26. april 2010
Lengde: 10.2 km
Tid: 4 t 15 min
Mens snøen har vært på tilbakegang i «lavlandet» den siste måneden ligger det fremdeles en del igjen i marka. Men stiene begynner å bli fine, og inni skogen er det mye bart. I dag gikk turgruppa fra Othilienborg i retning Estenstadmarka. Vi gikk mest på småstier og holdt oss dermed unna de mest folkerike områdene. Hundene koste seg og hoppet og sprang på myk skogbunn. Vi svingte innom den fineste delen av marka, hvor trærne står spredt og bakken er flat og vanligvis lysegrønn av mose. Litt kaldt ennå, men det er godt å vite at sommeren snart er tilbake. Da blir det fint å ligge i mosen og bare nyte livet.
Godt med tørr skogbunn
Ferske skudd
Etter en liten pustepause på ei rot gikk vi videre mot Estenstadhytta. Vi begynte å bli sultne og tørste, og gledet oss til å kjøpe noe godt for å få tilbake energien. Men til vår enorme skuffelse var hytta stengt! Stengt! På en super turdag! Makan! Noen har misforstått hva turgåerne vil ha… :/ Vi «nøt» en benk mens vi tutret over hvor dårlig gjort det var å nekte oss kaffe og sukkerholdig mat i en sådan tid, og begynte slappe på tilbaketuren.
Veivalget ble diskutert og «korteste vei» fremmet som forslag gjentatte ganger (av flere enn meg – tror jeg). Det er slitsomt å gå når man har lavt blodsukker, men vi kom oss nå ned igjen. Vel fremme måtte jeg ta en akutt-Pepsi Max for å gjenopprettet væskebalansen, deretter ble det hamstret sjokolade på den lokale Brustadbua. Det er sant; man kjøper mer snop når man er sulten 😉
2010-04-25 Vår i Estenstadmarka
23. mars 2010
Uten hode
For vel et døgn siden overtok jeg en døende laptop. Den var blitt tråkket på og hadde fått «hodet» knust av harde hæler. Til alt hell var innmaten berget, men eieren hadde forlengst gått lei av løs-skjerm-ordningen og kjøpt en erstatter av nyere årgang.
Men den gamles liv var ikke over med dét. Hos dr. Rune ble pasienten lagt i dyp narkose, alle fettete merker etter Microsofts klamme fingre vasket vekk, og en fersk og spretten Ubuntu 9.10 injisert intravenøst via USB-årene. Etter å ha konstantert at livet stod til å berge fikk pasienten ro over natten. I dag ble det en grundigere runde på operasjonsbordet. Bittesmå skruer ble fjernet med miniskrujern, ørsmå kontakter forsiktig løsnet, plastlister brutalt brutt opp, klistermerker varsom pellet av… og til slutt ble hodet amputert.
Etter å ha sydd alle sår ser det hele ut til å gro fint. De flimsete små ørene som lytter etter kryptiske samtaler i eteren (og som opprinnelig lå inni hodet) ble «pent» brettet sammen og klistret på brystkassa. De ser ut til å høre like godt der. En dose Xbox Media Center ble utskrevet, og pasienten er for tiden under opptrening for å lære å leve med løshode.
Tilstanden er stabil og fremtiden (i TV-seksjonen) ser lys ut.
20. mars 2010
Etter en ryddeøkt tidligere i måneden hadde jeg samlet en håndfull kosedyr fra diverse anledninger. Premier, (tulle)gaver og andre ting jeg verken gadd ta vare på eller bruk tid på å gi bort. Tenkte Rambo kunne få leke med ett av dem, men for at han ikke skulle tygge i seg harde plastting klippet jeg bort øynene.
Det slo meg at den lille bjørnen egentlig så ganske creepy ut uten øyne, som noe hentet fra gutterommet til en seriemorder… Men Rambo var desto mer fornøyd, for med hull i «pelsen» var det fritt frem for å plukke ut vattfyllet. Og er det noe Rambo liker så er det å få brukt fortenna.
10 minutter senere var bjørnen temmelig «flatpanna» og ikke interessant å leke med lenger. Far fikk det ærefulle oppdraget å rydde stua for «hjernemasse». Vi er jo tross alt et team – med hver vår spesialisering.
Den øyeløse - aldri mer litterære gleder
Hodet tømmes
