22. februar 2009
Lengde: 5 km
Tid: 2 t 30 min
Lørdag formiddag hentet jeg Heidi, Inka og Chantel («Sjantæll» for trøndere) på Nidarvoll. Inka hadde nettopp tatt stingene og skulle få være med på en rolig tur i Klæbumarka. Changel var på helgeovernatting hos Heidi, og fikk naturligvis også bli med.
Vi fant Bente og dingsen rånende utenfor Shell Bilby’n, ble enige om at de skulle få være med (under sterk tvil), og kjørte kortesje sørover i retning Oslo/Klæbu. Etter å ha kjørt halvveis til Lillehammer svingte vi av østover og begynte på noe som lignet en fjellovergang. Plutselig møtte vi en bom og måtte ut av bilen for å betale 40 kr i avgift. Automaten hadde kortspalte, men tok verken det ene eller det andre kortet jeg hadde å tilby. Etter gjentatte mislykkede forsøk ble automaten forbanna og skrek feilmeldinger over alle linjene i displayet, så jeg ga opp og hentet myntene. Mine dyrebare vaskeautomatmynter…
Før vi visste ordet av det var vi på en stor parkeringsplass. Og der var jammen hytta også. Ikke helt sånn vi hadde planlagt det, men så stod vi nå der, 50 meter fra hytta vi hadde planlagt å bruke to timer på å gå til. Noen liker kanskje tanken på å kjøre til døra, ta en kaffe og kjøre hjem igjen, men vi er da turgåere, ikke bingofolk! Så vi lot bilene stå og gikk nedover veien vi hadde kommet kjørende. Et stykke nedi bakken fant vi en mindre hyttevei og tuslet innover. Langs veien så vi spor i snøen som ikke kunne stamme fra annet enn det midt-norske brøytedyret (snedig, fant ingenting om det på Wikipedia…) Det hadde beveget seg opp og ned langs skavlene, så vi holdt øyner og ører åpne i frykt for å møte faenskapen på kloss hold. Brøytedyret har et fryktelig temperament og skal møtes med respekt og ærefrykt. Eller helst ikke i det hele tatt…
I enden av veien fant vi Sælbusjøen, hvor vi snudde og satte kursen oppover igjen. Rambo slet med løypa, ikke fordi den var vanskelig å gå, men fordi baken til dingsen luktet fryktelig godt og måtte undersøkes nærmere ved enhver anledning. Oppi bakken satte vi oss i veikanten og nøt medbrakt snop og drikke. Sola tittet fram, og det ble etterhvert fint og varmt å sitte i «solveggen».
Til slutt gikk vi tilbake til Gjenvollhytta hvor vi tok en kopp kaffe under tak. Det var ei virkelig flott hytte, stor og moderne, og med langt mere sjel enn nye Skistua. Håper å komme tilbake hit når sommeren kommer.
[picasaView album=’Gjenvollhytta’ instantView=’true’]
2009-02-21 Gjenvollhytta
16. februar 2009
Lengde: 12,4 km
Tid: 3 t 50 min
Omtrent hele lørdagen (iallfall nesten en time, minst!) gikk med til å lage slalomhinder til ei som hadde sutret og hulket seg til viljen sin. Søndag ble sluttproduktet varsomt pakket sammen og lagt i bilen, og på tur forbi Nidarvoll plukket jeg opp Heidi som også skulle være med på tur. I Bromstadekra møtte vi Anne og den heldige slalomhindereieren, samt fire lykkelige steinrøysterriere som gledet seg stort til å tilbringe noen timer ute i det nydelige vinterværet.
Fra Bromstadekra gikk vi forbi Valentinlyst, via Bekkvolldalen og ned til Gløshaugen. Der ble det en kort, stående photoshoot mens vi nøt sola. Sola varmer godt nå, det kjente vi spesielt på vei ned fra Moholt hvor vi gikk et godt stykke i skyggen og hadde det merkbart kaldere enn ellers.
Fra Gløs ruslet vi ned mot Samfundet, under broa og i retning Trondheim Spektrum («Nidarøhallen» for de av dere som vokste opp under krigen). På Øya var det flust av turgåere, nesten som å gå i kø enkelte steder. Vi gikk forbi den første broa, krysset «i land» ved Ila kirke, og snudde retningen tilbake mot byen. Like rundt svingen tok vi en kort pause på Sumhhuset Shumhuset Suhmhuset. Hundene fikk sitte i bakgården mens matmødre og -fedre spiste vafler og drakk kaffe og brus.
Etter pausen gikk vi forbi byen via Marinen og opp til Kristiansten Festning hvor vi ble enige om at vi fortjente enda en kaffekopp. Og enda en vaffel, så klart 😉 Et par livlige damer delte bord med oss, mot løfter om at de ikke skulle hoie og rope så voldsomt. Etter inntak av mat og drikke fortsatte turen på siste etappe opp forbi Lille-kuhaugen og tilbake til utgangspunktet i Bromstadekra.
Merk at jeg her setter bindestreket bevisst mellom «lille» og «Kuhaugen», fordi jeg antar at navnets opprinnelse er at man først navnga Kuhaugen, og deretter den litt mindre haugen som da fikk hete «Lille kuhaugen» => Lillekuhaugen. Dette i motsetning til visse andre som skriver Lilleku-haugen, altså haugen oppkalt etter lillekua 😉 Pirkete, moi?
En fin søndagstur ble det, håper på flere i like godt vær!
[picasaView album=’ByrundeINydeligVintervaer’ instantView=’true’]
2009-02-15 Bromstadekra – Gløshaugen – Ila – Festningen
9. februar 2009
Lengde: 3,9 km
Tid: 1 t 50 min
Søndag og klar for helgas andre tur! Forrige helg, mens turgruppas eneste faste mannlige (med)lem regelmessig deltakende mann lå hjemme og veltet seg i en blanding av snørr, neseblod og Otrivin, hadde damene vært i Malvikmarka og besøkt utkikkstårnet på Solemsvåttan i et utmerket vær. Denne helga var det tid for å ta igjen det tapte! Teksting for fantasisvake: *Eye of the tiger høres i bakgrunnen*
Byboerne møttes på Burger King/Statoil på Leangen Tugna (fornøyd Anne?) til kolonnekjøring i retning Reppe. Der skulle Bente møte oss på parkeringa ved Tjønnstuggu. Etter å ha snirklet oss gjennom boligområdene begynte det plutselig å bli bratt (også oppi marka attpåtil, makan…) og glatt. Det hadde kommet en del snø i løpet av natta og under snødekket var det glattis med en ukvantifiserbar mengde grus oppå. Ellen måtte ned i bunnen av bakken for å hente fart, jeg kom meg over kneika med litt forhjulsspinning og Anne kom like etter. Eller nei… hvor ble det av Anne? Anne..? Ups, hun stod visst nesten i snøskavlene heeelt nederst i bakken (du trodde vel ikke at du skulle slippe å få høre det, Anne?). Litt rallykjøring med Escort’en med undertegnede bak rattet, og vips så var vi oppe… på forbikjøringslommen. Og derfra ville damene ganske enkelt ikke kjøre lenger, så vi lot bilene stå og tok beina fatt opp resten av veien.
Bente hadde derimot ikke latt seg skremme, verken av føret eller at vi var 15 minutter for sene til oppmøte, og tok godt i mot oss i toppen av bakken, sammen med dingsen og den andre hunden.
Derfra tråkket vi noen meter av gårde langs løypene før vi trakk oss vekk fra de befolkede områdene og startet «klatringa» opp mot Solemsvåttan. Det øker jevnt oppover, så det er fin trim. Ikke så voldsomt bratt, men visse partier var litt skumle pga isen. Damene greide seg heldigvis fint oppover, uten å pådra seg hofte- og/eller lårhalsbrudd, og etter ca 45 minutter var vi oppe ved tårnet.
Fra toppen av tårnet var det en fantastisk utsikt! Man ser milevist i alle retninger. Mot byen, over fjorden, nord, sør, øst, vest. Og overalt ser man SNØ! Helsikes så uheldig… Været satte en effektiv stopper for å få samme opplevelsen av omgivelsene som damene hadde hatt helga før. Men det blir vel bedre vær etterhvert og da vet jeg hvor tårnet står har jeg tårnet merket på GPSen. I mellomtiden er det fint å kaste snø fra toppen og ned på intetanende fotfolk som nyter nistepakken sin 🙂
[picasaView album=’Solemsvaattan’ instantView=’true’]
2009-02-08 Solemsvåttan