Fire årstider – på en og samme helg

Klumpete puddel

Klumpete puddel

I rekkefølge: vår, vinter, vår og vinter. Våren kommer og våren går altså. Uka og helga har bidratt med mye dårlig vær, som f.eks. snø, slaps, regn, mer snø, enda bløtere slaps, sørpe, regn i sørpe, sørpe med slaps og mer regn.

Likevel har vi vært ute og gått. Trosset naturen kan man nesten si, for tidvis har det virkelig ikke vært innbydende å bevege seg ute. Lørdag våknet jeg til 30 cm nysnø på terrassen. Det var heldigvis oppholdsvær akkurat da, så vi (Elisabeth, Ellen og jeg) kom oss en tur til Estenstadhytta for å gnafse kanelboller.

GPS-batteriene døde på hytta, men vi gikk vel omtrent 12 km tur/retur. Vi holdt oss stort sett langs brøytede stier og tråkkede veier, men da vi var kommet nesten ned igjen fikk Rambo lov å springe i løssnøen noen minutter. Resultatet kan skues på bildet.

Det snør

Det snør

Søndag møttes den samme gjengen, pluss Bente, på Gløshaugen for å ta en byvandring. Været var variabelt for å si det forsiktig, med ymse slag kald og våt nedbør.

Vi gikk ned på Øya, rundt Ila kirke, via Suhmhuset for å fylle energilagrene, og tilbake via Festningen. Bente fikk dessverre ikke mye matro på vaffelstoppet, da hundene hadde urfremføring av sitt nye stykke «Et bjeffehjem». Ellen har utfyllende kritikk og publikums dom.

Rambo fikk/måtte gå i kjeledressen i dag. Ikke akkurat favorittplagget, men når man insisterer på å fryse støtt og stadig så blir det sånn. Han holdt seg iallfall tørr innenfor.

Søndagsturen ble omtrent 9 km (og 3 timer).

2627mars

Turhelg med vårfølelse

Det har blitt mye turgåing i helga. Starta fredag med tur til Rønningen, lørdag gikk vi til Estenstadhytta, og søndag ble det en runde rundt i byen. Totalt har vi tuslet 28,4 km på de tre dagene.

Med på to av turene var Vito (labrador) og Irene (menneske). Rambo ville veldig gjerne ha juling av Vito, men labradoren var heldigvis tilhenger av problemløsning gjennom ikke-vold. Rambo har begynt tro at han er nødt å leve opp til sin navnebrors rykte, men det han ikke har fått med seg er at Rambo senior hadde maskingevær, kniv og pil og bue med sprengladninger. Ikke bittesmå huggtenner, krusete hår og pipestemme.

Tok et nytt frihåndspanorama, denne gangen på Marinen. Greit resultat, men en liten knekk i brua og stien.

Mye snø har forsvunnet nå, bare et tynt islag ligger igjen på plenen. I dag hadde jeg en god vårfølelse, og har så inderlig lyst til å få grønt gress. Kan vi ikke bare bli enige om at vinteren er over nå?

[picasaView album=»VarligBytur» instantView=»true»]

Fredag

2011-03-11 Fredagstur til Rønningen

 

Lørdag

2011-03-12 Snøværstur til Estenstadhytta

 

Søndag

2011-03-13 Vårlig bytur

Grynning og grynting

Lengde: 7,7 km
Tid: 4 timer

Lørdag gikk ei redusert turgruppe på en kraftig smell. Vi hadde tenkt oss mot Liaåsen, men fikk et innfall om å prøve en ny sti som Ellen trodde hun visste hvor ville ende. Siden damen har en medfødt navigasjonsgudegave ble jeg med på oppdagelsesferden. Det viste seg imidlertid at det var en temmelig dårlig sti, langt mellom fotsporene og fullstendig gjennomslag til kne/lår-høyde hver gang man bomma på det lille hardtråkkede området.

Vi trøsta oss med at vi snart ville komme ut på en annen og mer trafikkert sti, men plutselig var der ingen sti å se i det hele tatt, bare snø… Vi gikk noen meter tilbake og svingte over til en annen sti, fulgte den noen meter, men etterhvert stoppet der alle spor der også. Til alt hell kunne vi se og høre skiløpere på den andre siden av dalen, og Ellen mente (igjen) at hun visste hvor vi var. Hun fikk den kalde gleden av å grynne vei, siden jeg hadde tappet mine siste krefter i en Northug-lignende powerspurt gjennom løssnøen, på vei mot det jeg hadde blitt forespeilet var fast underlag.

Snøhatter på gjerdet

Snøhatter på gjerdet

Gutta koser seg med å løpe frem og tilbake på stien

Gutta leker/løper frem og tilbake på stien

Etter en time selvpining var det godt å kunne spasere videre uten å pakke «deilig, frisk» snø ned i skoene for hvert jævla eneste steg. Etter en uvanlig kort rådslagning ble planene omgjort til å gå raskeste vei til Estenstadhytta. Der fant vi et bord og nøt kanelbolle og drikke, mens småtassene ventet pent på utsiden.

Rambo var nok ganske sliten da vi kom hjem, det er ikke lett å gå i snøen med spisepinner til bein. En fattig trøst måtte være at Zorro er dobbelt så tung og bare hadde halvparten så lange spisepinner å hjelpe seg med…

2010-02-27 Grynning

Lengde: ca 10 km
Tid: 3,5 t

Søndag ble det andre boller. Turgruppas bortkomne lam hadde vendt tilbake fra skieskapader og ble med på en runde gjennom byen – på fast underlag. Sola var fremme og temperaturen ikke for lav, et flott vintervær i grunn. Runden startet på Bromstad og gikk via Bekkvolldalen, over Gløshaugen, ned på Øya, over elva og til Suhmhuset hvor vi tok en velfortjent rastepause. Ellen var preget av en oppseilende forkjølelse og gryntet jevnlig mens vi gikk, men humøret var det ingenting i veien med. Mulig vi/jeg kom med noen slengbemerkninger, men med Anne til stede tør hun ikke gjøre noe likevel. Anne er nemlig mye sterkere i nærkamp, og har kunnskap om skitne triks så fæle at selv ikke de svartkledde gutta i Karate Kid ville hatt sjangs.

Isen brytes av broa

Isen brytes av broa

Skøytelek i Duedalen

Skøytelek i Duedalen

Videre gikk vi over Marinen, Bakklandet, Kuhaugen og tilbake til Bromstad hvor vi takket for laget. Jeg dro hjem spent på om jeg hadde fått noen gode bilder etter å ha eksperimentert med innstillingene på nykameraet. Har lært at snø er vanskelig å fotografere fordi kameraets lysmåler ønsker/tror at verden i gjennomsnitt er 18 % grå, og derfor kompanserer ved å dra lyset i bilder med mye snø ned. +1 eksponeringskompensering, eller manuell justering av lukketid/blender burde gjøre susen. Ikke sikker på at det ble fulltreff i første forsøk, men lysere ble det iallfall 🙂

Litt forkortet spor, glemte å slå på GPSen, og så gikk den tom like før målgang.

2010-02-28 Grynting