27. februar 2011
Lengde: 8,5 km
Tid: 2 t 30 min
I dag våknet jeg til nydelig vintervær med noen få plussgrader, sol og fint føre. Turen skulle gå til Rønningen og vi skulle følge en driftsvei Elisabeth hadde foreslått. GPS og kamera var som vanlig med. Det ble et livlig lag med utvidet turgruppe bestående av seks mennesker (Bente, Kari, Tone, Ellen, Elisabeth og jeg) og syv hunder. Heldigvis kommer hundene godt overens, og ingen kom til skade.
Nitro blir litt småsprø av snøen
Hihihi!
På Rønningen var det mye folk, som antatt på en søndag. Vi var maksimalt heldige med timingen, for like etter at vi hadde fått oss mat og drikke skulle alle andre inn og handle, og det dannet seg en temmelig lang kø. Damene hadde VM-abstinenser og midtveis i kaffekoppen måtte resultatene sjekkes. Det ble knotet en del med mobiler, og til slutt fant vi ut at.. eh.. vel, jeg gir i grunn faen i ski-VM, men damene fant iallfall svarene de søkte. En eller annen fyr med ski ledet over en gjeng andre folk med ski. Så sånn var det med den saken.
Etter tilbakekomst på parkeringa dro de fleste tilbake til sitt (TVen?), mens Ellen og jeg dro ned på Øysand for å vandre i fjæra. Jeg forsøkte et panoramabilde på frihånd, og det ble ikke så ille med unntak av en sømfeil på «gjerdet» jeg hvilte kameraet. Burde kanskje bare tatt bildet 100% håndholdt, så hadde jeg sluppet hele den dingsen. Tar det som en erfaring.
Det ble en knallfin dag og vel hjemme fikk Rambo et etterlengtet bad, samt frisering av hode og labber. For øyeblikket ligner han på en gribb, men det retter seg nok når kroppen får litt mindre pels også.
2011-02-27 Pa nye veier til Ronningen
[picasaView album=»PaNyeVeierTilRNningen» instantView=»true»]
20. november 2010
Lengde: 9.5 km
Tid: 3 t 40 min
I dag gikk turgruppa på uutforskede veier til Liaåsen. Elisabeth viste frem en ny sti, og selv om skumle skilt truet med anmeldelse (og påfølgende traumer) kom vi oss av gårde. Den første etappen var temmelig bratt, og etter ca tre minutter var det tid for første avkledningspause. Det var tydeligvis mer enn nok å bare ha ei tynn ulltrøye under jakka, så genseren ble plassert i sekken.
Vi kom raskt opp til toppen av Liaåsen, og begynte å lete etter et egnet sted å fyre opp medbrakt pølsegrill. Vinden var kald, så vi måtte finne et sted som både var i ly og i sola. I tillegg ville jeg ha utsikt slik at jeg kunne leke med kameraet. Det ble til at utsikten ble skrotet til fordel for et flott åpent stykke snøkledd mark. Resten av Liaåsen er såpass igjengrodd at det var vanskelig å finne mer enn små gløtt mot Jonsvannet.
Grilling underveis
Selvrullede snøballer
Etter en runde om Lomtjønna slo vi oss ned like i utkanten av stien. En sitteplass ble rigget vha. tråkking og granbar. Ellen fant ut at de nye gamasjene fungerte bedre om de var festet til skoen, heller enn rullet oppover leggen i en stor knute. Man lærer så lenge man lever. Grillen ble fyr på av to iherdige pølsespisere, mens gamasjeieren fungerte som puddel-i-jakka-varmer. Ikke mer enn 3-5 minutter etter at grillen var (over)tent ble pølsene desperat kastet i flammene. Her gjaldt det å spise mens skrotten var varm!
Da tre raske pølser var fortært begynte jeg slukkeprosedyren ved å kaste en stor hånd snø i grillen. Den andre pølsespiseren hylte ut et forskrekket «Neeeeeei!». Vi iverksatte strakstiltak, men dessertpølsa ble ikke hva den kunne blitt… Ja, det røk av den i kulda, men den så ikke stort mer grilla ut enn da den kom fra plastpakken. «Noen» bestiller nok ferdigpizza i kveld.
Vi ryddet opp grillrestene og fortsatte nedstigningen. Vinden hadde gjort sitt til at alle tre (pluss et par hunder) var nokså kalde og lenget etter å bevege seg. Vi valgte en litt annen vei ned enn vi hadde gått opp, og sparte omtrent 20 meter på det. Vi kaster da ikke bort tida!
Vel hjemme har jeg herjet med å sette sammen panoramabildet, og selv om jeg er ganske fornøyd med teknikken jeg lærte for å maskere ut stativet sliter jeg enda med at min egen skygge er veldig fremtredende. Neste gang skal jeg prøve å fikse det også 🙂
2010-11-20 Grille- og panoramatur til Liaåsen
13. november 2010
Større versjon
Den siste uka har jeg prøvd å lære meg hvordan man fjerner alle spor etter kamerastativet når man lager panoramabilder. Det finnes mange metoder, men teknikken jeg har prøvd ut fungerer ved at man først knipser som normalt fra stativ, og deretter tar det siste lappebildet på frihånd uten å bry seg om at man flytter «nodal point». Deretter må alt som ikke ligger i bakkeplanet i lappebildet maskeres ut, før man syr det inn i panoramaen ved å sette manuelle kontrollpunkter og la PTGui optimalisere plassering og perspektivfordreining. Resultatet blir bra hvis man setter kontrollpunktene godt, og har tilstrekkelig overlapp.
I dag gikk jeg opp til Leira gård og knipset noen runder. Jeg tar 6 bilder i en sirkel med 30 grader vinkel under horisonten, deretter én runde til med 6 stykker i 30 graders vinkel over horisonten. Jeg avrunder med ett bilde rett opp, to bilder rett ned (med 90 graders forskjell) og helt til slutt lappebildet hvor jeg flytter unna stativet. Det kan være greit å ta flere lappebilder hvis underlaget ser ut til å være vanskelig å plassere (har få «kjennetegn»). Jeg tok to stykker fra forskjellige vinkler for å være helt sikker, hvit snø er ikke så lett å finne kontrollpunkter i. Sannsynligvis tar jeg flere bilder enn jeg behøver, denne gangen fikk jeg f.eks. ikke bruk for zenith-bildet. Men bedre med for mange enn for få, det er kjedelig å få et hull i bildet fordi man var gnien på 3 sekunders innsats.
Resultat: intet stativ! Alt man kan se er merkene i snøen hvor beina stod.
