Løvset – Vassfjellet

Lengde: 12,2 km
Tid: 5 t 20 min

Bente, Ellen, Anne og jeg møttes på Esso Sandmoen («Shell» på Ellenspråk) kl 11 for ukas søndagstur. Vi startet med litt bilprat slik vi pleier når vi møtes i bensindunstende omgivelser. Ellen hadde vært oppe i nesten hele natt for å polere Golfgliset sitt, og den var jammen blitt blank blankere! Asfaltflekkene var borte og den sølvgrå super(bil)modellen strålte i sola.

Etter å ha drøftet poleringsteknikker (én hånd, to hender, hele kroppen?) kjørte vi i samlet flokk til en hemmelig godt skjult parkeringsplass som Bente visste om på Løvset. Bente ledet turgruppa i ulendt og bløtt terreng oppover, oppover og oppover, med stadige løfter om at «Nå er det verste over». På en knaus med utsikt over omtrent hele Sør-Trøndelag stoppet vi og tok en pust i bakken. Noen spiste sjokolade, andre spiste… eh… andre sjokoladebaserte produkter. Det var heldigvis litt vind på knausen for lufta var varm, sola stekte og ryggsekken nektet å slippe ut fuktighet fra den klamme ryggen den hang på.

Mette og tørre (på ryggen iallfall) gikk vi videre mot masta på Vassfjellet. Terrenget ble nå flatere, dog litt småkupert. Snaufjellet er fint å gå på, men myrene innimellom steinen sørget for at heller ikke Helly-Hansen-skoene greide å holde vannet ute. Bente kom igjen med støttende og motiverende utsagn som «Bare 10 minutter igjen nå!», og bare tre små timer etter var vi fremme.

Kim (og merken han hadde hengt opp) viste vei over fjellet, men enten ga han opp, eller så gikk vi fra han, for den siste etappen måtte vi greie oss på egen hånd. Etter rasten ved toppen, hvor en viss puddel gikk på eggeslang, måtte vi finne tilbake igjen ved hjelp av primitive navigasjonsmetoder som méd, stjernetyding, sporsøking, ja og så GPSen da. Ellen var mistroisk og stolte ikke på satellittenes magi etter fjorårets bomtur, men vi fant da stien etterhvert.

Det var minst like bratt ned som det var opp, og med gjørmete sti ble det mye kauking fra baktroppen. Gjennom tett terreng kunne man høre damene skrike til hundene (tror jeg?) «Bak! Bak! Bak! Aiaiaiai! Der ja!». Som man roper i skogen får man svar? Nei, ikke vet jeg… Men ned kom vi og der stod jammen bilene og ventet på oss! Noen av oss vet å sette pris på å finne bilene etter en tur i Vassfjellet, det er nemlig ikke gitt at de står der man tror de står – eller der man tror man går.

[picasaView album=’LVsethVassfjellet’ instantView=’true’]

2009-07-12 Løvseth – Vassfjellet

Vippetrening hos Bente

Onsdag fikk jeg lov å komme på audiens hos Bente på Ranheim. Hun er et sånt snilt menneske som har eget gress og greier, og på det gresset står det ei vippe. Du vet et sånt hinder som Rambo syntes var ekstremt kult i starten, men som plutselig ikke var noe artig lenger, faktisk ganske ekkelt?

Lørdag og søndag er det Gaulahelga på Lundamo, og da skal vi gå fire løp. Dessverre er vippa et ømtålig tema for oss, og i et siste desperat forsøk på å gjøre umiddelbare fremskritt kjøpte jeg både grillpølser og tradisjonell godis og sa til meg selv (og Rambo) «Nå skal det skje!».

I Reppeveien traff vi Bente og to glade amerikanere, det vil si, Dina syntes Rambo var i overkant bråkjekk, så hun bestemte seg for å gi han ei lekse. Men alt gikk fint, og Bente beroliget meg med det ikke lenger var gangbare tenner igjen i bråkekjeften. Jeg tok et kjapt overblikk på Rambo og kunne bare finne sikkel og gommemerker, så da var alt OK.

Vi startet med ren vippetrening på gresset og la etterhvert på både slalom og hopphinder. Deretter tok vi en slags pause som bestod i at Rambo forsynte seg selv fra pølsepakken, jeg sprang etter og ropte, og pølsa forsvant inn i puddelkjeften i store jafs. Etterpå ble vi venner igjen, og våpenhvilen ble forseglet med en pølsebit.

Til slutt prøvde vi vippa på grusen. Selv første gang på grusen var det noe helt annet enn på gresset. Han oppførte seg omtrent som om han hadde utviklet akutt høydeskrekk. Med lokking, luring, smisking og grillpølse kom han etterhvert over, men det gikk sakte. Vi har altså fremdeles et stykke igjen på vippa, men det blir god tid til trening i sommer så vi har fremdeles håpet med oss.

Under treninga ble det filmet en del, dette var noe av det som med nød og neppe passerte selvsensuren. Etter treninga fikk jeg anledning til å prøve ut amatørvideoredigering på Mac med iMovie. Enkelt og greit program for basisredigering. Og HD-video ser ut til å fungere veldig fint på MacBook Pro, i motsetning til min 2 år gamle PC som står og venter på nye (og bedre) komponenter. Neste uke skal den monteres, da blir det vel fart og spenning for en liten nerd!

Treningsøkt på Rotvoll

Det er «lenge siden» nå, faktisk helt tilbake til 20. april, men må nesten legge ut noen bilder fra ei treningsøkt med Bente, Ellen og Trine. 🙂 Alle (bortsett fra meg, men jeg regner meg med i slalomen) hadde med egne hinder så vi kunne sette opp en liten bane.

Trine hadde i tillegg med et kult speilreflekskamera som jeg fikk leke med, artig å prøve å få noen blinkskudd. Kameraeieren hadde nok mer peil enn meg, her er noen av bildene hun tok:

Rambo legger seg i svingene

Rambo legger seg i svingene.

Og han har forandret takt fra å gå gjennom slalomen til å "hoppe" fra side til side.

Og han har forandret takt fra å gå gjennom slalomen til å hoppe fra side til side.

Vi nærmer oss Trines hinder. Hundeføreren har problemer med mimikken.

Over Bentes eminente hinder.

Viktig å peke ut neste hinder 🙂

Akkurat, ja. Vi hadde startet?