28. februar 2010
Lengde: 7,7 km
Tid: 4 timer
Lørdag gikk ei redusert turgruppe på en kraftig smell. Vi hadde tenkt oss mot Liaåsen, men fikk et innfall om å prøve en ny sti som Ellen trodde hun visste hvor ville ende. Siden damen har en medfødt navigasjonsgudegave ble jeg med på oppdagelsesferden. Det viste seg imidlertid at det var en temmelig dårlig sti, langt mellom fotsporene og fullstendig gjennomslag til kne/lår-høyde hver gang man bomma på det lille hardtråkkede området.
Vi trøsta oss med at vi snart ville komme ut på en annen og mer trafikkert sti, men plutselig var der ingen sti å se i det hele tatt, bare snø… Vi gikk noen meter tilbake og svingte over til en annen sti, fulgte den noen meter, men etterhvert stoppet der alle spor der også. Til alt hell kunne vi se og høre skiløpere på den andre siden av dalen, og Ellen mente (igjen) at hun visste hvor vi var. Hun fikk den kalde gleden av å grynne vei, siden jeg hadde tappet mine siste krefter i en Northug-lignende powerspurt gjennom løssnøen, på vei mot det jeg hadde blitt forespeilet var fast underlag.
Snøhatter på gjerdet
Gutta leker/løper frem og tilbake på stien
Etter en time selvpining var det godt å kunne spasere videre uten å pakke «deilig, frisk» snø ned i skoene for hvert jævla eneste steg. Etter en uvanlig kort rådslagning ble planene omgjort til å gå raskeste vei til Estenstadhytta. Der fant vi et bord og nøt kanelbolle og drikke, mens småtassene ventet pent på utsiden.
Rambo var nok ganske sliten da vi kom hjem, det er ikke lett å gå i snøen med spisepinner til bein. En fattig trøst måtte være at Zorro er dobbelt så tung og bare hadde halvparten så lange spisepinner å hjelpe seg med…
2010-02-27 Grynning
Lengde: ca 10 km
Tid: 3,5 t
Søndag ble det andre boller. Turgruppas bortkomne lam hadde vendt tilbake fra skieskapader og ble med på en runde gjennom byen – på fast underlag. Sola var fremme og temperaturen ikke for lav, et flott vintervær i grunn. Runden startet på Bromstad og gikk via Bekkvolldalen, over Gløshaugen, ned på Øya, over elva og til Suhmhuset hvor vi tok en velfortjent rastepause. Ellen var preget av en oppseilende forkjølelse og gryntet jevnlig mens vi gikk, men humøret var det ingenting i veien med. Mulig vi/jeg kom med noen slengbemerkninger, men med Anne til stede tør hun ikke gjøre noe likevel. Anne er nemlig mye sterkere i nærkamp, og har kunnskap om skitne triks så fæle at selv ikke de svartkledde gutta i Karate Kid ville hatt sjangs.
Isen brytes av broa
Skøytelek i Duedalen
Videre gikk vi over Marinen, Bakklandet, Kuhaugen og tilbake til Bromstad hvor vi takket for laget. Jeg dro hjem spent på om jeg hadde fått noen gode bilder etter å ha eksperimentert med innstillingene på nykameraet. Har lært at snø er vanskelig å fotografere fordi kameraets lysmåler ønsker/tror at verden i gjennomsnitt er 18 % grå, og derfor kompanserer ved å dra lyset i bilder med mye snø ned. +1 eksponeringskompensering, eller manuell justering av lukketid/blender burde gjøre susen. Ikke sikker på at det ble fulltreff i første forsøk, men lysere ble det iallfall 🙂
Litt forkortet spor, glemte å slå på GPSen, og så gikk den tom like før målgang.
2010-02-28 Grynting
30. januar 2010
Lengde: 8,9 km
Tid: 3 t
I dag holdt jeg på å dø. Minst to ganger. La meg fortelle fra begynnelsen… Turgruppa møttes på parkeringsplassen i Hesthagen. Der satte vi igjen to biler, og ble med i Ellens Golf for å kjøre opp til Byåsen. Planen var å gå langs den nyåpnede Ilabekken ned til Ilsvikøra. Det vi ikke visste var at denne opplevelsen kunne komme til å koste oss livet.
Ellen tok turen over Leütenhaven på glattisen, og heisann, i lyskrysset var det visst en bil som stod og ventet på grønt. Bremser ble aktivert, men Golfen skled som Bambi nedover mot krysset – og den ventende bilen. En liten puddel så livet (bestående av tilsvarende deler snusing og tissing) passere i revy, og hvem vet, kanskje kom det en skvett i eierens bukser også? I livets siste sekunder la Gud (eller var det Ellen?) en hånd på rattet og dreide bilen mot en snøhaug hvor det var bedre feste, og bilen stanset opp. Jeg løsnet omfavnelsen på Rambo (slik at han kunne puste igjen) og konstanterte at jeg fremdeles var i live.
Bilen som nesten ble kista mi
Auda, et gjerde
Resten av turen oppover prøvde hundene, Anne og jeg å få tilbake hvilepulsen. Ellen lot til å være upåvirket, eller som hun selv forklarte situasjonen: «Næsj, herre har æ da gjort før!» Betryggende… Vel oppe skulle vi rygge bilen på plass og ta beina fatt (sikkert tryggere det), men huffsann, der var det visst et tregjerde bak bilen! *BANG* Sjåføren kontrollerte skaden, og karakteriserte det 40 cm brede merket med ubekymret tone: «Næsj, herre vises jo næsten itj». Til alt hell stod gjerdet enda…
Spaserturen gikk ned langs bekken og til Ilsvikøra. Vi tråkket noen runder i nabolaget, kommenterte de søte trehusene – og kontrasten til de stygge betongkolossene som ligger rundt på alle kanter. Butikkvirksomheten i området så ut til å ha floppet, på vindu etter vindu hang det bannere med «Næringslokaler til leie». Men dykkerne trivdes og flere steder ble latexkledde, middelaldrende menn observert vaglende i retning fjorden.
Trapp med mange trinn
Gyldent i Høyskoleparken
Videre gikk vi mot Ila kirke, via Marinen og til Bakklandet, hvor vi rastet med kaffe og muffins på Dromedar. Til å ha et såpass lemfeldig forhold til liv og eiendom er Ellen veldig nøye på hvordan cappuccino skal serveres. Nevner det bare…
Siden vi tross alt overlevde får jeg vel si at det var en fin tur. Været var bra, men litt hustrig nede langs fjorden. Fikk testa nyobjektivet en del, og konkluderer med at det svakeste leddet sannsynligvis er fotografen… Note to self: husk å sjekke innstillingene først!
[picasaView album=»ByturLangsIlabekken» instantView=»true»]
2010-01-30 Bytur langs Ilabekken
19. desember 2009
Tid: ca 4 timer
Lengde: ca 10 km
Til tross for at planlegginga gikk i vasken forrige gang jeg skulle sette opp et spor på GPSen (dvs. sporet ble satt opp, men Ellen bestemte at vi skulle gå et annet sted) hadde jeg fått lov å prøve igjen. En tur fra parkeringa og opp mot Rønningen, vestover mot Svartvatnet, ned til Loglovatnet og så litt hit og dit tilbake til bilene ble satt opp, og alle var fornøyd. Men etter noen minutters gange kom mytteritendensene tilbake. Nye forslag til løypevalg ble fremlagt, men avvist av resten av Anne og meg. Dermed ble det rett til Rønningen som planlagt.
Gjengen er happy med løypevalget
"Unnskyld, du har noe i barten"
Vi ankom hytta 10 min før den åpnet, men tok oss tid til å vente for å få handlet niste. Heldigvis hadde de også hundevafler liggende klar, så de firbeinte fikk noe å kose seg med. Etter pausen tok jeg opp GPSen for å sjekke ruta videre, men da hadde batteriene dødd i kulda. Til og med reservebatteriene var tomme, dermed ble den en avkortet logg. Damene hånte de kuldefølsomme batteriene mine, men fikk smake egen medisin da Ellens mobil gikk tom for strøm. Min mobil hadde imidlertid strøm, så vi brukte OpenStreetMap på telefonen for å finne ut omtrentlig hvor vi var.
Været var bra, men litt overskyet, og det hadde kommet et lag lett og fin nysnø på bakken. Stedvis var det isete, så vi måtte trå forsiktig, til tider hørtes hyl og stønn da én eller flere i turgruppa mista bakkekontakten midlertidig. Men vi kom oss alle ned i god behold slik at vi kan nyte nye turer i vinterlandskap.
SportyPal-GPX-12_19_2009
