I helga deltok Team Rambo for første gang på Nes-stevnet. I likhet med Oslo Hundeshow, som arrangeres av samme klubb(er), var også dette et ganske stort stevne etter vår målestokk. Rundt 800 starter ble det nevnt over høyttalerne.
Stevnet ble lurt inn i ferien, etter bryllupet til Eirik og Lene, og ei lita uke hos svigers i Kongsberg. Det var styggvarmt begge steder, og da vi kjørte gjennom Lillestrøm kom det en enorm troperegnskur. Vi begynte å grue oss for å ligge i telt, men regnet ga seg heldigvis omtrent idet vi var fremme ved stevneplassen.
"Jeg vant en polakk eller pukkel eller noe sånt!"
"Ble kaldt i regnet, brrr"
Etter å ha satt opp utstillingsteltet dro vi til Frognerstrand camping, hvor vi skulle bo. Vi fikk lov å snylte terrasseplass og sosialt samvær hos Trine, Agnete, Kari og Tina. Kake hadde de også 🙂 Andre Nidarosinger bodde på hotell, på stevneplassen og andre steder.
Lørdag var det solsteik og oppholdsvær. Det var varmt i lufta, så Rambo ble fuktet ned og nøt livet i skyggen før og mellom løpene. I agilityløpet ble det to feil. Det ene pga. noe han aldri har gjort før: å springe vippa helt ut og hoppe av enden før den beveget seg (også kjent som «belgervippe»), og det andre pga feil slalominngang. Det var likevel så mange andre som gikk feil at vi havnet på en tredjeplass av 16 startende til slutt (og med beste tid av alle). Fôrsekk og fin pokal ble plukket med fra pallen.
Hoppløpet ble feilfritt (napp!), men vi var 5 sekunder bak vinneren, så det endte med en fjerdeplass av 20 startende. Rambo fikk en keramikkskål og telyseholder i premie. Keramikkskålen er allerede innviet som nødfôrskål.
På ettermiddagen spiste vi grillmat sammen med resten på campinga, og utpå kvelden slo noen av Gauldalingene (som også bodde på hytte der) seg ned sammen med oss. Det ble bydd opp til Geni-spill, en utfordring vi tok på strak arm. Vi utklasset dem selvsagt, men minst ett poeng 😉
Søndag kom regnet tilbake. Vi rakk å pakke ned soveteltet før vi forlot campinga, men etter førsteløpet i agility (som ble disk) kom øse-pøse. Vi var heldige og slapp å gå hoppløpet i det verste regnet, men telt og klær var gjennomtrukket av vann. Ikke gøy å pakke masse vått utstyr i bilen, men slik ble det denne gangen.
Hoppen ble også disk. Rambo var på vei inn i riktig inngang av to rør som lå like ved hverandre, men så plutselig noe spennende gjennom den andre (strake) røret, og kastet seg til side akkurat tidsnok til å diske seg. Skulle vært keeper-puddel den gutten. Så ble han stående bom i ro i røret og kikke ut, sikkert til stor glede for publikum. Etter at han bestemte seg for å bli med videre ble det litt improvisering og raskeste vei ut av banen.
I rekkefølge: vår, vinter, vår og vinter. Våren kommer og våren går altså. Uka og helga har bidratt med mye dårlig vær, som f.eks. snø, slaps, regn, mer snø, enda bløtere slaps, sørpe, regn i sørpe, sørpe med slaps og mer regn.
Likevel har vi vært ute og gått. Trosset naturen kan man nesten si, for tidvis har det virkelig ikke vært innbydende å bevege seg ute. Lørdag våknet jeg til 30 cm nysnø på terrassen. Det var heldigvis oppholdsvær akkurat da, så vi (Elisabeth, Ellen og jeg) kom oss en tur til Estenstadhytta for å gnafse kanelboller.
GPS-batteriene døde på hytta, men vi gikk vel omtrent 12 km tur/retur. Vi holdt oss stort sett langs brøytede stier og tråkkede veier, men da vi var kommet nesten ned igjen fikk Rambo lov å springe i løssnøen noen minutter. Resultatet kan skues på bildet.
Det snør
Søndag møttes den samme gjengen, pluss Bente, på Gløshaugen for å ta en byvandring. Været var variabelt for å si det forsiktig, med ymse slag kald og våt nedbør.
Vi gikk ned på Øya, rundt Ila kirke, via Suhmhuset for å fylle energilagrene, og tilbake via Festningen. Bente fikk dessverre ikke mye matro på vaffelstoppet, da hundene hadde urfremføring av sitt nye stykke «Et bjeffehjem». Ellen har utfyllende kritikk og publikums dom.
Rambo fikk/måtte gå i kjeledressen i dag. Ikke akkurat favorittplagget, men når man insisterer på å fryse støtt og stadig så blir det sånn. Han holdt seg iallfall tørr innenfor.
Å kjøre i mørket kan være ganske kjedelig. Spesielt hvis det regner kraftig, gatebelysning mangler og det kommer biler med langlys imot. Sånn som da vi kjørte gjennom Østerdalen på vei fra Trondheim til Kongsberg i går, med vegen nesten usynlig bak et teppe av refleksjoner fra egne lys i regnværet.
Noen irriterer seg over å bli liggende bak stinkende, treige trailere, men når forholdene er som beskrevet over er det veldig behagelig å kjøre bak en annen bil. Å slippe å anstrenge seg for å se hvor veien svinger, å ikke være den første til å bli blendet av møtende fjernlys og å få god tid til å bremse når det dukker opp hindringer. Bare å følge etter de røde baklysene!
Ekstrafordelene med å ligge bak en trailer (fremfor en hvilken som helst annen bil) er at de er godt utrustet med (markerings)lys og kan ses gjennom det tetteste regn/snøvær. Samtidig har de ofte ekstremt kraftige lys foran, slik at man kan se langt fremover langs veien. Møter man andre trailere legger de seg ekstra ut til siden for å møte sine kollegaer på en trygg måte og det er aldri trangt om plassen for den som kommer bak. (Og så vet de gjerne hvor kontrollene er *kremt*).
Eneste «ulempen» med å ligge bak en trailer er at sjåførene er høflige. De bremser ned på lange strekninger, legger seg ut til siden og blinker med lysene for å si «Det er trygt å kjøre forbi nå.» Men jeg vil jo ikke forbi, jeg har det faktisk riktig så fint i trailerkjølvannet på mørke kvelder.
Derfor grubler jeg… Har vi et lyssignal for å si «Tusen takk, men det går helt fint. Jeg blir bak her.»?
