Festninger og vafler

Lørdag gikk turgruppa fra Kapellet i retning Grønlia. Vi skulle «fylle magasinene» med sukker på Grønlia, før vi gikk videre til og rundt Gråkallen. Det var iallfall forslaget mitt da jeg ble spurt om turvalg. Damene ymtet imidlertid frempå om at det slett ikke var sikkert jeg kom til å få viljen min, og at de sannsynligvis måtte bestikkes på de grusomste måter (for meg) for å la meg bestemme.

Etter vaffelrasten satte vi kursen nordover. Jeg spurte forsiktig om vi skulle innom Skihytta da vi passerte, men det skulle vi tydeligvis ikke! Rundt Gråkallen skulle vi heller ikke, dermed var to av mine to innspill solid nedstemt. De var to, jeg var bare én, så det var ingenting å gjøre med saken. Demokrati er demokrati. Det vil si… egentlig er vi mer som et opplyst enevelde. Ellen spør hvilken retning i et veiskille vi vil ta, men i realiteten er valget allerede tatt. Valgfrihetens illusjon. Og velger man feil er man ille ute! Jaja, Anne og jeg får være fornøyd så lenge vi ikke blir forlatt for å dø ute i marka.

Middelalderbro i sikte!

Middelalderbro i sikte!

Forlatt festning

Forlatt festning

Fra Gråkallen gikk vi mot Kobberdammen, hvor jeg ikke har vært tidligere i sommer. Slappe tendenser… Der spiste vi sjokolade mens Kiska badet og de andre hundene hylte om å få være med. Det var en del vind og ble etterhvert ganske kaldt, så jeg fikk kranglet meg til å gå videre. På veien ned mot Kapellet passerte vi under en bro som Ellen daterte tilbake til middelalderen. Gammel var den iallfall. Anne var mer usikker. Jeg syntes den så relativt «ny» ut på oversiden. Men at den var brukt til militære formål var iallfall sikkert – ifølge Ellen. Lenger oppe i veien fant vi restene av en festning/forlegning i tilknytning til broa. Der hadde, i følge meg og min frie fantasi, en styrke på syv modige nordmenn forsvart riket mot tyskere, og når jeg tenker mer på det hjemme, sannsynligvis også drager. De hadde jobbet, sovet og beskutt fiender fra sin lille forsvarsposisjon og ble etter krigen glemt av både venner og historikere. Makan…

På trappa på Kapellet benyttet Anne og jeg sjansen til å føle litt på hvordan det var å være gift i gamle dager. Nei, vi satte ikke til verden 17 unger (hvorav to ble satt på skogen), men vi poserte strengt alvorlig for bryllupsfotograf Ellen.

Totalt ble det 8,6 km tilbakelagt på 3,5 timer.

[picasaview album=»KapelletGrNliaKobberdammen» instantview=»true»]

2011-09-03 Kapellet – Gronlia – Kobberdammen

 

Søndag startet vi fra Ringvål og satte kursen mot den lille perlen Bjørkhylla. I sekkene hadde vi alt som skulle til for å steike vafler i naturen. Bente hadde vaffelrøre, syltetøy, rømme, smør og bestikk. Jeg hadde ved, fyrtøy og opptenningspapir. Ellen hadde støvlene sine. For «hun skulle iallfall holde seg tørr»!

Og vått var det. Det kom neppe som noen overraskelse på damene som hadde diskutert føret dagen i forveien, men apa med joggeskoene fikk smake myrvann mellom tærne. Til tross for det vekslende underlaget kom vi oss trygt til Bjørkhylla og fyrte opp i ovnen. Det krevde noen parafinvoksbiter, men etterhvert brant det riktig så bra. Panikken begynte å bre seg i gruppa da det viste seg at Bente bare hadde laget ca 3 dl røre, men hun måtte avbryte bløffen da Ellens stressnivå begynte å bli farlig høyt. Det fantes en flaske til i sekken. Ellen roet følelsene med et par Oreo-kjeks mens Bente lo seg ferdig.

Det stekes

Det stekes

Første vellykkede jern

Første vellykkede jern

Vaffeljernet ble smurt så godt det lot seg gjøre, og røra helt i. Vi var enige om at det første hjertet slett ikke var noen suksess… Men det smakte godt til tross for at det besto av en kombo av skorper, ustekt røre og kull. Plate nummer 2 var også en knakende fiasko. Til tross for umenneskelige mengder smør i jernet satt det fast. Det er merkelig hvordan man skal kunne greie å både brenne fast et vaffeljern, og samtidig få det rått inni…

Men så begynte teknikken å ta seg opp, forvarming av jern og smør var nøkkelen, og etterhvert ble det riktig så gode smørvafler (les: bade-i-fett-vafler/frityrvafler). Føler meg fremdeles feit på fingrene. Alle fikk smake, selv om Bente var beskjeden/skeptisk, og Ellen mett på Oreo-kjeks, men mesteparten gikk i hundkjeften. Altså meg.

Totalt: 11,2 km på 4,5 time (på ingen måte nok til å forbrenne vaflene)

Bilder gjengitt med tillatelse, takk til Ellen for fotoapparatbruk og resultater!

[picasaview album=»VaffelturRingvalBjRkhylla» instantview=»true»]

2011-09-04 Ringval – Bjorkhylla

Søndagstur til Gråkallen og Skistua

Lengde: 7,2 km
Tid: 2 t 45 min

I dag dro turgruppa først til Gråkallen, Annes favorittreferansepunkt på denne jord. Så lenge Gråkallen er synlig er Anne lykkelig, faste holdepunkter i livet er viktig! Eller «knagger å henge ting på» som en gammel historielærer pleide å si…

På Gråkallen nøt vi kaffe, sol og sjokolade mens hundene koste seg i lyngen. Anettes Amy fikk virkelig fart på Rambo i dag, tror han var lykkelig over å endelig få en løpekompis som var i stand til å holde følge.

Turen videre gikk rundt Gråkallen motsols. Har gått samme løypa to ganger tidligere, i motsatt retning, men må bare innse at retningssansen min er fullstendig skakkkjørt. Heldigvis var Ellen – det menneskelige kompass – med og kunne veilede oss til riktig sted.

Underveis ble det mere kaffe, sjokolade og sol + en soloopptreden på bjeffofon av Rambo. Skummelt å være i marka, dyr og folk rundt hvert «hjørne»…

Til sist gikk vi innom Skistua, eneste (tror jeg?) hytta vi så langt ikke har vært innom. Men snakk om nedtur! Verken «stue» eller «hytte» beskriver bygningen nå. En kald og überstilistisk spisesal med null stemning og ingenting som kunne tyde på at det engang hadde vært et trivelig utfartssted for tur- og skigåere… Er det en ting man ønsker seg av ei turhytte, så er det varme og stemning. Og vafler med jordbærsyltetøy, selvsagt 😉

2008-10-26 Graakallen og Skistua

Formiddagstur rundt Gråkallen og Kobberdammen

Lengde: 7,6 km
Tid: 2 t 26 min (inkl. bading)

Tok meg fri i godværet i dag og gikk en runde i marka med Rambo før det ble for sterk sol. Vi startet ved Skistua og gikk rundt vestsida av Gråkallen. Da vi kom til Kobberdammen gikk vi ut på tangen slik at Rambo kunne debutere som badepuddel 🙂

Han var skeptisk i starten, men ved hjelp av en godbit ble han overtalt til å ta seg en lite svømmetur likevel. Det ble svelget en del vann, men han kom seg på land for egen maskin. Der ventet far med håndkle og flere godbiter.

2008-06-06 Tur rundt Grakallen