Puddelens pels vokser, som de fleste sikkert vet, jevnt og trutt. De røyter ikke og må vaskes, fønes, børstes og klippes for å holde pelsen i passe lengde og fri for floker. Men det ikke alle tenker på er at dette også gjelder ansiktet. Mange andre langhårede hunder han naturlig kort pels i ansiktet, men slik er det ikke for pudler. Pelsen i ansiktet vokser på samme måte som på kroppen og blir etterhvert lang og krøllete.
For å opprettholde den typiske lange, smale puddelsnuten (og for at hunden skal greie å se hvor den går) må ansiktet barberes jevnlig. Mange lurer på om ikke en liten dvergpuddel blir redd når man fyrer opp sauesaksa og kjører den oppi det lille fjeset hans, men han har taklet det overraskende bra helt siden jeg startet å klippe han selv. Det er ikke det kuleste han vet, men han godtar at sånn må det være. God tid og plenty med godbiter er løsningen på de fleste uenigheter ifølge Rambo.
Hele prosessen tok ca 10 minutter og en håndfull godbiter, dette er en klippet og tidskomprimert versjon.
For å spare hundene før agilitytreninga på søndag, og for å få med oss dagslyset fant vi ut at vi skulle gå ukens langtur i dag – lørdag – formiddag i stedet. Vi startet fra Bekken kl 1100 og tok retning mot Liaåsen. Heidi hadde bestemt seg for å bli hjemme og ligge i en haug av skum i boblebadet med et glass champagne i hver hånd heller enn å bli med oss på tur. Snakk om å bli lat på sine eldre dager 😉 Men vi andre tok sats og tråkket oss oppover bakkene i «bakglatt» snø.
Det var småkjølig vind og jeg hadde tatt på litt for lite tøy, men oppoverbakkene fikk raskt temperaturen opp. Fikk testa ut nybuksa også, takk mamma! 🙂 Da vi omsider kom til toppen av Liaåsen tok vi en kort pause. Benken var nedsnødd, så vi måtte nyte sjokolade, kake og kjeks tradisjonell norsk turmat og kaffe stående. Pausen ble ikke langvarig, det ble fort kjølig å stå stille.
Etterpå gikk vi i retning av Månen og Estenstadhytta. På hytta tok vi en ny rast, drakk varm kaffe og siden vi hadde vært så sunne på forrige rast bestemte vi oss for å skjemme oss bort med kaloririke bakevarer i form av kanelboller. Rambo greide også å snike til seg noen biter, han er sykt glad i kanel! Eller er det melisen..? 🙂
Fra hytta gikk vi veien og akebakken ned til bilene. Antar Ellen kom seg hjem igjen, men det var nok bare så vidt, for bilen hørtes ut som en barkemaskin. På tide med en service snart? 😉
Endelig begynner Rambo å forstå hva slalomen handler om! Har trent et par ganger med godbiter og kun fire pinner, og nå greier han å gå løypa uten at jeg trenger å styre han med kneet.
I kveld dro jeg hinderet inn på stua for å få lys nok til å gjøre et lite opptak. Er klar over at det går ganske sakte, jeg trenger mer plass for å kunne løpe av gårde med en leke når han kommer vellykket gjennom.
Advarsel:
Ja, jeg sier «Bra!» i et unaturlig høyt toneleie, og ja, jeg napper godbiten opp rett foran nesen hans for å få han til å sitte på plass…
Skal trene på begge delene etterhvert 🙂
