9. november 2008
Lengde: 10,1 km
Tid: 3 t 35 min
I dag startet turgruppa fra parkeringsplassen ved hoppanlegget på Granåsen. Derfra gikk vi på nordsida av Stor-Leirsjøen opp mot vegen som går inn til Skjellbreia. Like før vi kom til veien gikk det en avstikker til høyre. En bekjent av Anette hadde fortalt at der skulle finnes noen gamle ruiner fra krigen, og vi la turen innom for å ta en titt.
Ruinrestene lignet på stjerner støpt i bakken, med én bred og to smale åpninger. I veggene var det noe som kunne ha vært vinduer eller evt åpninger til andre rom, hvis det vi så var restene av en grunnmur. Vi skjønte ikke så mye, men latet som vi hadde oppdaget noe viktig og topp-hemmelig mens vi knipset bilder. OK da, så var det bare jeg som tenkte sånn… Jeg synes faktisk gamle murrester er fascinerende, særlig hvis det har vært katakomber eller andre skjulte underjordiske konstruksjoner 🙂
Etter å ha grublet noen minutter over funksjonen til disse rare greiene gikk vi vestover mot Storfurua, og svingte sørover ned til Rønningen. Her spiste vi vafler og kanelsnurrer på terrassen, og skylte ned med noen dråper kaffe og te. Hundene fikk også vafler, dog uten jordbærsyltetøy og rømme. Etterhvert begynte det å bli kaldt å sitte stille – selv om vi satt i skjul i et hjørne – og vi labbet raskt videre.
Stien var stort sett OK hele veien. Selv om det var gjørmete noen steder var bakken frosset slik at vi slapp å tråkke gjennom. Amy fikk seg en overraskelse da hun fant en opptint gjørmepytt (den eneste i hele marka?) og stupte uti med begge forlabbene. Men matmor Anette visste råd og etter en tur i bekken var Amy (nesten) like hvit igjen.
Resten av turgruppa slet litt med blankisen, men takket være sko med pigger kom jeg trygt fram overalt. Det var verdt hver krone å få satt i de piggene!
2008-11-09 Granåsen – Rønningen rundt Stor-Leirsjøen
2. november 2008
Lengde: 8,2 km
Tid: 3 t 30 min
Idag ble turgruppa noe amputert. Anette var visstnok i fin form, men ikke lovlig bak rattet og måtte dermed holde seg hjemme. Anne var ikke 100% pigg etter helgas utskeielser og ble også hjemme. Trikset er å vite når man skal gå over til vann, damer 😉 De 20 pølsene jeg hadde kjøpt inn ble derfor litt i overkant av hva vi trengte. Halvparten ble lagt igjen i bilen, men brød, lomper, ketchup, sennep og engangsgrill ble med i tursekken.
Føret oppover bestod vekselvis av tynn ishinne og sløsnaps, og noen få steder var stien bar. På grunn av mildværet var det også ganske bløtt i marka, noe som gjorde gjørma ekstra glatt og fin… Det verste regnet hadde gitt seg innen vi startet å gå, men det var litt yr innimellom.
Det var ikke fullt så mange mennesker i marka i dag som forrige søndag, men helt tomt var det ikke. Noen iherdige joggere og syklister møtte vi, pluss et og annet hundemenneske (menneske med hund, ikke mutert krysning mellom hund og menneske).
På Liaåsen fyrte vi opp grillen og pakket inn hundene (nei, ikke for å grille dem… for at de skulle holde varmen). Rambo frøs som alltid fra sekundet vi stoppet å gå. Selv med regndress, håndkle og ekstra varmedekken var det kaldt for han. Stakkars kropp, han er virkelig ikke skapt for denne type klima. Håper han snart får kraftigere pels som kan holde han tørr og varm.
Etter å ha satt til livs noen pølser (6 stk på meg) begynte det å bli kaldt for de tobente også, særlig Ellen som som hadde satt seg til rette med et fotbad av avrenningsvann, slaps og isbiter. Selv GoreTex sliter etter 30 minutters bløtlegging… Vi pakket med oss rasket – ja vi var flinke og tok med oss engangsgrillen – tok løs hundene, og begynte på turen nedover. Stien var tint en del fra vi gikk opp, men det var fremdeles glatt. Huskelapp: piggsko på neste tur!
Selv om det var både vått og kaldt vil jeg si at det var en bra tur. Jeg fikk jo grille pølser! 🙂
2008-11-02 Slapsetur til Liaåsen
26. oktober 2008
Lengde: 7,2 km
Tid: 2 t 45 min
I dag dro turgruppa først til Gråkallen, Annes favorittreferansepunkt på denne jord. Så lenge Gråkallen er synlig er Anne lykkelig, faste holdepunkter i livet er viktig! Eller «knagger å henge ting på» som en gammel historielærer pleide å si…
På Gråkallen nøt vi kaffe, sol og sjokolade mens hundene koste seg i lyngen. Anettes Amy fikk virkelig fart på Rambo i dag, tror han var lykkelig over å endelig få en løpekompis som var i stand til å holde følge.
Turen videre gikk rundt Gråkallen motsols. Har gått samme løypa to ganger tidligere, i motsatt retning, men må bare innse at retningssansen min er fullstendig skakkkjørt. Heldigvis var Ellen – det menneskelige kompass – med og kunne veilede oss til riktig sted.
Underveis ble det mere kaffe, sjokolade og sol + en soloopptreden på bjeffofon av Rambo. Skummelt å være i marka, dyr og folk rundt hvert «hjørne»…
Til sist gikk vi innom Skistua, eneste (tror jeg?) hytta vi så langt ikke har vært innom. Men snakk om nedtur! Verken «stue» eller «hytte» beskriver bygningen nå. En kald og überstilistisk spisesal med null stemning og ingenting som kunne tyde på at det engang hadde vært et trivelig utfartssted for tur- og skigåere… Er det en ting man ønsker seg av ei turhytte, så er det varme og stemning. Og vafler med jordbærsyltetøy, selvsagt 😉
2008-10-26 Graakallen og Skistua
