24. mai 2010
Tid: 4 timer
Lengde: 9,2 km
Til Topps-rundene er i gang, og etter Månen bestemte vi oss for å gå til Våttakammen og Geitfjellet. Turgruppa var noe redusert i dag, siden Anne var på reise og Rambo var «sykmeldt». Han hadde mye blod i avføringa i går og fikk beskjed av dyrlegen om å holde seg i ro til alt var i orden.
Vi gikk fra Baklidammen mot Helkansetra først. Stiene var stort sett fine og tørre, bare noen få små våte partier. Fra setra og opp til Våttakammen var det derimot en del bløtt, men ikke verre enn at det var fint mulig å gå utenom. På toppen ble det en kort rastepause hvor vi nøt mat og snop, Bente er flink å ta med godbiter til oss tobente også 🙂
Til Geitfjellet var det flere våte partier, men også den etappen kom vi gjennom (omtrent) tørrskodd. Og mer snop ble satt til livs vel fremme. Til tross for at sola viste seg innimellom var det ikke veldig varmt i lufta. Noen regndråper ble det også, i hovedsak på Våttakammen, men heldigvis ikke så mye at vi rakk å bli våte i tøyet.
Veien tilbake gikk via Lavollen og forbi Baklidammen, hvor «noen» av hundene tok et «frivillig» assistert bad. Greit å ikke skitne til BMW med møkkete labber 😉 Årets første tur i Bymarka var dermed gjennomført, og det er godt å se at vinteren har sluppet taket. Ser frem til flere turer i enda varmere vær ganske snart.
[picasaView album=»TilToppsPaVattakammen» instantview=»yes»]
2010-05-24 Til topps på Våttakammen
8. november 2009
Rambo nyter utsikten
Lengde: 9,1 km
Tid: 4 t 20 min
I dag ble det langtur i Bymarka. Det var frost i bakken, men varmegrader i lufta, så alt lå til rette for en fin og tørr tur. Har vært nok turer i gjørme nå… Vi kjørte Tømmerdalsveien opp til parkeringa ved Kobberdammen. Det var is på veien så anti-spinn-funksjonen på nybilen fikk prøvd seg for første gang under mitt regime. Det hakket og «skrapte», men vi kom oss opp. Fra parkeringa gikk vi mot Geitfjellet. Det var flere som var ute på tur denne fine dagen, og på toppen var det flust med folk.
Ferden gikk videre langs stiene til Våttakammen, også der var det en del folk som rastet. Ellen hadde tatt med opptenningsved (båret av meg, som den gentleman jeg er) som vi lagde et fint bål av. Grillpinnene lå allerede klare ved bålplassen, vi bare spisset dem litt ekstra og gikk i gang med å svi pølser over flammene. Ellen fant et «hull» i bålet som hun mente ville fungere som en slags ovn. Jeg prøvde forsiktig å få plass til pølsa mi også i ovnen, og tilfeldigvis falt Ellens pølse av pinnen i omtrent samme stund. Hun rettet en anklagende finger i min retning og påstod (fullstendig grunnløst, selvsagt) at jeg hadde dyttet pølsa av pinnen. En ny ble montert og så gikk hun i gang igjen. Og vips, så var den også i bålet! Uten at jeg engang var i nærheten. Et tredje forsøk ble igangsatt og gjett hva? Pølsa falt nesten av pinnen igjen. Noe å huske til neste gang hun påstår at pølsa ble «dyttet» av: Ellen er ute av stand til å tilberede mat på pinne.
Etter at all veden var brent (og puddelen var tint nok til å kunne bevege seg) gikk vi nedover stien og svingte vestover mot Helkanseter. Der hvor vi før hadde gått i regn og gjørme var det nå hardt og tørt. Deler av skogen var nydelig grønn av mose, så flott at man bare får lyst å hoppe og rulle seg rundt på bakken. 🙂 En turgåer hadde funnet roen i mosen med ansiktet mot sola. For en nydelig dag!
Etter å ha krysset veien ved Lavollen gikk vi i retning av, og etterhvert rundt, Kobberdammen, og til slutt tilbake til parkeringsplassen. Hundene var tørre og klærne rene. Stor kontrast til å vasse i gjørme med møkkete puddel. Fortsetter høsten som dette skal jeg være storfornøyd!
[picasaView album=’GrillingPaVattakammen’ instantView=’true’]
2009-11-08 Grilling på Våttakammen
