Stjørdalstevnet med Gauldal HK og NKK

Nidarosgjengen følger med på konkurransen

Nidarosgjengen følger med på konkurransen

I helga har det vært internasjonal utstilling med NKK på Stjørdal. Agility ble det også, dog litt på «sidelinja» av hovedeventen. Egentlig ganske behagelig at vi var på et eget område, roligere der og mindre støv enn på grussletta. Kliss inntil agilityringen (ja, virkelig kliss inntil) foregikk det lydighet. En prøvelse for begge parter, men aller mest for aprikose dvergpudler. Lydighetshundene er jo, som man kanskje kunne anta, ganske lydige i utgangspunktet.

Lørdag gikk vi to løp, H1L og 1L. Begge endte på samme måte, med at Rambo fikk ferten av <sett inn valgfritt sanseinntrykk> og sprang av banen. Søndag stilte jeg med fornyet håp, men 1L gikk i dass på lik linje med lørdagens to «brakprestasjoner», så da trakk jeg meg fra hoppløpet. Heller prøve å nyte en fin dag i sola enn å bli sinna to ganger.

I disse stikke-av-tilfellene er alt vi har lært om innkalling borte som dugg for solen. Jeg har prøvd så mangt, men konkludert med at både stamping i bakken, roping, «snill» innkalling, «streng» innkalling og «å stille krav» funker like dårlig. Er han på flukt så er han på flukt, ingen grunn til å bry seg om far da, og siden jeg ikke har fysisk kontroll over han har jeg ikke lyst å bidra til flukten med desperate fangeleker eller ødelegge den lille resterende hverdagskontrollen ved å kaste ut kommandoer jeg er garantert å mislykkes i. «Legg opp til å lykkes i 4 av 5 tilfeller» er mantraet jeg startet treninga med, jeg rykker altså tilbake til start og prøver en ny strategi: Følg rolig etter hunden, vent til en grei anledning og ta han med tilbake uten dramatikk, roping, «fanging» osv. Minimalt med lokking, bruke inne-stemmen og opptre samlet. Så får vi se hvordan det går etterhvert.

Neste helg blir det fire nye anledninger til å jakte puddel ifm. stevnet på Lillehammer. Gleder meg til campingtur, men har dempede forventninger til prestasjoner. Målet er å komme gjennom banene, mer enn det blir ren bonus. VM får heller vente til neste år 😉

Slalomtrening i bakhagen

Etter helgas utskeielser ble det nesten en halv kylling til overs. Den ble selvsagt lagt til side for senere bruk, og i ettermiddag skulle den brukes. Jeg tok slalomen, Trine og Rambo med ut på plena, slalomen ble montert, kyllingposen åpnet, Trine plassert bak kamera og Rambo sluppet løs.

Og for en motivasjon! Glem småbitgodis, glem grillpølse, glem alt annet, kylling regjerer! Rambo gikk slalom som ei kule, tok til og med en venstreslalom. Den er til sist i videoen for å høyne dramaturgien, men slapp av, vi avsluttet med med en perfekt gjennomgang på vanlig side 🙂

Den observante vil legge merke til at Rambo tidvis reagerer på slalomkommandoen ved å gjøre et hopp til venstre (selv utenfor slalomen), som om han gjør det første hoppet inn. Regner med det kommer av at vi tidligere alltid har plassert oss i en «perfekt» startposisjon foran inngangen før kommandoen ble gitt. Tid for å slutte med det altså.

Og ja, jeg ser det ble litt mange repetisjoner, men man blir jo så gira når det går bra 🙂

Oslo Hundeshow 2009 – Team Rambos første seier!

Førsteplass i H1L

Førsteplass i H1L (agility hopp klasse 1, liten hund)

I helga har Rambo og jeg deltatt på vårt første store agilitystevne: Oslo Hundeshow. Ellen og jeg delte bil og kjørte sammen med Kjell, Helge, Julie og Anniken nedover. Det var gråvær i Trondheim da vi startet fredag formiddag, men jo lengre sørover vi kom, jo bedre ble været.

Like sør for Alvdal hadde vi luftestopp. Helge visste at det gikk mange fine skogsveier fra hovedveien, så vi fant en lomme og stanset. Han hadde fått pepper for å ha valgt shorts som kjøreuniform, men det viste seg nå at det var han som skulle le sist. Det var allerede betydelig varmere enn i Trondheim, og sola stekte godt.

Vi spiste fast-food-middag i Elverum mens hundene fikk anledning til å komme ut av burene og slappe av i gresset. Det ble en burgermeny på meg, og etter å bukket og skrapet fikk jeg også tusket til meg to små poser ketchup. I Elverum er det visstnok viktig å bestille ketchupen sammen med maten, og ikke komme og mase om det etterpå. Så vet man det til neste gang. evt andre som vil kjøpe mat der.

Da vi kom til Oslo satte vi kursen mot Stubberudsletta hvor stevnet skulle være. Flere fra Nidaros var allerede dratt nedover for å delta på fredagens løp og vi rigga oss til i «basen» sammen med dem. Trine hadde vært grei og lånt oss et utstillingstelt som vi satte opp i skyggen i skogkanten. Der kunne hundene ha det svalt hele dagen mens det ellers var steiksol. Skyggen var faktisk så «sterk» at Rambo satt og småhutra før første løpet vi skulle gå, ikke særlig til pels på den lille gutten.

Stolt Rambo med premie og sløyfe

Stolt Rambo med premie og sløyfe

Lørdag

Vi startet med et agilityløp. Det startet bra med stor fart, dog med litt snusing i lufta ved basen vår. Løypa var satt ganske tett ut mot publikum og han kjente kanskje dufter fra hunder, mennesker og mat. Han kom igang igjen ved første snusetur, men da vi rundet svingen og kom tilbake mot samme sted stakk han rett av banen og ville ikke tilbake. Da det ble blåst av for disk ga jeg opp og gikk etter han.

Andre løp gikk det langt bedre. Vi kom feilfritt gjennom løypa nesten 3 sekunder før neste beste eksvipasje, og vant vårt første store stevneløp! Gjett om noen var stolt da! På premiutdelingen fikk jeg stå på pallen og ble tildelt medalje. Like etterpå måtte jeg gi fra meg medaljen og heller motta sløyfe, de hadde visst blandet sammen agility- og hoppløpene, men jeg har bilder av medaljen! Fra premiebordet plukket jeg en sekk energifór, får se om det kan sette fart i puddelskrotten 😉

Anniken var snartenkt og filmet løpet med fotoapparatet sitt, siden jeg hadde «lommefilmet» minnekortet på mitt eget kamera fullt av gress, bleike legger og innsiden av kameravesken. Tusen takk Anniken, reddende kameraengel!

Lise-Lotte hadde tatt turen innom for å kikke på løpene og på kvelden møttes vi sammen med Ellen og Tassa for å spise middag på en restaurant. Vi rånet rundt på St. Hanshaugen i noen minutter og fant etterhvert et passende sted med uteservering hvor hundene kunne bli med. Der spiste vi et til avveksling sunt (?) måltid, drakk brus, koste oss og slappet av etter en hektisk dag.

Nidarosfolk nyter livet i basen

Nidarosfolk nyter livet i basen

Søndag

Agilityløpet ble en gjentakelse av lørdagens første. Snusing ved publikum og så stakk han av banen ved mønet. Raskt overstått med andre ord.

Ellen (med startnummer 18) hadde bestemt seg for å ikke stå og vente i solsteika, men heller telle hunder og vente til det nesten var hennes tur før hun gikk til start. Damen har kanskje eksepsjonelle geografiske orienteringsevner, men matematikk er ikke henne sterkeste side. Ved start ble nr 18 rop opp igjen og igjen, mens jeg flittig forsvarte mot stryking fra startlista med rop om at «18 kommer snart».

Etter et kjapt overblikk kunne jeg imidlertid konstantere at nr 18 slett ikke kom snart, hun satt nemlig og talte hunder i basen («Én hund, en til, en til, enda en, jøss, en hund til…»). Til alt hell var Liss Mari – utflytta Bøfjerdig, gammel klassevenninne fra barneskolen og blivende hundeeier – møtt opp for å se på. Jeg fikk kasta på henne en lynkjapp klem og kommanderte henne til å prompte løpe og gi beskjed til «den dama i det blå teltet i midten der borte» om å få rævva i gir NUH!. Og da ble det fart på matematikeren! Sekunder fra starten gikk kom Ellen og Zorro løpende og gikk omtrent umiddelbart inn for å gjøre klar. En pangstart er jeg blitt fortalt i etterkant.

Jeg hadde forhåpninger til hoppløpet som lå lenger unna kjente dufter, men det ble en del snusing der også. Heldigvis greide vi å komme oss gjennom løypa, og med én vegring ble det totalt 7,etellerannet feilpoeng. Nok til en 8.-plass. Ellen og Zorro gjordet det langt bedre og kom på 5.-plass, med premiering. Hun var millimeter unna å vinne «hundepapirmappa» jeg har så fryktelig lyst på, men den ble plukket vekk av sekretariatet til en høyere plassering som ikke hadde møtt for å kreve premien sin. You bastards! Blir vel nødt til å kjøpe den skinnalmanakken til 400 kr jeg fant i bokhandelen…

På ettermiddagen var det tid for å kjøre hjem igjen. Helge, Anniken og Julie hadde enda løp igjen da vi pakket i bilen og dro, men etter en matpause på Espa/»Bolleland» fikk vi vite at de hadde passert oss og var på god vei mot Elverum. Kjørte vel som noen svin tenker jeg 😉 Jeg var hjemme i halv-to-tida, fikk dusja av meg et lag svette og salt og krøp til sengs i eget sengetøy.

Helga har vært tettpakket med gode opplevelser, så nå blir det en smule nedtur å gå tilbake til kontorjobb i gråværet. Men snart begynner oppkjøring til NKK-steven på Stjørdal 🙂

[picasaView album=’OsloHundeshow’ instantView=’true’]