Onsdag fikk jeg lov å komme på audiens hos Bente på Ranheim. Hun er et sånt snilt menneske som har eget gress og greier, og på det gresset står det ei vippe. Du vet et sånt hinder som Rambo syntes var ekstremt kult i starten, men som plutselig ikke var noe artig lenger, faktisk ganske ekkelt?
Lørdag og søndag er det Gaulahelga på Lundamo, og da skal vi gå fire løp. Dessverre er vippa et ømtålig tema for oss, og i et siste desperat forsøk på å gjøre umiddelbare fremskritt kjøpte jeg både grillpølser og tradisjonell godis og sa til meg selv (og Rambo) «Nå skal det skje!».
I Reppeveien traff vi Bente og to glade amerikanere, det vil si, Dina syntes Rambo var i overkant bråkjekk, så hun bestemte seg for å gi han ei lekse. Men alt gikk fint, og Bente beroliget meg med det ikke lenger var gangbare tenner igjen i bråkekjeften. Jeg tok et kjapt overblikk på Rambo og kunne bare finne sikkel og gommemerker, så da var alt OK.
Vi startet med ren vippetrening på gresset og la etterhvert på både slalom og hopphinder. Deretter tok vi en slags pause som bestod i at Rambo forsynte seg selv fra pølsepakken, jeg sprang etter og ropte, og pølsa forsvant inn i puddelkjeften i store jafs. Etterpå ble vi venner igjen, og våpenhvilen ble forseglet med en pølsebit.
Til slutt prøvde vi vippa på grusen. Selv første gang på grusen var det noe helt annet enn på gresset. Han oppførte seg omtrent som om han hadde utviklet akutt høydeskrekk. Med lokking, luring, smisking og grillpølse kom han etterhvert over, men det gikk sakte. Vi har altså fremdeles et stykke igjen på vippa, men det blir god tid til trening i sommer så vi har fremdeles håpet med oss.
Under treninga ble det filmet en del, dette var noe av det som med nød og neppe passerte selvsensuren. Etter treninga fikk jeg anledning til å prøve ut amatørvideoredigering på Mac med iMovie. Enkelt og greit program for basisredigering. Og HD-video ser ut til å fungere veldig fint på MacBook Pro, i motsetning til min 2 år gamle PC som står og venter på nye (og bedre) komponenter. Neste uke skal den monteres, da blir det vel fart og spenning for en liten nerd!
Det er «lenge siden» nå, faktisk helt tilbake til 20. april, men må nesten legge ut noen bilder fra ei treningsøkt med Bente, Ellen og Trine. 🙂 Alle (bortsett fra meg, men jeg regner meg med i slalomen) hadde med egne hinder så vi kunne sette opp en liten bane.
Trine hadde i tillegg med et kult speilreflekskamera som jeg fikk leke med, artig å prøve å få noen blinkskudd. Kameraeieren hadde nok mer peil enn meg, her er noen av bildene hun tok:
Rambo legger seg i svingene.
Og han har forandret takt fra å gå gjennom slalomen til å hoppe fra side til side.
Vi nærmer oss Trines hinder. Hundeføreren har problemer med mimikken.
Hvem var det som eide Lilleby igjen? Kan det være Fesil..?
Puddel i solskinn gjør sin "Inspector Clouseau"-imitasjon
Lørdag var Anne, Ellen og jeg på tur langs Ladestien med fem hunder. Ozzy begynner å bli stor, og han og Rambo herjet og lekte 🙂
Vi gikk fra Bromstadekra via Leangen gård og tok rast på Sponhuset. Der ble det vaffel, brus og litt snop. Hundene fikk en etterlengtet vannpause, tørste som de var etter å ha gått i varmen.
Langs fjæra satt det folk med småunger og engangsgrill i hopetall. Sannsynligvis ikke for å grille småungene, men pølser og annen medbrakt godis. Pølsegrilleiveren begynte å ta seg opp kjente jeg. På tide å ta med en grill ut i marka snart! Bare all snøen kan forsvinne…
På ettermiddagen skulle Trine og jeg på kino for å se Knowing med blant andre Nicolas Cage. Vi varmet opp med å spise på Graffi Grill og Bar, Trine tok en salat mens jeg tok en burger. Også på Graffi har de vanskelig for å skjønne «helt plain, kun brød, kjøtt og chips», så jeg fikk en cheeseburger med grillsaus… Osten var heldigvis at gatekjøkken-osteark-typen, så den var lett for en kresen burgerspiser å plukke vekk.
Kort fortalt (og uten å røpe poenget) handlet filmen om en MIT-professor som kommer over et gammelt ark med tall som viser seg å være datoer for store katastrofer, mange av dem fremtidige. Mens han prøver å forstå hvorfor akkurat han har fått denne kunnskapen begynner merkelige mennesker å interessere seg for sønnen hans. Mer avslører jeg ikke, men jeg syntes den var intenst spennende, helt frem til slutten som var temmelig überteit. Men sånn er det ofte med filmer med «store» plot, hvordan kan den ende på en smart måte?
Søndag hadde jeg egentlig tenkt å stå opp tidlig og være med på agilitytrening, men da jeg stod opp ca 0730 var det vått ute og motivasjonen tok et svalestup. Jeg bestemte meg for å bli i senga og meldte fra om at jeg ikke kom til å møte opp på trening.
To hindre som venter på siste montering
Ca 1300 var jeg uthvilt og stod opp. 🙂 Etter frokost og hundelufting tok jeg med verktøy og materialer ut på terrassen for å bygge flere hopphinder. Designen er blitt litt endret/forenklet, det ble i overkant mye mekk med to hengslede føtter. Nå er det kun bakfoten som lar seg klappe sammen, men det funker jo like greit. Og det gikk med mindre material på denne måten. Fikk laget to par hinder i løpet av ettermiddagen, og da jeg var ferdig begynte Rambo å bli klar for en luftetur. Vi gikk en runde opp langs Bratsbergveien og rundt via Leira kapell i kveldssola. Nesten litt synd at det skal bli kirkegård der oppe, området er perfekt som park.
