Estenstadmarka og Ladestien

7. mars 2010

Lørdag

Lengde: 7,2 km
Tid: 2 t 45 min

Lørdag gikk vi den etter hvert vanlige løypa fra trafoen mot Estenstadmarka. Været er begynt å bli mildere, og vårfølelsen kommer så smått sigende. Rambo og Zorro fikk løpe fritt på stien og storkoste seg som bare to små bestevennhunder kan.

Fra Tomsetmyra gikk vi veien opp til hytta. Vi var visst tidlig ute, for det var nesten ingen andre å se på turen opp. Etter en liten kaffepause begynte imidlertid tilstrømningen, og akebrett og småttiser med snørrstriper begynte å fylle hytteveien.

Da vi kom ned på myra igjen valgte vi en alternativ rute tilbake, over en haug og inn i et flott furuskogområde. På sommeren pleier det å være heldekket av kraftig grønn mose, et nydelig skue. For tiden var det hvitt, men likevel trivelig. Ellen var tålmodig slik at jeg fikk lekt med fotoapparatet også. Det skarpe lyset er fremdeles utfordrende, men nå eksponerer jeg heller ekstra og finjusterer lysbalansen hjemme.

2010-03-06 Tur med båndtvangkjeft

Søndag

Lengde: 7,3 km
Tid: 3 t

Søndag ble det en rolig tur langs Ladestien. Vi startet fra Leangen gård og denne dagen var også Anne, Lita og Ozzy (the prince of darkness) med. Ikke så mange å se på stien, kanskje folk var redd det skulle være glatt eller vått. Vi gikk gjennom småskogene slik at hundene fikk lekt seg. Mange rare lukter å undersøke når det er vått.

På Sponhuset tok vi kaffepause med noe attåt. Noen spiste kanelbolle, andre spiste rømme med vaffel. Selv tok jeg vaffel med en beskjeden porsjon jordbærsyltetøy. Nam nam! Tror det smaker ekstra godt med vafler når man har gått langt for å spise dem.

På ettermiddagen ble det agilitytrening i ridehuset på Hårstad. Ellen stakk innom for å titte/skravle og fikk æren av å være crew for Team Rambo. Hun hentet og varmet opp hund før jeg skulle på banen, og gikk ned og plasserte i bilen etterpå. Tusen takk, Ellen, det var kjempegodt å få hele treninga tilrettelagt. 🙂 Du er herved ansatt!

2010-03-07 Ladestien og rundt Rotvoll

Grynning og grynting

28. februar 2010

Lengde: 7,7 km
Tid: 4 timer

Lørdag gikk ei redusert turgruppe på en kraftig smell. Vi hadde tenkt oss mot Liaåsen, men fikk et innfall om å prøve en ny sti som Ellen trodde hun visste hvor ville ende. Siden damen har en medfødt navigasjonsgudegave ble jeg med på oppdagelsesferden. Det viste seg imidlertid at det var en temmelig dårlig sti, langt mellom fotsporene og fullstendig gjennomslag til kne/lår-høyde hver gang man bomma på det lille hardtråkkede området.

Vi trøsta oss med at vi snart ville komme ut på en annen og mer trafikkert sti, men plutselig var der ingen sti å se i det hele tatt, bare snø… Vi gikk noen meter tilbake og svingte over til en annen sti, fulgte den noen meter, men etterhvert stoppet der alle spor der også. Til alt hell kunne vi se og høre skiløpere på den andre siden av dalen, og Ellen mente (igjen) at hun visste hvor vi var. Hun fikk den kalde gleden av å grynne vei, siden jeg hadde tappet mine siste krefter i en Northug-lignende powerspurt gjennom løssnøen, på vei mot det jeg hadde blitt forespeilet var fast underlag.

Etter en time selvpining var det godt å kunne spasere videre uten å pakke «deilig, frisk» snø ned i skoene for hvert jævla eneste steg. Etter en uvanlig kort rådslagning ble planene omgjort til å gå raskeste vei til Estenstadhytta. Der fant vi et bord og nøt kanelbolle og drikke, mens småtassene ventet pent på utsiden.

Rambo var nok ganske sliten da vi kom hjem, det er ikke lett å gå i snøen med spisepinner til bein. En fattig trøst måtte være at Zorro er dobbelt så tung og bare hadde halvparten så lange spisepinner å hjelpe seg med…

2010-02-27 Grynning

Lengde: ca 10 km
Tid: 3,5 t

Søndag ble det andre boller. Turgruppas bortkomne lam hadde vendt tilbake fra skieskapader og ble med på en runde gjennom byen – på fast underlag. Sola var fremme og temperaturen ikke for lav, et flott vintervær i grunn. Runden startet på Bromstad og gikk via Bekkvolldalen, over Gløshaugen, ned på Øya, over elva og til Suhmhuset hvor vi tok en velfortjent rastepause. Ellen var preget av en oppseilende forkjølelse og gryntet jevnlig mens vi gikk, men humøret var det ingenting i veien med. Mulig vi/jeg kom med noen slengbemerkninger, men med Anne til stede tør hun ikke gjøre noe likevel. Anne er nemlig mye sterkere i nærkamp, og har kunnskap om skitne triks så fæle at selv ikke de svartkledde gutta i Karate Kid ville hatt sjangs.

Videre gikk vi over Marinen, Bakklandet, Kuhaugen og tilbake til Bromstad hvor vi takket for laget. Jeg dro hjem spent på om jeg hadde fått noen gode bilder etter å ha eksperimentert med innstillingene på nykameraet. Har lært at snø er vanskelig å fotografere fordi kameraets lysmåler ønsker/tror at verden i gjennomsnitt er 18 % grå, og derfor kompanserer ved å dra lyset i bilder med mye snø ned. +1 eksponeringskompensering, eller manuell justering av lukketid/blender burde gjøre susen. Ikke sikker på at det ble fulltreff i første forsøk, men lysere ble det iallfall 🙂

Litt forkortet spor, glemte å slå på GPSen, og så gikk den tom like før målgang.

2010-02-28 Grynting

Søndagstur til Estenstadhytta

21. februar 2010

Tid: 2 t 16 min
Lengde: 6,7 km

Siden agilitytreningene i vinter foregår på søndager kl 16 rekker vi vanligvis ikke så lang tur før middagen må fortæres. Men vi prøver å få til en liten runde likevel. I dag gikk vi til Estenstadhytta hvor vi koste oss med kanelbolle og kaffe. Vi var slett ikke alene i marka, både skiløpere og familier med barnevogn hadde tatt turen ut i det kalde godværet.

Å si «godværet» er egentlig i overkant optimistisk, for akkurat nå er jeg fryktelig lei av hele vinteren. Ønsker meg sol, varme, turer på myke stier i shorts, og bading i dammene. Men det er enda lenge til… 🙁 På vei ned fra hytta traff vi Madlen sammen med kollegaer. Hennes første tur i Estenstadmarka visstnok, gratulerer med jomfruturen 🙂

Etter kanelbollerasten var jeg blitt såpass kald at å gå i bare nedoverbakker egentlig ikke skapte nok varme. Det var derfor ekstra godt å komme seg i bilen i dag, og omsider i godstolen med et pledd.

Etter middag fikk Rambo gjennomgå i dusjen, ble behørlig fønt og børstet, og til slutt klippet på knollen. Det var nok på høy tid, men balansen mellom nok pels til å tåle kulda, og lite nok pels til å holdes flokefri er tricky når det er så kaldt. Vanskelig å kjøre full manke når vi skal herje i hestemøkk og sand en gang i uka 🙂

Sommer snart? Bra, da sier vi det sånn!

2010-02-21 Trafoen – Estenstadhytta