2. mars 2009
Ensomt på Nova 1
The International
Lørdag var Trine og jeg på kino og så The International med blant andre Clive Owen. (Nei, han var ikke med oss på kino, han var med i filmen).
En spennende film, men oppmøtet var skuffende. Da vi kom inn i salen ca kl 1450 var det ingen der, og noen sekunder mistenkte vi at vi hadde tatt feil av sal eller tid, kanskje både sal og tid. Innen filmen startet kl 15 var vi blitt 13 stykker.
Er det The Pirate Bay som er skyld i det dårlige oppmøtet, eller er det Rottefella? Jeg mistenker det siste… Kjære MPAA: når skal dere rette skytsen mot skifanatismen som så åpenlyst og uforskammet stjeler seere fra kinoer over hele den nordlige halvkule?
Vel vel… om ikke annet var det lett å avsløre hvem som knitret med godteposen 🙂
Vaffelløypa
Lengde: 11,7 km
Tid: 3 t 20 min
Godværet fra lørdagen varte dessverre ikke, og søndag var det mildvær med nedbør. Litt demotiverende med tanke på superværet dagen før, men ikke stort å gjøre med det. Rambo virket likevel turinteressert, så vi heiv oss i bilen og møtte opp i Bromstadekra.
Derfra gikk vi rundt Gløshaugen, via Ila, med vaffelpause på Suhmhuset, rundt Marinen, opp til Festningen for ny vaffelpause, over Lillekuhaugen og tilbake til Bromstadekra. En bedre tur enn forventet (med tanke på været), selv om været var vått og føret var glatt. Med regntette klær, varme sko, godt selskap og store mengder vafler blir selv de gråeste dager lyse 🙂
Ingen bilder fra denne turen, men kart finnes under. Den (skummelt?) observante leser vil merke seg at vi jukset i Ila og krysset den gule broa heller enn den som ligger ved Ila kirke.
2009-03-01 Bromstadekra – Gløshaugen – Ila – Festningen
23. februar 2009
Lengde: 6,4 km
Tid: 2 t 40 min
Selv om det ble «bomtur» på lørdag fikk Heidi en ny sjanse til å velge løype. Også denne gangen skulle det være i nytt terreng, og selvfølgelig innebar det å kjøre langt helsikes ut i gokk i Malvikmarka. Hun hadde lovet en brøytet skogsvei, men bommet nok litt der 😉 Vi fant iallfall en brøytet plass å sette (fast?) bilen og kravlet over skavlene i retning Vulusjøhytta som var målet for turen.
Været var grått, men det glimtet tidvis til med solskinn og opphold. Da vi kom til løypepartiene som normalt var kjørt opp til skispor begynte også underlaget å bli såpass hardstampet at vi slapp å gå til knærne i kramsnø. Slitsomt å gå når man hele tiden tråkker gjennom, selv om Rambo syntes hinderløype var litt morsomt.
Vi møtte en og annen skiløper, men det var stort sett rolig i marka. På hytta traff vi en familie som satt hyttevakt og betjente kaffesalget. To kopper av det sorte – og tilhørende vafler – ble kjøpt og fortært. Rambo, som eneste firbente på denne turen, ventet på benken utenfor. Til sist skrev vi oss inn i hytteboka, og tegnet med stolthet hvert vårt 1-tall i skrytekolonna (les: antall besøk i år).
Etter rasten gikk vi videre rundt Vulusjøen og tilbake til bilen. Det var skispor ute på isen, men vi tok ingen sjanser med mildværet og gikk tålmodig hele veien rundt. Isbading er sikkert kult nok, men ikke plutselig, ufrivillig og uten klesskift.
Til sommeren håper jeg å finne tilbake til hytta, kanskje noen er med på å gå gjennom marka fra nord til sør?
[picasaView album=’Vulusjoeen’ instantView=’true’]
2009-02-22 Rundt Vulusjøen
22. februar 2009
Lengde: 5 km
Tid: 2 t 30 min
Lørdag formiddag hentet jeg Heidi, Inka og Chantel («Sjantæll» for trøndere) på Nidarvoll. Inka hadde nettopp tatt stingene og skulle få være med på en rolig tur i Klæbumarka. Changel var på helgeovernatting hos Heidi, og fikk naturligvis også bli med.
Vi fant Bente og dingsen rånende utenfor Shell Bilby’n, ble enige om at de skulle få være med (under sterk tvil), og kjørte kortesje sørover i retning Oslo/Klæbu. Etter å ha kjørt halvveis til Lillehammer svingte vi av østover og begynte på noe som lignet en fjellovergang. Plutselig møtte vi en bom og måtte ut av bilen for å betale 40 kr i avgift. Automaten hadde kortspalte, men tok verken det ene eller det andre kortet jeg hadde å tilby. Etter gjentatte mislykkede forsøk ble automaten forbanna og skrek feilmeldinger over alle linjene i displayet, så jeg ga opp og hentet myntene. Mine dyrebare vaskeautomatmynter…
Før vi visste ordet av det var vi på en stor parkeringsplass. Og der var jammen hytta også. Ikke helt sånn vi hadde planlagt det, men så stod vi nå der, 50 meter fra hytta vi hadde planlagt å bruke to timer på å gå til. Noen liker kanskje tanken på å kjøre til døra, ta en kaffe og kjøre hjem igjen, men vi er da turgåere, ikke bingofolk! Så vi lot bilene stå og gikk nedover veien vi hadde kommet kjørende. Et stykke nedi bakken fant vi en mindre hyttevei og tuslet innover. Langs veien så vi spor i snøen som ikke kunne stamme fra annet enn det midt-norske brøytedyret (snedig, fant ingenting om det på Wikipedia…) Det hadde beveget seg opp og ned langs skavlene, så vi holdt øyner og ører åpne i frykt for å møte faenskapen på kloss hold. Brøytedyret har et fryktelig temperament og skal møtes med respekt og ærefrykt. Eller helst ikke i det hele tatt…
I enden av veien fant vi Sælbusjøen, hvor vi snudde og satte kursen oppover igjen. Rambo slet med løypa, ikke fordi den var vanskelig å gå, men fordi baken til dingsen luktet fryktelig godt og måtte undersøkes nærmere ved enhver anledning. Oppi bakken satte vi oss i veikanten og nøt medbrakt snop og drikke. Sola tittet fram, og det ble etterhvert fint og varmt å sitte i «solveggen».
Til slutt gikk vi tilbake til Gjenvollhytta hvor vi tok en kopp kaffe under tak. Det var ei virkelig flott hytte, stor og moderne, og med langt mere sjel enn nye Skistua. Håper å komme tilbake hit når sommeren kommer.
[picasaView album=’Gjenvollhytta’ instantView=’true’]
2009-02-21 Gjenvollhytta
