19. desember 2009
I starten av forrige uke hadde Rambo trøbbel med magen. Han ble grisete i pelsen og måtte vaskes flere ganger der bak. Uti uka begynte han å bli rød og litt hoven, og vi regnet med at all vaskingen hadde gjort huden sår. Dyrlegebesøk ble vurdert, men på fredag så det ut som fargen hadde lysnet og problemet ville forsvinne av seg selv. Lørdag ettermiddag ble det likevel forverring, det var tydelig betent og han hadde vondt når vi var borti i nærheten av området.
Søndag formiddag ringte jeg dyrlegevakta, og akkurat den dagen var det Trøndelag Dyreklinikk, der vi har gått tidligere, som hadde beredskap. Vi fikk time umiddelbart og hoppet i bilen. Vel fremme ble vi (dvs. ikke min anal, men Rambos) kontrollert av ei hyggelig dame som konkluderte med betennelse i ene analkjertelen. Rambo skulle få ei sprøyte å sove på mens damen renset opp i det hele. Da jeg skulle snu han til for sprøytestikking sprakk betennelsen, og blod og verk rant ut, men akkurat det reagerte han ikke på, det var vel vondt nok fra før.
«Han sovner nok i løpet av 10-15 minutter» ble jeg fortalt etter sprøyta, men bare 30 sekunder senere satt han bom stille på bordet og så salig rusa ut med tunga på skakke. Minuttet etterpå sov han dypt i fanget mitt. Etter litt venting ble såret renset, begge kjertlene tømt skikkelig (siden han hadde hatt så løs mage) og antibiotika og smertestillende skrevet ut. En krage fikk vi også med oss da vi dro. Han sov noen timer under et pledd i sofaen hjemme, før han kvikna til og sjangla ut på gulvet for å ta en slurk vann. Utpå kvelden kom han skikkelig til hektene, og selv om såret var vondt var det nok godt å være fri for verken i stussen.
Rumpesyk puddel har valgt soveplass først
Mandag ble det «far og sønn»-dag hjemme. Munter mailveksling med sjefen konkluderte med at fraværet dessverre ikke gikk på «sykt barn»-kvota, så det fikk bli en avspaseringsdag. Så lenge jeg hadde oppsynet slapp også Rambo å gå med kragen, men vi øvde litt på å ha den på til senere. Natt til tirsdag måtte den brukes, da han ville slikke såret i mørkets ly. Etter noen minutter med «Faen, så vanskelig det er å finne en god sovestilling med denne greia på»-klaging falt han imidlertid til ro.
Resten av uka ble det alene-hjemme-opphold med kameraovervåkning pr. webkamera, internett og tjenesten UStream. Greit å holde øye med lampeskjermpasienten. Litt innkjøringsproblemer i trange smug mellom sofa og salongbord ble det, men for det meste gikk det helt fint. Natt til i dag, lørdag, var såret blitt så fint at han fikk sove uten skjermen, og nå gjør det heller ingenting om vi tar på området. Mandag skal vi inn til kontroll og da håper vi på full friskmelding før juleferien!
2. desember 2009
Alle flater skrubbet og tørket
Det startet med at søppelposen var full. Da jeg hadde knyttet den sammen og løftet den opp så jeg at det var vått i bøtta. Ekkel lukt var det også. Jeg tok bøtta med på badet og ga den en grundig vask i dusjen, lokket ble også rengjort. Vel tilbake på kjøkkenet så jeg at det uttrekkbare trauet bøttene står i var ganske skittent. Smuler, løkskall, plastbiter og annet rask. Jeg tok ut den andre bøtta og løftet ut trauget (som står på skinner). Og under der var det pinadø enda mer skittent!
På tide å hente vaskevann og klut! Først måtte jeg selvsagt tømme resten av skapet, kan jo ikke vaske bare halvparten. Vaskemiddel, skrubber, melkekartoner (pent brettet, må vite) og alt det andre som bodde under benken ble plassert utover kjøkkengulvet. Deretter ble bunnen i skapet, trauet og begge bøttene grundig vasket med Ajax.
Da alt var skinnende rent gikk det opp for meg at veggene i skapet ikke lenger hadde samme farge som bunnen. Litt mer vasking måtte altså til. Da det var ferdig hadde fargeforskjellen flyttet seg til skapet vs skapdørene. En runde til med kluten. Og tror du jammen ikke jeg la merke til at det var ganske grått rundt håndtakene på utsiden i tillegg. Best å skure dem (og resten av døra). Litt flekker på gulvet ved vasken var det også, men ingenting litt Ajax ikke kunne fikse.
Det var da det gikk opp for meg. Tok jeg meg ikke i nakken nå kom jeg til å vaske rundt hele kjøkkenet i en slags selvpåført «bare litt til»-transe sterkere enn det verste rusmiddel. Og så står du der etterpå, med rent kjøkken og dårlig samvittighet. Bare takket være beinhard selvdisiplin greide jeg å stoppe i tide. «Just say no!» som de sier.
Ikke alle er like heldige/disiplinerte som meg, og jula er den verste tida for mange. Mine tanker går til dem som i disse dager risikerer livet, liggende på kne med halve kroppslengden inni et skrøpelig IKEA-skap. Husk, det er ikke for sent å la rusk være rusk og heller nyte livet sammen med familien.
30. november 2009
Lengde: 12,3 km
Tid: 4 t 30 min
Før helga hadde Ellen og jeg avtalt å legge søndagsturen innom Bangtjønna og Klokktjønna, så jeg hadde lagt opp ei rute på GPSen. Men så viste det seg at Ellen allerede hadde en rute i hodet, og siden vi ikke praktiserer etter demokratiske prinsipper i turgruppa (heller noe i nærheten av mental utmattelseskrig), var det hennes forslag som vant frem.
Vi startet fra Granåsen, gikk nordover forbi Stor-Leirsjøen og opp til veien som leder mot Skjelbreia. Deretter østover på veien et stykke før vi svingte nordover igjen mot Klokktjønna. Etter enda mer gåing kom vi til Bangtjønna, men den var i motsetning til Klokktjønna litt skuffende. Iallfall når det kom til vannmengde, resten av området var flott. Damene redde til rasteplass og vi nøt medbrakt mat og drikke. Det vil si, damene brakte og jeg nøt. Takk for eggeskiva, Anne! 🙂
Damene ordner rasteplass
Utsikt fra rasteplassen
Etter enda mer «diskusjon» om veivalg gikk vi videre til Stykket, bøyde av til venstre og gikk sørover lags Skjelbreia. En kort stund så det ut til at jeg var i ferd med å bli «stemt hjem» av turgruppa etter at jeg hadde vært så frekk å ha egne meninger om veivalg. Anne innså imidlertid at hun kom til å være neste på lista om alliansen slo sprekker, så jeg ble benådet med midlertidig immunitet og var trygg enn så lenge.
Ellen hadde lyst å gå langs Litl-Leirsjøen også, så vi gikk av stien og fant et spor noen andre hadde gått/syklet før oss. Lita og Ozzy oppdaget en syklist på andre sida og bestemte seg får å ta seg ut på tynn is. Med hjertet i halsen så vi hundene løpe avgårde mens Anne fortvilt jobbet for å få dem til å snu. Men syklisten var mer spennende og totalt blottet for HMS-tanker løp de videre, nesten helt over på andre sida. Til alt hell gikk det godt, men bandesjef Lita måtte finne seg i at resten av turen ville foregå i bånd.
Opplagt
Sliten
På Rønningen tok vi ny rastepause og våre små venner fikk nydelige hundevafler påspandert av den hyggelige betjeningen. Etter at vafler, kanelboller og kaffe var fortært satte vi kursen tilbake mot Granåsen. Det ble ymtet frempå om kreative løypevalg, men underdog-alliansen hadde vokst seg sterk på den tidligere konflikten (i tillegg til at Ellen fryktet fysiske reprisaliser fra Anne i form at basing) og forslaget ble brutalt avvist.
Det ble en flott tur, men neste gang vil enda mere klær være et pluss for opplevelsen. Det blir fort kjølig når sola forsvinner. Forhåpentligvis får vi flere finværsdager som dette, da blir kanskje ikke vinteren så verst likevel.
2009-11-29 Granåsen – Bangtjønna – Rønningen
