20. juni 2010
Tid: 3 t 40 min
Lengde: 6,3 km
I dag ble turgruppas nyeste medlem Kiska (a.k.a. lille lakris) med ut på vandring, skjønt mesteparten av vandringa befant hun seg i ryggsekken til mor. Vi startet fra Othilienborg og satte retningen mot Estenstadmarka. Været var så som så, ikke spesielt varmt, men vi slapp unna den voldsomme nedbøren som har herjet i Trøndelag de siste dagene. Litt regn på starten av turen, men det gikk heldigvis raskt over.
Bortsett fra at Anne nesten gikk feil i et stivalg kom vi oss trygt frem til rasteplassen. Stedsansen har vi hørt er medfødt, og dessverre er verken Anne eller jeg genetisk disponert for å utvikle slikt. Men Ellen har hjerne som ei rotte (i positiv forstand, selvsagt) og finner frem på selv de mest snirklete stier. I tillegg kan hun snakke med elgen (nei, ikke «rope på elgen») , så vi er trygge i villmarka så lenge hun er med.
Naptime
Deilig å sove i skogen
Mens de voksne fant seg til rette på en stamme slappet Kiska av på pleddet sitt. Hun har veldig godt sovehjerte og sov rett gjennom en liten fotosession. Etter å ha drukket seg høy på kaffe bestemte Ellen seg for å røske pelsen av den nærmeste hunden hun kunne finne. Ozzy ble brått og uventet utpekt som frivillig. Til alt hell sitter cairn-pels løst (desto løsere jo eldre den er), så han slapp fra nappinga med helsa i god behold. Faktisk ble han ganske så stram og fin over ryggen.
Den frivillige. Se så glad.
Dette som menes med backpacking?
Da hundestellet var over, og Kiska omtrent ferdigslumret, tok vi beina fatt og vandret hjem igjen. Det ble straks kjølig da vi kom inn mellom trærne og bort fra den lille solsteiken vi hadde på rasteplassen. Den lille hadde igjen fått plass i mors sekk og småduppet mens vi gikk, varm og god innpakket i fleecepledd. Noen hunder vet virkelig å nyte livet 🙂
[picasaView album=»TurIEstenstadmarkaMedLilleLakris» instantView=»true»]
2010-06-20 Tur i Estenstadmarka med lille lakris
24. mai 2010
Tid: 4 timer
Lengde: 9,2 km
Til Topps-rundene er i gang, og etter Månen bestemte vi oss for å gå til Våttakammen og Geitfjellet. Turgruppa var noe redusert i dag, siden Anne var på reise og Rambo var «sykmeldt». Han hadde mye blod i avføringa i går og fikk beskjed av dyrlegen om å holde seg i ro til alt var i orden.
Vi gikk fra Baklidammen mot Helkansetra først. Stiene var stort sett fine og tørre, bare noen få små våte partier. Fra setra og opp til Våttakammen var det derimot en del bløtt, men ikke verre enn at det var fint mulig å gå utenom. På toppen ble det en kort rastepause hvor vi nøt mat og snop, Bente er flink å ta med godbiter til oss tobente også 🙂
Til Geitfjellet var det flere våte partier, men også den etappen kom vi gjennom (omtrent) tørrskodd. Og mer snop ble satt til livs vel fremme. Til tross for at sola viste seg innimellom var det ikke veldig varmt i lufta. Noen regndråper ble det også, i hovedsak på Våttakammen, men heldigvis ikke så mye at vi rakk å bli våte i tøyet.
Veien tilbake gikk via Lavollen og forbi Baklidammen, hvor «noen» av hundene tok et «frivillig» assistert bad. Greit å ikke skitne til BMW med møkkete labber 😉 Årets første tur i Bymarka var dermed gjennomført, og det er godt å se at vinteren har sluppet taket. Ser frem til flere turer i enda varmere vær ganske snart.
[picasaView album=»TilToppsPaVattakammen» instantview=»yes»]
2010-05-24 Til topps på Våttakammen
7. mars 2010
Lørdag
Lengde: 7,2 km
Tid: 2 t 45 min
Lørdag gikk vi den etter hvert vanlige løypa fra trafoen mot Estenstadmarka. Været er begynt å bli mildere, og vårfølelsen kommer så smått sigende. Rambo og Zorro fikk løpe fritt på stien og storkoste seg som bare to små bestevennhunder kan.
Lyst og fint på stien
Spor etter småkryp
Fra Tomsetmyra gikk vi veien opp til hytta. Vi var visst tidlig ute, for det var nesten ingen andre å se på turen opp. Etter en liten kaffepause begynte imidlertid tilstrømningen, og akebrett og småttiser med snørrstriper begynte å fylle hytteveien.
Da vi kom ned på myra igjen valgte vi en alternativ rute tilbake, over en haug og inn i et flott furuskogområde. På sommeren pleier det å være heldekket av kraftig grønn mose, et nydelig skue. For tiden var det hvitt, men likevel trivelig. Ellen var tålmodig slik at jeg fikk lekt med fotoapparatet også. Det skarpe lyset er fremdeles utfordrende, men nå eksponerer jeg heller ekstra og finjusterer lysbalansen hjemme.
Ferske skudd
Furu
2010-03-06 Tur med båndtvangkjeft
Søndag
Lengde: 7,3 km
Tid: 3 t
Søndag ble det en rolig tur langs Ladestien. Vi startet fra Leangen gård og denne dagen var også Anne, Lita og Ozzy (the prince of darkness) med. Ikke så mange å se på stien, kanskje folk var redd det skulle være glatt eller vått. Vi gikk gjennom småskogene slik at hundene fikk lekt seg. Mange rare lukter å undersøke når det er vått.
Litt is i fontena
Tuppen og Lillemor
På Sponhuset tok vi kaffepause med noe attåt. Noen spiste kanelbolle, andre spiste rømme med vaffel. Selv tok jeg vaffel med en beskjeden porsjon jordbærsyltetøy. Nam nam! Tror det smaker ekstra godt med vafler når man har gått langt for å spise dem.
På ettermiddagen ble det agilitytrening i ridehuset på Hårstad. Ellen stakk innom for å titte/skravle og fikk æren av å være crew for Team Rambo. Hun hentet og varmet opp hund før jeg skulle på banen, og gikk ned og plasserte i bilen etterpå. Tusen takk, Ellen, det var kjempegodt å få hele treninga tilrettelagt. 🙂 Du er herved ansatt!
2010-03-07 Ladestien og rundt Rotvoll
