gråkallen er synlig er Anne lykkelig, faste holdepunkter i livet er viktig! Eller «knagger å henge ting på» som en gammel historielærer pleide å si…
På Gråkallen nøt vi kaffe, sol og sjokolade mens hundene koste seg i lyngen. Anettes Amy fikk virkelig fart på Rambo i dag, tror han var lykkelig over å endelig få en løpekompis som var i stand til å holde følge.
Turen videre gikk rundt Gråkallen motsols. Har gått samme løypa to ganger tidligere, i motsatt retning, men må bare innse at retningssansen min er fullstendig skakkkjørt. Heldigvis var Ellen – det menneskelige kompass – med og kunne veilede oss til riktig sted.
Underveis ble det mere kaffe, sjokolade og sol + en soloopptreden på bjeffofon av Rambo. Skummelt å være i marka, dyr og folk rundt hvert «hjørne»…
Til sist gikk vi innom Skistua, eneste (tror jeg?) hytta vi så langt ikke har vært innom. Men snakk om nedtur! Verken «stue» eller «hytte» beskriver bygningen nå. En kald og überstilistisk spisesal med null stemning og ingenting som kunne tyde på at det engang hadde vært et trivelig utfartssted for tur- og skigåere… Er det en ting man ønsker seg av ei turhytte, så er det varme og stemning. Og vafler med jordbærsyltetøy, selvsagt 😉
2008-10-26 Graakallen og Skistua
