Festninger og vafler

Lørdag gikk turgruppa fra Kapellet i retning Grønlia. Vi skulle «fylle magasinene» med sukker på Grønlia, før vi gikk videre til og rundt Gråkallen. Det var iallfall forslaget mitt da jeg ble spurt om turvalg. Damene ymtet imidlertid frempå om at det slett ikke var sikkert jeg kom til å få viljen min, og at de sannsynligvis måtte bestikkes på de grusomste måter (for meg) for å la meg bestemme.

Etter vaffelrasten satte vi kursen nordover. Jeg spurte forsiktig om vi skulle innom Skihytta da vi passerte, men det skulle vi tydeligvis ikke! Rundt Gråkallen skulle vi heller ikke, dermed var to av mine to innspill solid nedstemt. De var to, jeg var bare én, så det var ingenting å gjøre med saken. Demokrati er demokrati. Det vil si… egentlig er vi mer som et opplyst enevelde. Ellen spør hvilken retning i et veiskille vi vil ta, men i realiteten er valget allerede tatt. Valgfrihetens illusjon. Og velger man feil er man ille ute! Jaja, Anne og jeg får være fornøyd så lenge vi ikke blir forlatt for å dø ute i marka.

Middelalderbro i sikte!

Middelalderbro i sikte!

Forlatt festning

Forlatt festning

Fra Gråkallen gikk vi mot Kobberdammen, hvor jeg ikke har vært tidligere i sommer. Slappe tendenser… Der spiste vi sjokolade mens Kiska badet og de andre hundene hylte om å få være med. Det var en del vind og ble etterhvert ganske kaldt, så jeg fikk kranglet meg til å gå videre. På veien ned mot Kapellet passerte vi under en bro som Ellen daterte tilbake til middelalderen. Gammel var den iallfall. Anne var mer usikker. Jeg syntes den så relativt «ny» ut på oversiden. Men at den var brukt til militære formål var iallfall sikkert – ifølge Ellen. Lenger oppe i veien fant vi restene av en festning/forlegning i tilknytning til broa. Der hadde, i følge meg og min frie fantasi, en styrke på syv modige nordmenn forsvart riket mot tyskere, og når jeg tenker mer på det hjemme, sannsynligvis også drager. De hadde jobbet, sovet og beskutt fiender fra sin lille forsvarsposisjon og ble etter krigen glemt av både venner og historikere. Makan…

På trappa på Kapellet benyttet Anne og jeg sjansen til å føle litt på hvordan det var å være gift i gamle dager. Nei, vi satte ikke til verden 17 unger (hvorav to ble satt på skogen), men vi poserte strengt alvorlig for bryllupsfotograf Ellen.

Totalt ble det 8,6 km tilbakelagt på 3,5 timer.

[picasaview album=»KapelletGrNliaKobberdammen» instantview=»true»]

2011-09-03 Kapellet – Gronlia – Kobberdammen

 

Søndag startet vi fra Ringvål og satte kursen mot den lille perlen Bjørkhylla. I sekkene hadde vi alt som skulle til for å steike vafler i naturen. Bente hadde vaffelrøre, syltetøy, rømme, smør og bestikk. Jeg hadde ved, fyrtøy og opptenningspapir. Ellen hadde støvlene sine. For «hun skulle iallfall holde seg tørr»!

Og vått var det. Det kom neppe som noen overraskelse på damene som hadde diskutert føret dagen i forveien, men apa med joggeskoene fikk smake myrvann mellom tærne. Til tross for det vekslende underlaget kom vi oss trygt til Bjørkhylla og fyrte opp i ovnen. Det krevde noen parafinvoksbiter, men etterhvert brant det riktig så bra. Panikken begynte å bre seg i gruppa da det viste seg at Bente bare hadde laget ca 3 dl røre, men hun måtte avbryte bløffen da Ellens stressnivå begynte å bli farlig høyt. Det fantes en flaske til i sekken. Ellen roet følelsene med et par Oreo-kjeks mens Bente lo seg ferdig.

Det stekes

Det stekes

Første vellykkede jern

Første vellykkede jern

Vaffeljernet ble smurt så godt det lot seg gjøre, og røra helt i. Vi var enige om at det første hjertet slett ikke var noen suksess… Men det smakte godt til tross for at det besto av en kombo av skorper, ustekt røre og kull. Plate nummer 2 var også en knakende fiasko. Til tross for umenneskelige mengder smør i jernet satt det fast. Det er merkelig hvordan man skal kunne greie å både brenne fast et vaffeljern, og samtidig få det rått inni…

Men så begynte teknikken å ta seg opp, forvarming av jern og smør var nøkkelen, og etterhvert ble det riktig så gode smørvafler (les: bade-i-fett-vafler/frityrvafler). Føler meg fremdeles feit på fingrene. Alle fikk smake, selv om Bente var beskjeden/skeptisk, og Ellen mett på Oreo-kjeks, men mesteparten gikk i hundkjeften. Altså meg.

Totalt: 11,2 km på 4,5 time (på ingen måte nok til å forbrenne vaflene)

Bilder gjengitt med tillatelse, takk til Ellen for fotoapparatbruk og resultater!

[picasaview album=»VaffelturRingvalBjRkhylla» instantview=»true»]

2011-09-04 Ringval – Bjorkhylla

Grilltur i nydelig påskevær – uten ketchup

Turgruppa brukte langfredagen til å gå tur i Estenstadmarka og grille pølser. Været var knallfint, og det ble raskt klart at selv bare ei ulltrøye og en tynn jakke var altfor mye bekledning. Tempen i bilen viste 18 grader og det føltes virkelig som sommer. De fleste stiene var tørre og fine, selv om det lå igjen litt is her og der.

Ved Tømmerholtdammen slo vi leir og fyrte opp grillen. Dessverre var det ganske mye søppel i området, men vi var greie og samlet opp etter både oss selv og alle andre. Det ligger tross alt en svær søppelcontainer bare noen få meter oppi veien.

Ingen har fått ketchup

Ingen har fått ketchup

Nydelige grillomgivelser

Nydelige grillomgivelser

Medlemmene i turgruppa hadde sine klart definerte ansvarsområder. Ellen skulle for eksempel ta med ketchup, noe hadde hun glemt. Men vi var greie og snakket ikke så mye om det. Det er menneskelig å feile. Ingen dør vel av at ketchup (tross alt bare det viktigste tilbehøret som finnes til grillpølse) manglet. Neida, vi tok det med godt mot og tygde i oss pølser med brød – tørt. Den som bare hadde hatt noe å krydre smaken med. Som for eksempel ketchup. Men nei, det hadde vi altså ikke. Vel vel, nok om ketchup-sviket.

Mens de tobeinte spiste pølser (uten ketchup) slappet de firbeinte av i skogkanten, og alle falt til ro etterhvert. Sola stekte, og jeg tror faktisk jeg er blitt bittelitt brent i nakken. Bente hadde med Snickers til forrett og dessert. Nøtter er sunt!

Nøtteliten

Nøtteliten

Få vann for faen!

Få vann for faen!

Apopos nøtter. Ellen oppdaget to ekorn som lekte/slåss/hadde seg i trærne da hun gikk for å.. ta en titt i skogen.. Jeg prøvde å ta noen bilder, men det var vanskelig å komme nært nok. Det var morsomt å høre på lydene de lagde, for det var mye lyd i de små kroppene. I morgen håper jeg posten går som normalt slik at jeg kan få ny-linsa mi med langt mer zoom enn den jeg brukte i dag.

Etter en kort tur hjemom for å fylle på med mere påskesnop gikk turen til agilitybanen. Og for første gang gikk Rambo en korrekt venstreslalom uten støttekontakt! Hurra! Tidligere i uka sakket han også farta på vei ned til feltet, men de unotene var borte nå. God fart og pangstopp på feltet. Kjenner at det blir gøy i år! AGILITYYY!

2011-04-22 Grilltur til Tommerholtdammen

Fire årstider – på en og samme helg

Klumpete puddel

Klumpete puddel

I rekkefølge: vår, vinter, vår og vinter. Våren kommer og våren går altså. Uka og helga har bidratt med mye dårlig vær, som f.eks. snø, slaps, regn, mer snø, enda bløtere slaps, sørpe, regn i sørpe, sørpe med slaps og mer regn.

Likevel har vi vært ute og gått. Trosset naturen kan man nesten si, for tidvis har det virkelig ikke vært innbydende å bevege seg ute. Lørdag våknet jeg til 30 cm nysnø på terrassen. Det var heldigvis oppholdsvær akkurat da, så vi (Elisabeth, Ellen og jeg) kom oss en tur til Estenstadhytta for å gnafse kanelboller.

GPS-batteriene døde på hytta, men vi gikk vel omtrent 12 km tur/retur. Vi holdt oss stort sett langs brøytede stier og tråkkede veier, men da vi var kommet nesten ned igjen fikk Rambo lov å springe i løssnøen noen minutter. Resultatet kan skues på bildet.

Det snør

Det snør

Søndag møttes den samme gjengen, pluss Bente, på Gløshaugen for å ta en byvandring. Været var variabelt for å si det forsiktig, med ymse slag kald og våt nedbør.

Vi gikk ned på Øya, rundt Ila kirke, via Suhmhuset for å fylle energilagrene, og tilbake via Festningen. Bente fikk dessverre ikke mye matro på vaffelstoppet, da hundene hadde urfremføring av sitt nye stykke «Et bjeffehjem». Ellen har utfyllende kritikk og publikums dom.

Rambo fikk/måtte gå i kjeledressen i dag. Ikke akkurat favorittplagget, men når man insisterer på å fryse støtt og stadig så blir det sånn. Han holdt seg iallfall tørr innenfor.

Søndagsturen ble omtrent 9 km (og 3 timer).

2627mars