Bente, Ellen, Anne og jeg møttes på Esso Sandmoen («Shell» på Ellenspråk) kl 11 for ukas søndagstur. Vi startet med litt bilprat slik vi pleier når vi møtes i bensindunstende omgivelser. Ellen hadde vært oppe i nesten hele natt for å polere Golfgliset sitt, og den var jammen blitt blank blankere! Asfaltflekkene var borte og den sølvgrå super(bil)modellen strålte i sola.
Etter å ha drøftet poleringsteknikker (én hånd, to hender, hele kroppen?) kjørte vi i samlet flokk til en hemmelig godt skjult parkeringsplass som Bente visste om på Løvset. Bente ledet turgruppa i ulendt og bløtt terreng oppover, oppover og oppover, med stadige løfter om at «Nå er det verste over». På en knaus med utsikt over omtrent hele Sør-Trøndelag stoppet vi og tok en pust i bakken. Noen spiste sjokolade, andre spiste… eh… andre sjokoladebaserte produkter. Det var heldigvis litt vind på knausen for lufta var varm, sola stekte og ryggsekken nektet å slippe ut fuktighet fra den klamme ryggen den hang på.
Mette og tørre (på ryggen iallfall) gikk vi videre mot masta på Vassfjellet. Terrenget ble nå flatere, dog litt småkupert. Snaufjellet er fint å gå på, men myrene innimellom steinen sørget for at heller ikke Helly-Hansen-skoene greide å holde vannet ute. Bente kom igjen med støttende og motiverende utsagn som «Bare 10 minutter igjen nå!», og bare tre små timer etter var vi fremme.
Kim (og merken han hadde hengt opp) viste vei over fjellet, men enten ga han opp, eller så gikk vi fra han, for den siste etappen måtte vi greie oss på egen hånd. Etter rasten ved toppen, hvor en viss puddel gikk på eggeslang, måtte vi finne tilbake igjen ved hjelp av primitive navigasjonsmetoder som méd, stjernetyding, sporsøking, ja og så GPSen da. Ellen var mistroisk og stolte ikke på satellittenes magi etter fjorårets bomtur, men vi fant da stien etterhvert.
Det var minst like bratt ned som det var opp, og med gjørmete sti ble det mye kauking fra baktroppen. Gjennom tett terreng kunne man høre damene skrike til hundene (tror jeg?) «Bak! Bak! Bak! Aiaiaiai! Der ja!». Som man roper i skogen får man svar? Nei, ikke vet jeg… Men ned kom vi og der stod jammen bilene og ventet på oss! Noen av oss vet å sette pris på å finne bilene etter en tur i Vassfjellet, det er nemlig ikke gitt at de står der man tror de står – eller der man tror man går.
I helga har det vært internasjonal utstilling med NKK på Stjørdal. Agility ble det også, dog litt på «sidelinja» av hovedeventen. Egentlig ganske behagelig at vi var på et eget område, roligere der og mindre støv enn på grussletta. Kliss inntil agilityringen (ja, virkelig kliss inntil) foregikk det lydighet. En prøvelse for begge parter, men aller mest for aprikose dvergpudler. Lydighetshundene er jo, som man kanskje kunne anta, ganske lydige i utgangspunktet.
Lørdag gikk vi to løp, H1L og 1L. Begge endte på samme måte, med at Rambo fikk ferten av <sett inn valgfritt sanseinntrykk> og sprang av banen. Søndag stilte jeg med fornyet håp, men 1L gikk i dass på lik linje med lørdagens to «brakprestasjoner», så da trakk jeg meg fra hoppløpet. Heller prøve å nyte en fin dag i sola enn å bli sinna to ganger.
I disse stikke-av-tilfellene er alt vi har lært om innkalling borte som dugg for solen. Jeg har prøvd så mangt, men konkludert med at både stamping i bakken, roping, «snill» innkalling, «streng» innkalling og «å stille krav» funker like dårlig. Er han på flukt så er han på flukt, ingen grunn til å bry seg om far da, og siden jeg ikke har fysisk kontroll over han har jeg ikke lyst å bidra til flukten med desperate fangeleker eller ødelegge den lille resterende hverdagskontrollen ved å kaste ut kommandoer jeg er garantert å mislykkes i. «Legg opp til å lykkes i 4 av 5 tilfeller» er mantraet jeg startet treninga med, jeg rykker altså tilbake til start og prøver en ny strategi: Følg rolig etter hunden, vent til en grei anledning og ta han med tilbake uten dramatikk, roping, «fanging» osv. Minimalt med lokking, bruke inne-stemmen og opptre samlet. Så får vi se hvordan det går etterhvert.
Neste helg blir det fire nye anledninger til å jakte puddel ifm. stevnet på Lillehammer. Gleder meg til campingtur, men har dempede forventninger til prestasjoner. Målet er å komme gjennom banene, mer enn det blir ren bonus. VM får heller vente til neste år 😉
I helga har Rambo og jeg (og mange andre med oss) vært opptatt med Anjakurs. Lørdag gikk vår gruppe 1100-1300, Yr.no hadde meldt opphold i akkurat disse to timene, men holdt bare ord sånn halvveis. Nesten en times opphold, resten av tiden høljet det ned. Regntøy er viktig, både for liten og stor.
Men Anja stod på, og det gjorde vi også! Tror hun ble positivt overrasket over motivasjonen til de to- og firbeinte i FFSS. Merker at det er vanskelig og uvant å bruke hendene til føring. Hittil har fokuset vært på «Spring fortere!» og «Bruk skuldrene!», men det viser seg altså at armer også kan peke ut løypa for Rambo. Vi skal fortsette å trene med bevisste armer i håp om bedre kontakt, tettere svinger og suksess i krevende kombinasjoner.
På kvelden ble det middag på Bliss, vis-à-vis Scandic på Solsiden. Den panerte biffen (med ost og skinke.. WTF!?) var god, eplekaka.. nja.. litt epleløs kanskje? Men selskapet var upåklagelig, og etter maten gikk vi over gata og fant et bord på Bær&Bar. En Strawberry daiquiri ble nytt med stor tilfredsstillelse, til tross for skulende blikk fra begge endene av sofagruppa. Etterhvert som vi begynte å komme godt nedi glassene delte Anja snutter fra sitt royale liv (eat shit, Mette-Marit og A4-livet ditt).
Søndag var det litt senere kursstart, uvisst av hvilken grunn *kremt*, men det var greit sånn. Heldigvis ikke regn denne dagen, så vi slapp å løpe rundt klissvåte. Rambo var grei gutt, holdt seg på banen og fulgte med. Kjøttboller gjør underverker for konsentrasjonen. Vi jobbet med handling i tette svinger, for snuoperasjoner og ved hinder som lå fristende nære hverandre. Og gjett hva.. Det funker! 🙂
