At Rambo er en spenstig liten tass har jeg visst fra han kom i hus hos oss, men etter å ha kikket gjennom video fra agilitytrening (for ørtende gang) demret det for meg akkurat hvor spenstig han er.
Han tar sats midt mellom hindrene og svever over med god margin. Det ser passe sykt ut i sakte film! 😀
Hvis du vil se om han landa på andre siden kan du ta en titt på videoen bildet stammer fra.
I femtida troppet jeg opp på banen for å trene agility. Ellen var allerede på plass, få minutter etter kom Trine, Bente, Kari og Monica og litt senere også Tone og Agnete.
Det var satt opp en grei bane med hopphinder, rør og slalom og jeg tok sikte på å komme gjennom uten å ta delmomenter først. På første runde ble det litt stopp foran slalomen, men vi kom fint gjennom likevel. Andre gang fant han første pinne selv, men det var i tredje forsøk gjennombruddet kom: for første gang startet Rambo en slalom på eget initiativ, og han rakk å runde tre pinner før jeg kom frem! Jeg ble så paff at jeg nesten saboterte hele slalomen, men greide å hente meg inn og vi fortsatte fremover med fin flyt. Han raste forbi publikumsrekka, tok tunneller og hopphindre i god fart og satte punktum med å spurte fra meg mot slutten av bane.
Gjett om matfar var stolt og fornøyd!
Ja, forresten, de andre hundene var flinke de også 😉
I dag var Rambo og jeg oppe skammelig tidlig (0800) for å møte Trine, Bente, Ellen og Kari på Stavsøra for trening klokka 0930. Hindrene var visst borte, så vi tok med egne. Trine tok ansvar for å sette opp en bane hvor vi fikk god anledning til å jobbe med bytte av retning og kryssing foran og bak (og noen ganger ved siden og langt utenfor). Fint å få testet ut hva som funker og hva man trenger å jobbe mer med.
Det ble en del filming og fotografering av de utøvende atletene, ispedd rikelig med nysing, kremting og trekke-på-snørra fra min side. Beklager ristingen i opptaket, Trine, anti-shake er ikke designet for å tåle nysing… I morgen håper jeg å være «frisk» igjen.
Været var mildt sagt skiftende, det ene øyeblikket var det sommer, det andre var det høstregn. Innimellom slagene forsøkte vi å åpne, lukke, lufte og justere bilene slik at våre firbente venner ikke skulle lide nød. Det viste seg at Bente har en bil bare tyskere og ingeniører (og en og annen polansatt) kan betjene – helst bør man være både tysk og ingeniør… Kari og jeg lyktes iallfall ikke å rulle opp vinduene basert på instruksen «nøkkelen (en liten plastdings, red.anm.) må legges i hullet». Vi forsøkte å putte den i bagasjerommet, sitte på setet, plassere den i myntholderen og diverse annet, men vinduene var som limt fast. Sveiv fantes heller ikke! Etterhvert måtte bileieren selv ta ansvar og finne riktig hull å plassere dingsen i (nøkkelen, ikke hunden). Og visp, så var vinduene oppe!
Rambo fikk øvd på det vi sliter mest med, nemlig å gå banen med folk og hunder i nærheten. I dag var han riktig så flink og fikk ikke hilse på noen av tilskuerne før treningen var over. Konklusjon: pølsebiter er bedre enn venner!