I ettermiddag gikk vi i nytt terreng, mellom Fortunalia og Vikåsen/Markaplassen. Området var lite inntegnet i OpenStreetMap, så jeg tok med GPSen for å spore hvor vi gikk. Vi gikk omtrent rett etter jobb, så vi fikk gå i dagslys omtrent hele turen, begynte så smått å skumre da vi nærmet oss bilene.
Det ble 4,5 km og ca halvannen times tur.
Lengde: 12,2 km
Tid 4 t 30 min
Turgruppa, i dag bestående av Ellen, Elisabeth, Anne Marit og meg (samt hundene: Kiska, Zorro, Fibi, Dennis, Kira og Rambo), startet dagens tur fra Haukvatnet. Jeg hadde aldri gått derfra før, men vi kom raskt på kjente veier da vi nærmet oss Vådan. Dagens løypevalg var smart, vi kunne gå flere i bredden på brøyta veier, og slippe å traske i skiløypene. Sekkene (og Dennis’ pulk) var pakket med komponenter til et herremåltid under åpen himmel. Et portabelt kjøkken i form av en engangsgrill, fyrved og parafinbriketter var også med. Til og med pølseklype hadde vi, her overlates ingenting til tilfeldighetene!
Psssst... Jeg tror vi kan greie å stikke av herfra
Grillbål
Vårt første møte med norsk natur var en mindre ansamling sauer som stod og hang bak et relativt nedkjørt gjerde. Etter å ha studert oss på den frie siden av gjerdet en stund, fant våre ullete venner ut at de skulle forsøke seg på en rømning. «Flukten fra Alcatraz» ble bare barnematen mot dette fluktforsøket! Men etter at den firbeinte forbryterbandeledersøya ble lempet tilbake med rå nordnorsk muskelkraft fant resten av flokkdyrene ut at det nok var tryggere innenfor «muren», og rykket frivillig tilbake til start. (Og mottok ikke kr 20.000).
I et nedtråkket pausehull slo vi oss ned og rigget til leirkjøkkenet. Damene sanket ved og mannen gjorde opp ild. Med fyrstikker. Og parafinbit. Og bål ble det! Engangsgrillen gikk det dårligere med. I samme øyeblikk som den viste tegn til ild ble den brosteinslagt med pølser og brød, oksygennivået sank og systemet brøt sammen. Husk branntrekanten damer! Nei, det er en annen trekant enn den «trekanten»…
Lokale indianere (og øyelege) påkalles
Godt i påsan!
Heldigvis kunne vi varme maten over det særdeles vellykkede bålet. Og vi hadde ikke bare pølser, å neida! Det ble servert berlinerboller, lefser, sjokolade, dadler med bacon og noe godt i koppen. De fleste ble mette. Ok, vi ble stappmette alle sammen. Rambo fikk testkjørt den nye jaktposen sin og den funket bra. Direkte varm ble den vel ikke, men det hjelper å holde kaldgufset unna.
Etter at leiren var ryddet fortsatte turen rundt forbi Stykket og tilbake til Haukvatnet via Vådan. Alle var enige om at det hadde vært en fin tur – og at vi luktet kraftig av bål.
2011-02-19 Grilling ved Skjelbreia
[picasaView album=»GrillingVedSkjelbreia» instantView=»true»]
Lengde: 10.2 km
Tid: 3 t 50 min
Jippi, endelig mildere temperatur! Bare -5 grader i dag, ganske stor forskjell fra -15 for et par dager siden. Yr.no varsler stabil temp fremover, det betyr at det faktisk er mulig å være ute i behagelig vintervær.
I dag gikk turen fra Othilienborg til Estenstadmarka. Bentes lillebaby Lissi fikk være med, tidvis på fire føtter, men i hovedsak som passasjer i ryggsekken til matmor. Hun satt behagelig innpakket i sitteunderlag og pledd og så ut til å nyte turen 🙂 Resten av turgruppa var også i godt humør og vandret taktfast mot Estenstadhytta. Munter pludring kunne høres både foran og bak i kortesjen, blant temaene kan nevnes både (ekstraordinære) skostørrelser og (fallskjerm)underbukser.
Vi satser livet på isen
Lissi reiser på billigste klasse
Etter forsiktige protester gikk jeg med på å bevege meg ut på en islagt Estenstaddam. Resten av turgruppa insisterte på at det var trygt, til tross for referanser til skumle filmer hvor et iskaldt lik såvidt skimtes gjennom det man (les: liket) trodde var sikker is. Vi kom oss heldigvis tørrskodde over alle sammen.
På hytta nøt vi diverse niste, noen hadde medbrakt, andre ble påspandert av hyggelige turvenner, takk Bente 🙂 Hundene ventet med varierende grad av tålmodighet på at vi skulle bli ferdige, Rambo holdt seg varm innpakket i dekken og genser. Til tross for at temperaturen ikke var så ille ble vi småfrosne av å sitte stille, så da maten var fortært var vi raskt på beina igjen.
Turen hjemover gikk langs større stier, akkompagnert av skadefro latter fra turgruppas primus motor. Ingenting er bedre enn å kunne le av andres ulykke, eller hva? 😉