I dag ble turgruppas nyeste medlem Kiska (a.k.a. lille lakris) med ut på vandring, skjønt mesteparten av vandringa befant hun seg i ryggsekken til mor. Vi startet fra Othilienborg og satte retningen mot Estenstadmarka. Været var så som så, ikke spesielt varmt, men vi slapp unna den voldsomme nedbøren som har herjet i Trøndelag de siste dagene. Litt regn på starten av turen, men det gikk heldigvis raskt over.
Bortsett fra at Anne nesten gikk feil i et stivalg kom vi oss trygt frem til rasteplassen. Stedsansen har vi hørt er medfødt, og dessverre er verken Anne eller jeg genetisk disponert for å utvikle slikt. Men Ellen har hjerne som ei rotte (i positiv forstand, selvsagt) og finner frem på selv de mest snirklete stier. I tillegg kan hun snakke med elgen (nei, ikke «rope på elgen») , så vi er trygge i villmarka så lenge hun er med.
Naptime
Deilig å sove i skogen
Mens de voksne fant seg til rette på en stamme slappet Kiska av på pleddet sitt. Hun har veldig godt sovehjerte og sov rett gjennom en liten fotosession. Etter å ha drukket seg høy på kaffe bestemte Ellen seg for å røske pelsen av den nærmeste hunden hun kunne finne. Ozzy ble brått og uventet utpekt som frivillig. Til alt hell sitter cairn-pels løst (desto løsere jo eldre den er), så han slapp fra nappinga med helsa i god behold. Faktisk ble han ganske så stram og fin over ryggen.
Den frivillige. Se så glad.
Dette som menes med backpacking?
Da hundestellet var over, og Kiska omtrent ferdigslumret, tok vi beina fatt og vandret hjem igjen. Det ble straks kjølig da vi kom inn mellom trærne og bort fra den lille solsteiken vi hadde på rasteplassen. Den lille hadde igjen fått plass i mors sekk og småduppet mens vi gikk, varm og god innpakket i fleecepledd. Noen hunder vet virkelig å nyte livet 🙂
I dag deltok Team Rambo på agilitystevne på Røros. Det var bare et endagsstevne, så vi (jeg) bestemte oss (meg) for å kjøre oppover og tilbake på samme dag. Det betydde at vi måtte opp kl 0500 (på en lørdags morgen) for å rekke frem i tide. Galskap… Med oss i bilen hadde vi Anniken og Kita som for øyeblikket var billøse pga et «nysertifisert» familiemedlem. Hyggelig med selskap når man er ute på «langtur».
Alle værnettsteder meldte regnvær – alle fikk rett. Det høljet ned nesten i ett strekk fra vi ankom, bare småetapper innimellom var «tørre». Først da vi dro begynte det verste regnet å gi seg. Men Janniche hadde tatt med klubbteltet og Ellen hadde lånt oss gapahuken, så alle hadde heldigvis tørre steder å oppholde seg.
Røros hundeklubb har visst lite fartstid med agilitystevner og det kunne man merke. Men man bør forsøke å være overbærende med nykomlingene, det er tross alt flott at det er flere som arrangerer stevner i nærheten. Noen velmenende råd råd for fremtidige arrangementer kan likevel gis:
Legg tidsskjemaet etter når klassene faktisk skal starte, i det minste i riktig rekkefølge.
På kartet: tegn banen der den skal være, ikke et helt annet sted.
Plasser kaféen nærmere enn 10 min gange fra banen, det gir bedre omsetning.
Organiser parkering i nærheten, og vær konsekvent på parkeringsreglene.
Kontroller at hindrene holder NKK-standard, og ha nok av dem.
Pass på at banen er 100% klar før en ekvipasje starter.
Litt rom for forbedringer, men til neste år blir det nok bedre. Været også, håper vi 🙂
Løpene
For Team Rambo gikk det både bra og dårlig denne dagen. Hoppløpet var litt klønete gjennomført, jeg ser tydelig på opptaket hvor jeg gikk i baret; endret retning for tidlig, og glemte løypa. Men Rambo gikk pølsa! Endelig! En seier i seg selv egentlig. Fra opptaket fikk vi tre vegringer, men på kritikkskjemaet var den ene strøket. Dermed ble det andreplass og fin rosett. Gratulerer til Marianne som vant velfortjent!
Agilityløpet gikk ikke bra. Vi rotet i starten, disket, men fortsatte og var egentlig tilbake i siget da noe stjal Rambos oppmerksomhet. Dermed mistet jeg kontakt og han gikk av banen. Marianne vant også denne klassen, gratulerer igjen! Nei, det gjordet hun ikke, det var i 2L hun vant. 1L ble nemlig vunnet av Bente og Tyra! Gratulerer! 🙂
I år som i fjor skulle Team Rambo delta på Oslo Hundeshow. Vi har levd lenge på 2009-seieren, men nå begynte det å bli på tide med nye meritter. Det er gøy å delta på stevner hvor det er mange forskjellige folk og klubber som deltar, da blir det litt tøffere konkurranse og seierene smaker bedre.
Lørdag
Premie for fjerdeplass i H2L
Dagen startet med solskinn, men etterhvert tidvis vind og regn. Lyn og torden fikk vi også oppleve. Det verste ga seg heldigvis fort slik at vi slapp å trekke på oss regntøyet. Mange Nidarosinger hadde tatt turen, og vi holdt base sammen med Julie S. og Ingrid B. Trine hadde vært snill å låne bort stevneteltet sitt igjen, slik at Rambo fikk slappe av i skyggen – og i ly for vind og regn. Takk Trine!
I 1L-løpet mista jeg Rambo av syne, tok en dobbel piruett og kom fullstendig ut av det. Rambo gikk (flau) av banen, og jeg fulgte etter. Så pinlig at det ikke engang er tatt med i videoen… H2L-løpet ble bedre, og vi endte på en 4.-plass, bare 1,5 sekunder unna å få napp! *argh* Men tross alt var jeg veldig fornøyd, det var en kronglete bane.
På ettermiddagen ble det et hyggelig, men kort besøk hos Lise-Lotte. Kvelden ble avrundet med middag på kinarestaurant med Nidarosinger og påfølgende MGP-titting i fellesstua på gårdsmotellet.
Søndag
Andre- og tredjeplassen gikk til Trøndelag
Vanligvis er det banen som er nærmest leiren som er vanskeligst å få til pga. alle luktene som distraherer Rambo. Men denne dagen klaffet det, Rambo gikk som ei kule og vi fullførte feilfritt. Det ble en 2.-plass (m/napp), kun slått på tid. Hakk i hæl fulgte Marianne med Harriet, gratulerer med feilfritt løp og tredjeplass!
Hoppløpet hadde jeg store forhåpninger til, banen var enklere enn på lørdag, og jeg ville gjerne få det nappet som hadde forsvunnet rett foran nesa mi. Dessverre var pølsa hinder nummer 2, og der ble det kluss. Rambo var to ganger inni, men kom ut igjen, og jeg ga opp. Etterpå fant vi oss ei pølse på treningsbanen og da gikk han (selvsagt) gjennom uten problemer.
Det ble ei hektisk helg med mange inntrykk, mye aktivitet og gode minner. Må rette en stor takk til «tante» Ellen som har vært crew for Team Rambo og varmet opp hund, handlet kioskmat, filmet og stått på som bare juling. Veldig fint å ha god hjelp når man er stresset og hodet koker.
