På tur i Bø

2. september 2009

Lengde: 13 km
Tid: 4 t 20 min

Forrige uke var Trine, Rambo og jeg på besøk hos foreldrene mine i Bø i Vesterålen. Det er mye fin natur å oppleve i Vesterålen, det vet f.eks. dronning Sonja etter å ha besøkt blant annet Møysalen og Øksnes. Dessverre har jeg vært altfor lite flink til å benytte meg av Vesterålesnaturen, men denne gangen skulle jeg iallfall noen turer i marka mens jeg var hjemme.

Losjehytta er det mest vanlige turmålet fra Vinje/Steine-området og tirsdagen tok vi turen dit sammen med pappa. Han er en ivrig hyttegåer og går trimturen omtrent daglig. Fra Sikan går det jevnt oppover til hytta, det tar 20-30 minutter i rolig gangfart. En grei tur som gir fin utsikt og ei koselig hytte hvor man kan varme seg på kalde dager, drikke saft eller spise en kakebit. De faste hyttegåerne møtes gjerne der på formiddagene for å slå av en prat.

Vetten er neste trinn på turstigen. Flittige sjeler har også der satt opp ei hytta, dog i mindre utgave: Vettenbua. Hit går de som synes hytteturen er i korteste laget, eller som liker å gå på ski på flatene mellom toppene vinterstid.

Den høyeste toppen langs denne fjellrekka er Lynghaugtinden, også kalt Nåla, og dit tok vi turen søndag. Vi startet ved skytterhuset i Sikan og gikk oppover i retning hytta. Den første delen av ruta er en gammel vei til et for lengst avviklet vannbasseng, resten går oppover marka på smale stier. Like før man kommer opp svingte vi av, slik at vi etterhvert passerte på vestsida av Vetten. Derfra er det ganske flatt helt til siste klatreetappe mot Nåla.

Jeg ble fascinert av det varierende terrenget fra Vetten og videre. Første del er flatt som om det var planert og gruslagt. Hele området er dekket av småstein, ispedd noen tuster med gress og mose. Underlaget er kompakt og hardt, og man greier ikke finne noen sti foruten å følge vardemerkene. Ellers er det ingen vegetasjon. Deretter kommer man over i områder med større steiner og mer kupert landskap. Siste bit av turen går i «tradisjonelt» markaterreng, med gress, steiner og stier.

I det vi nærmet oss toppen passerte vi ei lita tjønn, og før vi visste ordet av det slo ei havørn ut med vingene og tok av fra kanten av vannet, bare 30 meter unna oss. Lyden av store, tunge *svosj* fra vingene fylte stillheten, og det var en naturopplevelse som sannelig fikk pulsen opp! Til alt hell var fuglen ikke sulten, så Rambo fikk gå i fred.

De siste metrene opp var småtunge, men det var verdt det. Fra toppen, 504 meter over havet, kan man se milevis i alle retninger, det meste av bygda er synlig og man får et nytt perspektiv på hvordan landskapet er formet. Vi kikket forskrekket ned mot baksiden hvor fjellet stuper nedover rett nedover, og bestemte oss for å ikke friste skjebnen ved å krype ut på kanten. Rambo ble holdt godt fast i sporlina mens jeg skrev oss inn i loggboka. I det vi satte oss ned for å ta en pust i bakken ringte mamma og fikk svar på hvor vi var. Pappa tok fram kikkerten og mente å kunne se oss fra bakkenivå.

Etter pausen tok vi noen bilder og begynte på nedstigningen. Vi gikk forbi tjønna i håp om å få fotografert ørna som slapp unna, men uten hell. I stedet fikk vi følge av tre sauser sauer som hadde forvillet seg oppover på snaufjellet. De sprang foran oss nedover mot områdene mellom Vetten og hytta hvor de andre sauene kunne høres i skogen. Rambo var interessert, men fikk ikke lov å stifte nærmere bekjentskap med sine krøllebrødre og -søstre.

[picasaView album=’SommerIB’ instantView=’true’]

2009-08-30 Sikan – Nåla

Svart hav

28. august 2009

I ettermiddag var Trine og jeg med pappa ut på Børingen for å se om vi kunne få oss fisk til fryseren i Trondheim. Vi gikk fra Steinesjøen, mellom Litløya og Værøya og ut mot Krasen. Der la vi oss til ro, en maskin ble fyrt opp, og jarstein og angler kasta uti. Måkene la seg på bølgene og ventet, de er tålmodige fugler. Irriterende og bråkende, ja, men i dag først og fremst tålmodige. Noen skarver ventet på et nærliggende skjær, de holder seg helst i bakgrunnen hvor de kan drite i fred.

Dessverre for både dem og oss ble det lite (les: ingen) fisk å få. Etter å ha jukset sett på at maskinen jukset en stund bestemte vi oss for å prøve et nytt område nærmere land. Noen mener det er juks å bruke juksamaskin (beklager det utilsiktede «rimet»), men de kan jo hale opp 1000 kg fisk for hånd, så skal vi snakkes når de prøver å samle krefter nok til å dra av seg oljehyret etterpå.

Det bølget godt der ute og undertegnedes mage liker seg best i roligere farvann. Mens vi gikk innover prøvde vi oss på flyvefiskfiske (se bildet under), men også der uten hell. Måkene kom etterhvert etter, men ble skuffet igjen. Litt «rusk», som pappa sier, på ekkoloddet, men ingen fisk å få. Kanskje er det seismikkskytinga som har skylda? Uansett måtte vi «ro» i land uten en eneste fisk i containeren. Til alt hell ligger det både fisk og fiskemat i fryseren her hjemme, så mat skal vi nok få med oss sørover. 🙂

Sommer i Bø

24. august 2008

Onsdag 6. august kjørte vi fra Trondheim. Vi startet omtrent rett etter jobb og stoppet i Mo i Rana for å overnatte. Her hadde vi booket rom på Bechs Motell & Camping. Rommet var OK, og Rambo slo seg til ro etter litt boffing for fremmede lyder. Torsdag kjørte vi videre og ca kl 19 var vi framme i Bø. Været var OK, ikke spesielt sommerlig, men heller ikke storm og uvær.

Søndag ble vi med turlaget ut til Gaukværøya, ei øy hvor mange av folkene i Bø tidligere bodde. Der ute var det gårder, fiskemottak, butikk, skole o.l. Alt man trengte i et lite lokalsamfunn på den tida. Onkelen min vokste opp der ute i havgapet. Skarv og ørn fikk vi se, men de var vanskelige å fotografere med kompaktkamera…

Ellers har vi opplevd:

Å besøke ei «uværshule» hvor man kan sitte varmt og godt og kikke utover havet og nyte uværet.

Vi gikk tur til Veten, en av toppene i Bø, 467 meter over havet. OK vær og flott utsikt over store deler av Bø.

Var på havet sammen med Bjørn-Ruben i Terjes (farens) lille speedbåt. Her fikk vi se fyret på Litløy, med sine mange trappetrinne. Dessverre fikk vi ikke gå i land på øya, for hun som har kjøpt fyret etter at driften ble lagt ned (for å gjøre det om til turiststed) liker tydeligvis ikke at det er besøk der når hun ikke er tilstede. Landgangen var trukket opp, og øya som «alltid» har vært tilgjengelig for lokale folk er dermed «stengt» 🙁

Mot slutten av ferien besøkte vi Nyksund, et fraflyttet fiskevær i Øksnes, som nå har fått nytt liv takket være tilflyttede tyskere som vil pusse opp og drive med turisme. På hjemturen fikk Rambo kikke på sauene og føle vinden gjennom håret 🙂