I ettermiddag gikk vi i nytt terreng, mellom Fortunalia og Vikåsen/Markaplassen. Området var lite inntegnet i OpenStreetMap, så jeg tok med GPSen for å spore hvor vi gikk. Vi gikk omtrent rett etter jobb, så vi fikk gå i dagslys omtrent hele turen, begynte så smått å skumre da vi nærmet oss bilene.
Det ble 4,5 km og ca halvannen times tur.
"Trøste"-gave fra Trine
«Hvor i helvete har jeg lagt mobilen?!» tenkte jeg da jeg stod opp i dag. Den lå ikke på sin vante plass på kommoden, ei heller på stuebordet eller kjøkkenbenken. Ikke var den på kontoret, ikke på badet og ikke i kjøleskapet. Oppringning fra Trines mobil ga null resultat, den jeg prøvde å nå var visst ikke tilgjengelig for øyeblikket.
Til slutt begynte det å demre. I dusjen hang jakka mi, den ble vasket i går pga intens bållukt fra helgas ekspedisjon. Og i lomma lå en klissvåt telefon…
Neeeeeeeeeiiii!!!
Jeg hadde maskinvaska mobilen! 2 timer på 40 grader, inkludert sentrifugering på 1400 omdreininger/min. Deretter hadde den ligget i jakkelomma «til tørk» over natta. Utsiktene var dårlige. Men jeg demonterte den likevel så godt jeg kunne, tørket delene og stilte alt opp på kjøkkenbordet til føning med Rambos hår-/pelsføner mens morgenstellet pågikk. (Takk for lånet, Rambo).
Etter jobb (hvor jeg fikk store mengder spydige kommentarer fra hånflirende ikketeknologer sympati fra hyggelige kollegaer) monterte jeg bitene, satte i batteriet og plugget i laderen. Ingenting eksploderte. Så langt alt vel! Etter et intenst langt venteminutt forsøkte jeg å slå den på – og det gikk! Batteriet ble raskt tatt ut, og en ekstra tørkerunde ble gjennomført over varmeovnen – just in case. Slik lå den til utpå kvelden. Deretter ble den ladet en stund og slått på igjen.
It's alive!
Dessverre var ikke alt som det skulle… Etter oppstartsbildet ble det stille. Men jeg var ikke helt klar til å gi opp. Heldigvis har jeg root’a/jailbreak’a telefonen, så jeg lasta ned en kopi av min favoritt-Android-utgave Oxygen, og gikk i gang med ROM-flashing. Etter noen minutter i spenning (med risiko for totalhavari) slo jeg den på igjen. Og den virket!
Har brukt den noen timer nå i kveld, og det meste ser ut til å være i orden. Bare duggflekker på kameraet (sannsynligvis på sensorbrikken) og støv mellom skjermen og glasset avslører at den har vært offer for waterboarding i Runetanamo Bay. Om det har oppstått varige mén er litt tidlig å si, men fremtiden ser lys ut. Jeg krysser fingrene og håper den i det minste overlever frem til neste dingseoppgradering.
Desire – Miele: 1-0
Lengde: 12,2 km
Tid 4 t 30 min
Turgruppa, i dag bestående av Ellen, Elisabeth, Anne Marit og meg (samt hundene: Kiska, Zorro, Fibi, Dennis, Kira og Rambo), startet dagens tur fra Haukvatnet. Jeg hadde aldri gått derfra før, men vi kom raskt på kjente veier da vi nærmet oss Vådan. Dagens løypevalg var smart, vi kunne gå flere i bredden på brøyta veier, og slippe å traske i skiløypene. Sekkene (og Dennis’ pulk) var pakket med komponenter til et herremåltid under åpen himmel. Et portabelt kjøkken i form av en engangsgrill, fyrved og parafinbriketter var også med. Til og med pølseklype hadde vi, her overlates ingenting til tilfeldighetene!
Psssst... Jeg tror vi kan greie å stikke av herfra
Grillbål
Vårt første møte med norsk natur var en mindre ansamling sauer som stod og hang bak et relativt nedkjørt gjerde. Etter å ha studert oss på den frie siden av gjerdet en stund, fant våre ullete venner ut at de skulle forsøke seg på en rømning. «Flukten fra Alcatraz» ble bare barnematen mot dette fluktforsøket! Men etter at den firbeinte forbryterbandeledersøya ble lempet tilbake med rå nordnorsk muskelkraft fant resten av flokkdyrene ut at det nok var tryggere innenfor «muren», og rykket frivillig tilbake til start. (Og mottok ikke kr 20.000).
I et nedtråkket pausehull slo vi oss ned og rigget til leirkjøkkenet. Damene sanket ved og mannen gjorde opp ild. Med fyrstikker. Og parafinbit. Og bål ble det! Engangsgrillen gikk det dårligere med. I samme øyeblikk som den viste tegn til ild ble den brosteinslagt med pølser og brød, oksygennivået sank og systemet brøt sammen. Husk branntrekanten damer! Nei, det er en annen trekant enn den «trekanten»…
Lokale indianere (og øyelege) påkalles
Godt i påsan!
Heldigvis kunne vi varme maten over det særdeles vellykkede bålet. Og vi hadde ikke bare pølser, å neida! Det ble servert berlinerboller, lefser, sjokolade, dadler med bacon og noe godt i koppen. De fleste ble mette. Ok, vi ble stappmette alle sammen. Rambo fikk testkjørt den nye jaktposen sin og den funket bra. Direkte varm ble den vel ikke, men det hjelper å holde kaldgufset unna.
Etter at leiren var ryddet fortsatte turen rundt forbi Stykket og tilbake til Haukvatnet via Vådan. Alle var enige om at det hadde vært en fin tur – og at vi luktet kraftig av bål.
2011-02-19 Grilling ved Skjelbreia
[picasaView album=»GrillingVedSkjelbreia» instantView=»true»]