19. februar 2011
Lengde: 12,2 km
Tid 4 t 30 min
Turgruppa, i dag bestående av Ellen, Elisabeth, Anne Marit og meg (samt hundene: Kiska, Zorro, Fibi, Dennis, Kira og Rambo), startet dagens tur fra Haukvatnet. Jeg hadde aldri gått derfra før, men vi kom raskt på kjente veier da vi nærmet oss Vådan. Dagens løypevalg var smart, vi kunne gå flere i bredden på brøyta veier, og slippe å traske i skiløypene. Sekkene (og Dennis’ pulk) var pakket med komponenter til et herremåltid under åpen himmel. Et portabelt kjøkken i form av en engangsgrill, fyrved og parafinbriketter var også med. Til og med pølseklype hadde vi, her overlates ingenting til tilfeldighetene!
Psssst... Jeg tror vi kan greie å stikke av herfra
Grillbål
Vårt første møte med norsk natur var en mindre ansamling sauer som stod og hang bak et relativt nedkjørt gjerde. Etter å ha studert oss på den frie siden av gjerdet en stund, fant våre ullete venner ut at de skulle forsøke seg på en rømning. «Flukten fra Alcatraz» ble bare barnematen mot dette fluktforsøket! Men etter at den firbeinte forbryterbandeledersøya ble lempet tilbake med rå nordnorsk muskelkraft fant resten av flokkdyrene ut at det nok var tryggere innenfor «muren», og rykket frivillig tilbake til start. (Og mottok ikke kr 20.000).
I et nedtråkket pausehull slo vi oss ned og rigget til leirkjøkkenet. Damene sanket ved og mannen gjorde opp ild. Med fyrstikker. Og parafinbit. Og bål ble det! Engangsgrillen gikk det dårligere med. I samme øyeblikk som den viste tegn til ild ble den brosteinslagt med pølser og brød, oksygennivået sank og systemet brøt sammen. Husk branntrekanten damer! Nei, det er en annen trekant enn den «trekanten»…
Lokale indianere (og øyelege) påkalles
Godt i påsan!
Heldigvis kunne vi varme maten over det særdeles vellykkede bålet. Og vi hadde ikke bare pølser, å neida! Det ble servert berlinerboller, lefser, sjokolade, dadler med bacon og noe godt i koppen. De fleste ble mette. Ok, vi ble stappmette alle sammen. Rambo fikk testkjørt den nye jaktposen sin og den funket bra. Direkte varm ble den vel ikke, men det hjelper å holde kaldgufset unna.
Etter at leiren var ryddet fortsatte turen rundt forbi Stykket og tilbake til Haukvatnet via Vådan. Alle var enige om at det hadde vært en fin tur – og at vi luktet kraftig av bål.
2011-02-19 Grilling ved Skjelbreia
[picasaView album=»GrillingVedSkjelbreia» instantView=»true»]
5. september 2010
Tid: 4t 20 min
Lengde: 13.1 km
I dag ble det endelig «sommer» igjen. Det var riktignok ikke meldt den store varmen, men med sola godt synlig ble det likevel fint. Turgruppa møttes i Nilsbyen for å ta turen mot vår lille perle Bjørkhylla. Jeg hadde med ekstra ulltrøye i sekken, men heller enn å ta den frem måtte jeg pakke ned jakka. Flott å være ute når sola skinner!
Vi gikk via Våddan gård og så på hestene til damenes store begeistring. Samtidig lærte jeg at det kan være farlig for menn å ri på hest. Spesielt i store sprang. Har visst noe med landingen å gjøre…
Peek-a-boo
Nøtteliten
Ved Storfurua hadde en liten leir med småbarnsfamilier slått seg til ro, så vi tuslet forbi demningen og fant en rolig benk for oss selv. Der ble medbrakt niste fortært, blant annet nydelige brownies Anne hadde med. Takk til Sandra (og Toro) for bakverket. Etter rasten fortsatte vi til målet (Bjørkhylla) hvor mer niste/kake ble omsatt. Vi var ikke de eneste som hadde tatt turen dit, men gjestmildheten var stor, og det ble plass til alle.
På vei hjem ble vi kjent med to små ekorn (-barn?) som lekte i trærne ved veien. De ble forsøkt fotografert mens Ellen mumlet noe om telelinse. Alltid kjekt å få tekniske råd av ei dame som kjører uten baklys, men til gjengjeld har motorlyset konstant tent 😉 Hundene drev selvplukk av villbringebær langs veien og det ble vel noen søte bær på eierne også.
Alt i alt en kjempefin tur med skikkelig sommerfølelse, selv om høsten nærmer seg. Håper på flere av samme kaliber i løpet av september!
Fine høstfarger
Spøkelsesmyr
2010-09-05 Nilsbyene – Bjørkhylla – Nilsbyen
24. mai 2010
Tid: 4 timer
Lengde: 9,2 km
Til Topps-rundene er i gang, og etter Månen bestemte vi oss for å gå til Våttakammen og Geitfjellet. Turgruppa var noe redusert i dag, siden Anne var på reise og Rambo var «sykmeldt». Han hadde mye blod i avføringa i går og fikk beskjed av dyrlegen om å holde seg i ro til alt var i orden.
Vi gikk fra Baklidammen mot Helkansetra først. Stiene var stort sett fine og tørre, bare noen få små våte partier. Fra setra og opp til Våttakammen var det derimot en del bløtt, men ikke verre enn at det var fint mulig å gå utenom. På toppen ble det en kort rastepause hvor vi nøt mat og snop, Bente er flink å ta med godbiter til oss tobente også 🙂
Til Geitfjellet var det flere våte partier, men også den etappen kom vi gjennom (omtrent) tørrskodd. Og mer snop ble satt til livs vel fremme. Til tross for at sola viste seg innimellom var det ikke veldig varmt i lufta. Noen regndråper ble det også, i hovedsak på Våttakammen, men heldigvis ikke så mye at vi rakk å bli våte i tøyet.
Veien tilbake gikk via Lavollen og forbi Baklidammen, hvor «noen» av hundene tok et «frivillig» assistert bad. Greit å ikke skitne til BMW med møkkete labber 😉 Årets første tur i Bymarka var dermed gjennomført, og det er godt å se at vinteren har sluppet taket. Ser frem til flere turer i enda varmere vær ganske snart.
[picasaView album=»TilToppsPaVattakammen» instantview=»yes»]
2010-05-24 Til topps på Våttakammen
