28. februar 2010
Lengde: 7,7 km
Tid: 4 timer
Lørdag gikk ei redusert turgruppe på en kraftig smell. Vi hadde tenkt oss mot Liaåsen, men fikk et innfall om å prøve en ny sti som Ellen trodde hun visste hvor ville ende. Siden damen har en medfødt navigasjonsgudegave ble jeg med på oppdagelsesferden. Det viste seg imidlertid at det var en temmelig dårlig sti, langt mellom fotsporene og fullstendig gjennomslag til kne/lår-høyde hver gang man bomma på det lille hardtråkkede området.
Vi trøsta oss med at vi snart ville komme ut på en annen og mer trafikkert sti, men plutselig var der ingen sti å se i det hele tatt, bare snø… Vi gikk noen meter tilbake og svingte over til en annen sti, fulgte den noen meter, men etterhvert stoppet der alle spor der også. Til alt hell kunne vi se og høre skiløpere på den andre siden av dalen, og Ellen mente (igjen) at hun visste hvor vi var. Hun fikk den kalde gleden av å grynne vei, siden jeg hadde tappet mine siste krefter i en Northug-lignende powerspurt gjennom løssnøen, på vei mot det jeg hadde blitt forespeilet var fast underlag.
Snøhatter på gjerdet
Gutta leker/løper frem og tilbake på stien
Etter en time selvpining var det godt å kunne spasere videre uten å pakke «deilig, frisk» snø ned i skoene for hvert jævla eneste steg. Etter en uvanlig kort rådslagning ble planene omgjort til å gå raskeste vei til Estenstadhytta. Der fant vi et bord og nøt kanelbolle og drikke, mens småtassene ventet pent på utsiden.
Rambo var nok ganske sliten da vi kom hjem, det er ikke lett å gå i snøen med spisepinner til bein. En fattig trøst måtte være at Zorro er dobbelt så tung og bare hadde halvparten så lange spisepinner å hjelpe seg med…
2010-02-27 Grynning
Lengde: ca 10 km
Tid: 3,5 t
Søndag ble det andre boller. Turgruppas bortkomne lam hadde vendt tilbake fra skieskapader og ble med på en runde gjennom byen – på fast underlag. Sola var fremme og temperaturen ikke for lav, et flott vintervær i grunn. Runden startet på Bromstad og gikk via Bekkvolldalen, over Gløshaugen, ned på Øya, over elva og til Suhmhuset hvor vi tok en velfortjent rastepause. Ellen var preget av en oppseilende forkjølelse og gryntet jevnlig mens vi gikk, men humøret var det ingenting i veien med. Mulig vi/jeg kom med noen slengbemerkninger, men med Anne til stede tør hun ikke gjøre noe likevel. Anne er nemlig mye sterkere i nærkamp, og har kunnskap om skitne triks så fæle at selv ikke de svartkledde gutta i Karate Kid ville hatt sjangs.
Isen brytes av broa
Skøytelek i Duedalen
Videre gikk vi over Marinen, Bakklandet, Kuhaugen og tilbake til Bromstad hvor vi takket for laget. Jeg dro hjem spent på om jeg hadde fått noen gode bilder etter å ha eksperimentert med innstillingene på nykameraet. Har lært at snø er vanskelig å fotografere fordi kameraets lysmåler ønsker/tror at verden i gjennomsnitt er 18 % grå, og derfor kompanserer ved å dra lyset i bilder med mye snø ned. +1 eksponeringskompensering, eller manuell justering av lukketid/blender burde gjøre susen. Ikke sikker på at det ble fulltreff i første forsøk, men lysere ble det iallfall 🙂
Litt forkortet spor, glemte å slå på GPSen, og så gikk den tom like før målgang.
2010-02-28 Grynting
8. mars 2009
Lengde: 16,4 km
Tid: 4 t
Etter knallværet (jeg gikk glipp av) forrige helg var jeg litt lei for at det ble overskyet i dag. Det var heldigvis ikke nedbør som Yr.no lovte i går kveld, men sola var borte og vinden blåste friskt.
Litt før kl 11 møtte jeg opp hos Heidi, og like etterpå svinga Bente BMWen inn på gårsplassen. Inka skulle være hjemme og slappe av, så i dag var vi i en uvanlig situasjon med færre hunder enn folk. Vanligvis er hundene i flertall, men Rambo og Tyra (Dingsen) syntes det fikk være greit med mindretallsstyre for i dag og ble med likevel.
Fra Heidi gikk vi langs Klæbuveien mot byen. Ved Samfundet svingte vi under Elgeseter bro og gikk via Øya, over den borterste gangbrua, forbi Ila Kirke og til Suhmhuset. Mens Tyra, fra den inngjerda gården foran bygget, testet ut metoder for å påkalle matmors dårlige samvittighet (for å ha etterlatt henne der ute for å dø) nøt de tobente, matmor inkludert, vafler og kald og varm drikke. Rambo bet den sjelelige smerten i seg, men etter noen minutter så vi at begge de små begynte å bli kalde, så vi tok på oss klærne igjen (nei, vi var ikke nakne, det er helt vanlig å ta av jakka innendørs…) og fortsatte på resten av turen.
Vi hadde luftet idéen om å ta en titt på ubåten Ula som gjester Trondheim og satte kursen mot Piren. Men etter å ha saumfart både Hurtigrutekaia, Hurtigbåthavna og dypenden i Pirbadet uten å finne spor av verken ubåt eller annet maritimt liv, måtte vi innse at vi hadde tatt feil av hvor den lå. En telefonsamtale avslørte at den gjemte seg ved Dora. Selvsagt… Jaja, om ikke annet hadde vi fått en ekstra luftetur på asfalt i iskald vind. Sånt liker jo vi turfolk 😛
Etter intens ubåtjakt rettet vi nesene i retning Bakklandet via Sentralstasjonen. På veien gikk vi forbi Fru Inger. Så ut som kundene hadde sviktet den før så populære fiskerestauranten, lurer på hvorfor…
Vi hadde tenkt å ta en ekstra kaffekopp (og kanskje ei vaffel?) på Bakklandet, men det ble ikke til det. Istedet gikk vi videre og fant igjen Klæbuveien. Det hadde blitt en mye lengre tur enn vi hadde tenkt oss og alle tre gledet seg til å få tilbake følelsen i haka. Selv gikk jeg med grusomme planer om å ikke dra på agilitytrening og heller bade Rambo tidlig og ligge på sofaen og nyte stølheta etter å ha måket terrassen lørdag. Hva kan man si..? Jeg er ikke vant til fysisk arbeid 🙂
Kaffe på Suhmhuset
Få kunder, lurer på hvorfor...
Bakklandet
2009-03-08 Nidarvoll, Ila, Piren og Bakklandet
16. februar 2009
Lengde: 12,4 km
Tid: 3 t 50 min
Omtrent hele lørdagen (iallfall nesten en time, minst!) gikk med til å lage slalomhinder til ei som hadde sutret og hulket seg til viljen sin. Søndag ble sluttproduktet varsomt pakket sammen og lagt i bilen, og på tur forbi Nidarvoll plukket jeg opp Heidi som også skulle være med på tur. I Bromstadekra møtte vi Anne og den heldige slalomhindereieren, samt fire lykkelige steinrøysterriere som gledet seg stort til å tilbringe noen timer ute i det nydelige vinterværet.
Fra Bromstadekra gikk vi forbi Valentinlyst, via Bekkvolldalen og ned til Gløshaugen. Der ble det en kort, stående photoshoot mens vi nøt sola. Sola varmer godt nå, det kjente vi spesielt på vei ned fra Moholt hvor vi gikk et godt stykke i skyggen og hadde det merkbart kaldere enn ellers.
Fra Gløs ruslet vi ned mot Samfundet, under broa og i retning Trondheim Spektrum («Nidarøhallen» for de av dere som vokste opp under krigen). På Øya var det flust av turgåere, nesten som å gå i kø enkelte steder. Vi gikk forbi den første broa, krysset «i land» ved Ila kirke, og snudde retningen tilbake mot byen. Like rundt svingen tok vi en kort pause på Sumhhuset Shumhuset Suhmhuset. Hundene fikk sitte i bakgården mens matmødre og -fedre spiste vafler og drakk kaffe og brus.
Etter pausen gikk vi forbi byen via Marinen og opp til Kristiansten Festning hvor vi ble enige om at vi fortjente enda en kaffekopp. Og enda en vaffel, så klart 😉 Et par livlige damer delte bord med oss, mot løfter om at de ikke skulle hoie og rope så voldsomt. Etter inntak av mat og drikke fortsatte turen på siste etappe opp forbi Lille-kuhaugen og tilbake til utgangspunktet i Bromstadekra.
Merk at jeg her setter bindestreket bevisst mellom «lille» og «Kuhaugen», fordi jeg antar at navnets opprinnelse er at man først navnga Kuhaugen, og deretter den litt mindre haugen som da fikk hete «Lille kuhaugen» => Lillekuhaugen. Dette i motsetning til visse andre som skriver Lilleku-haugen, altså haugen oppkalt etter lillekua 😉 Pirkete, moi?
En fin søndagstur ble det, håper på flere i like godt vær!
[picasaView album=’ByrundeINydeligVintervaer’ instantView=’true’]
2009-02-15 Bromstadekra – Gløshaugen – Ila – Festningen
