20. september 2009
Tid: 4 t 40 min
Lengde: 12,8 km
Selv om vi har gått mye i marka i sommer har vi hatt færre langturer enn i fjor. Men i dag var det på tide å klemme til med en skikkelig runde igjen. Vi møttes på Granåsen og satte kursen nordover langs østsida av Stor-Leirsjøen. Da vi møtte veien som fører innover mot Skjelbreia og Marken svingte vi vestover og fulgte den helt til vi tok av mot vår «hemmelige» lille perle Bjørkhylla.
Storfurua?
Gjengen på tur
På Bjørkhylla spiste vi den medbrakte nisten, inkludert litt søtsaker, sammen med tre andre vandrere. Hundene ventet mer eller mindre tålmodig. Zorro og Munti prøvde seg på et fluktforsøk i beste Snake Plisken-stil, men måtte innse at forsøket var mislykket da de havnet på hver sin side av en stubbe med sammenknyttede bånd. Innhentet av lovens lange arm igjen… Bente gjorde sitt beste for å fornærme Ellen og så gikk vi videre.
Tilbake på veien svingte vi av mot Rønningen hvor vi tok ny pause. Rønningen er ei koselig hytte med flotte arealer både inne og ute. Mest imponert er jeg over den enorme trappeplattingen, solid og flott håndverk. Ellen og jeg spilte et par runder på ringspillet, hun skrøt fælt av sine 30 poeng, men jeg banka henne med fantastiske 80! Anne vurderte en runde på hoppeballene, men etter å ha sette ei jente på ca 10 år klemme dem halvveis ned til bakken ble vi i fellesskap enige om at det sannsynligvis ikke var dagens beste idé.
Småklamt i løypa
Litt mer fuktig
Fra Rønningen vasset vi videre ned mot Granåsen igjen. Stiene hadde gjørmete partier og hundene fikk seg et sårt tiltrengt bad i bekken ved parkeringa. Utenom Munti da, han hadde visst trippet forsiktig utenom gjørme og var både tørr og ren.
2009-09-20 Leirsjøen – Bjørkhylla – Rønningen
12. juli 2009
Lengde: 12,2 km
Tid: 5 t 20 min
Bente, Ellen, Anne og jeg møttes på Esso Sandmoen («Shell» på Ellenspråk) kl 11 for ukas søndagstur. Vi startet med litt bilprat slik vi pleier når vi møtes i bensindunstende omgivelser. Ellen hadde vært oppe i nesten hele natt for å polere Golfgliset sitt, og den var jammen blitt blank blankere! Asfaltflekkene var borte og den sølvgrå super(bil)modellen strålte i sola.
Etter å ha drøftet poleringsteknikker (én hånd, to hender, hele kroppen?) kjørte vi i samlet flokk til en hemmelig godt skjult parkeringsplass som Bente visste om på Løvset. Bente ledet turgruppa i ulendt og bløtt terreng oppover, oppover og oppover, med stadige løfter om at «Nå er det verste over». På en knaus med utsikt over omtrent hele Sør-Trøndelag stoppet vi og tok en pust i bakken. Noen spiste sjokolade, andre spiste… eh… andre sjokoladebaserte produkter. Det var heldigvis litt vind på knausen for lufta var varm, sola stekte og ryggsekken nektet å slippe ut fuktighet fra den klamme ryggen den hang på.
Mette og tørre (på ryggen iallfall) gikk vi videre mot masta på Vassfjellet. Terrenget ble nå flatere, dog litt småkupert. Snaufjellet er fint å gå på, men myrene innimellom steinen sørget for at heller ikke Helly-Hansen-skoene greide å holde vannet ute. Bente kom igjen med støttende og motiverende utsagn som «Bare 10 minutter igjen nå!», og bare tre små timer etter var vi fremme.
Kim (og merken han hadde hengt opp) viste vei over fjellet, men enten ga han opp, eller så gikk vi fra han, for den siste etappen måtte vi greie oss på egen hånd. Etter rasten ved toppen, hvor en viss puddel gikk på eggeslang, måtte vi finne tilbake igjen ved hjelp av primitive navigasjonsmetoder som méd, stjernetyding, sporsøking, ja og så GPSen da. Ellen var mistroisk og stolte ikke på satellittenes magi etter fjorårets bomtur, men vi fant da stien etterhvert.
Det var minst like bratt ned som det var opp, og med gjørmete sti ble det mye kauking fra baktroppen. Gjennom tett terreng kunne man høre damene skrike til hundene (tror jeg?) «Bak! Bak! Bak! Aiaiaiai! Der ja!». Som man roper i skogen får man svar? Nei, ikke vet jeg… Men ned kom vi og der stod jammen bilene og ventet på oss! Noen av oss vet å sette pris på å finne bilene etter en tur i Vassfjellet, det er nemlig ikke gitt at de står der man tror de står – eller der man tror man går.
[picasaView album=’LVsethVassfjellet’ instantView=’true’]
2009-07-12 Løvseth – Vassfjellet
8. juni 2009
Midt-Norsk angrepslam. Ikke rart en border blir skremt av slike hoggtenner.
Lengde: 12,5 km
Tid: 4 t 15 min
Søndag morgen og klokka er 0950. På parkeringsplassen stanser en burgunder Nissan, og ut kravler en halvtrøtt nordlending med en (etter den ondsinnede mobbingen å dømme) rosa puddel. Kun to andre biler har møtt opp tilsvarende tidlig. En liten flokk sauer har også funnet veien til Henriksåsen og koser seg med de gjenværende gresstustene i utkanten av grusplassen. Puddelen og sauene hilser nysgjerrig på hverandre, de virker å være «av samme ulla». En gjensidig forståelse for hvor vanskelig det kan være å holde strikkegenser al natural ren i terrenget oppstår. «Brasilian dewoolification», sa du? Skeptisk…
Og slik kunne historien fortsatt i det langdryge. For mens puddel og eier hilser på sauer tar de resterende foreningsmedlemmene seg god tid med å møte opp. Kari (sekretær i Foreningen for store hunder som slett ikke snuser, FFSHSSIS) og border collien Tessy møter opp litt over 10. Tessy hilser også på sauene, dvs et lam, men lammet breker og Tessy må søke asyl bak matmors ben. «Fæle dyr», tenker hun nok. «Hvis det bare hadde vært noen som kunne gjetet slemmelammet vekk herfra…»
Og så et nesten umerkelig taktskifte i fortellerform. Slikt ville nok Willy Svein slått hardt ned på, men dette er min blogg, og her er det jeg som bestemmer!
Etterhvert (ca 1030) kom også Bente, Tyra, Anne, Ozzy, Lita, Ellen, Zorro og Munti. De hadde planlagt å gå halv elleve, ikke ti som Ellen og jeg hadde blitt enige om på Stavsøra. De hadde heller ikke lagt særlig detaljerte planer for å meddele fra hvor vi skulle gå. På direkte spørsmål via SMS fikk jeg likevel klemt ut av dem hvor den hemmelige møteplassen befant seg, slik at jeg kunne møte opp i god tid unødvendig lang tid i forveien.
Men man får se det positive i det, Rambo og jeg hadde iallfall fått hilst litt på sauer. Hilst ganske mye faktisk. I overkant mye. 45 min alene med sauene og en småbarnsfamilie. «Se bæ’en!» Nevner det bare.
Etter forsøksvis bortforklaring på hvorfor tid og sted var holdt mer hemmelig enn atomutskytingskodene ble det likevel tur. Vi gikk vestover mot Vintervatnet og så sørover mot Grønlia. Der koste vi oss med vafler, lefser, brus og kaffe. Videre passerte vi på vestsida av Grønlia og ned til veien. Vi bestemte oss for å utvide turen litt, og tok en tur innom en fin liten rasteplass kalt Bjørkhylla. Vi fant den i fjor ved en ren tilfeldighet og ville gjerne tilbake. Rundt grillstedet satt det allerede noen glade campere som hadde tilbrakt natta og dagen i naturen. Vi slo oss ned ved siden av dem, konverserte og nøt medbrakte gourmetretter, det vil i grove trekk si bolle med nugatti, M og melkesjokolade.
På veien tilbake fant Zorro og Rambo en fin pinne. Den så ut til å være helt top notch i kategorien «blaute pinner», for slik tevling om eierskap har vi sjelden sett. De lekte sisten, hadde drakamper og bølla om pinnen et godt stykke av veien. Artig å se gutta kose seg på tur! Vi tobeinte koste oss også, iallfall de etapper hvor vi hadde sjansen til å tilføre kroppen tilstrekkelige mengder oksygen. Kari ledet nemlig an og dro tempoet opp til kappgangmarsj. Skulle tro vi hadde enten Ljåmainn’ eller Tore på Sporet i hælene, begge bor som kjent i trøndelagsområdet. Et par nestenulykker som følge av for høy fart (og glatte sko?) ble det også, mer om nær-lyngenopplevelsene på Ellens blogg.
Men vi kom oss da alle helskinnet tilbake til Henriksåsen og var enige om at det hadde vært en fin tur, til tross for høy puls, sure lår og høylytt diskusjon om hvorvidt en tidfestet avtale er bindende eller kan endres uten varsel 😉
[picasaView album=’RundtSkjelbreiaViaBjRkhylla’ instantView=’true’]
2009-06-07 Rundt Skjellbreia via Bjørkhylla
