28. februar 2011
Sprang ut rett etter at middagen var fortært og knipset et håndholdt panorama like før lyset forsvant. Prøvde å posisjonere kameraet ut fra et merke i gresset, men ser etterpå at det ikke ble 100% korrekt likevel. Stativ er nok å foretrekke, men et middelmådig bilde er likevel bedre enn ikke bilde. Passet også på at det ikke var gjenstander som stakk opp fra bakken like ved der jeg stod, de blir gjerne svært fordreide når «lappen» i bunnen av bildet (nadir) skal plasseres inn.
Som en liten «vri» kastet jeg godbiter til Rambo etterhvert som jeg snudde meg rundt, slik at han ble med på flere bilder. I PTGui maskerte jeg han eksplisitt inn, slik at alle de fem små pudlene ble med i sluttbildet. (Roter til høyre og litt ned for å se alle sammen).
Nå begynner det forresten å bli veldig vårlig ute. Herlig! 🙂
13. november 2010
Større versjon
Den siste uka har jeg prøvd å lære meg hvordan man fjerner alle spor etter kamerastativet når man lager panoramabilder. Det finnes mange metoder, men teknikken jeg har prøvd ut fungerer ved at man først knipser som normalt fra stativ, og deretter tar det siste lappebildet på frihånd uten å bry seg om at man flytter «nodal point». Deretter må alt som ikke ligger i bakkeplanet i lappebildet maskeres ut, før man syr det inn i panoramaen ved å sette manuelle kontrollpunkter og la PTGui optimalisere plassering og perspektivfordreining. Resultatet blir bra hvis man setter kontrollpunktene godt, og har tilstrekkelig overlapp.
I dag gikk jeg opp til Leira gård og knipset noen runder. Jeg tar 6 bilder i en sirkel med 30 grader vinkel under horisonten, deretter én runde til med 6 stykker i 30 graders vinkel over horisonten. Jeg avrunder med ett bilde rett opp, to bilder rett ned (med 90 graders forskjell) og helt til slutt lappebildet hvor jeg flytter unna stativet. Det kan være greit å ta flere lappebilder hvis underlaget ser ut til å være vanskelig å plassere (har få «kjennetegn»). Jeg tok to stykker fra forskjellige vinkler for å være helt sikker, hvit snø er ikke så lett å finne kontrollpunkter i. Sannsynligvis tar jeg flere bilder enn jeg behøver, denne gangen fikk jeg f.eks. ikke bruk for zenith-bildet. Men bedre med for mange enn for få, det er kjedelig å få et hull i bildet fordi man var gnien på 3 sekunders innsats.
Resultat: intet stativ! Alt man kan se er merkene i snøen hvor beina stod.
17. januar 2010
Lengde: 11,4 km
Tid: 4 t 15 min
Fra en hemmelig lokasjon i utkanten av Estenstadmarka tok turgruppa av mot Liaåsen. Jeg hadde pakket med meg mitt nye Nikon D5000 (med Nikkor 35mm/1.8) og tenkte å dagslysinnvie det i løpet av turen. Sola skinte på oss og det var ca -4 i lufta, med andre ord lå alt til rette både for turgåing og naturfotografering. Men da jeg fant mitt første motiv oppstod et problem… Minnekortet satt ikke i – som det jo helst bør om man skal ha særlig nytte av et digitalkamera. Sinte voksenord ble ytret, mens «noen andre» pekte og lo hånlig. Heldigvis er turgruppa et tilgivende miljø å være del av, så jeg hørte nesten ingenting mer om det gjenglemte minnekortet.
Anne hadde hatt en tøff fredagskveld på byen, så vi gikk i rolig tempo oppover den seige stigninga mot Liaåsen. Vi fulgte samme løype som vi gikk 17. mai, et fredelig og bortgjemt sted uten særlig mange andre mennesker å se. En del fine fotomotiver dukker opp underveis, og Ellen knipset «diskret» med mobilkameraet sitt. Nesten ingen ord om minnekort kunne høres gjennom skogen.
På toppen rastet vi på en provisorisk benk i nærheten av det gamle vindhullet vårt. Hele gruppa hadde med matpakker av varierende kvalitet. Muligheter for å ta fine bilder ble bare så vidt nevnt, hadde man bare hatt minnekort i kameraet…
[picasaView album=’TrafostasjonenLiaasenBekken’ instantView=’true’]
2010-01-16 Trafostasjonen – Liaåsen – Bekken