Grynning og grynting

Lengde: 7,7 km
Tid: 4 timer

Lørdag gikk ei redusert turgruppe på en kraftig smell. Vi hadde tenkt oss mot Liaåsen, men fikk et innfall om å prøve en ny sti som Ellen trodde hun visste hvor ville ende. Siden damen har en medfødt navigasjonsgudegave ble jeg med på oppdagelsesferden. Det viste seg imidlertid at det var en temmelig dårlig sti, langt mellom fotsporene og fullstendig gjennomslag til kne/lår-høyde hver gang man bomma på det lille hardtråkkede området.

Vi trøsta oss med at vi snart ville komme ut på en annen og mer trafikkert sti, men plutselig var der ingen sti å se i det hele tatt, bare snø… Vi gikk noen meter tilbake og svingte over til en annen sti, fulgte den noen meter, men etterhvert stoppet der alle spor der også. Til alt hell kunne vi se og høre skiløpere på den andre siden av dalen, og Ellen mente (igjen) at hun visste hvor vi var. Hun fikk den kalde gleden av å grynne vei, siden jeg hadde tappet mine siste krefter i en Northug-lignende powerspurt gjennom løssnøen, på vei mot det jeg hadde blitt forespeilet var fast underlag.

Snøhatter på gjerdet

Snøhatter på gjerdet

Gutta koser seg med å løpe frem og tilbake på stien

Gutta leker/løper frem og tilbake på stien

Etter en time selvpining var det godt å kunne spasere videre uten å pakke «deilig, frisk» snø ned i skoene for hvert jævla eneste steg. Etter en uvanlig kort rådslagning ble planene omgjort til å gå raskeste vei til Estenstadhytta. Der fant vi et bord og nøt kanelbolle og drikke, mens småtassene ventet pent på utsiden.

Rambo var nok ganske sliten da vi kom hjem, det er ikke lett å gå i snøen med spisepinner til bein. En fattig trøst måtte være at Zorro er dobbelt så tung og bare hadde halvparten så lange spisepinner å hjelpe seg med…

2010-02-27 Grynning

Lengde: ca 10 km
Tid: 3,5 t

Søndag ble det andre boller. Turgruppas bortkomne lam hadde vendt tilbake fra skieskapader og ble med på en runde gjennom byen – på fast underlag. Sola var fremme og temperaturen ikke for lav, et flott vintervær i grunn. Runden startet på Bromstad og gikk via Bekkvolldalen, over Gløshaugen, ned på Øya, over elva og til Suhmhuset hvor vi tok en velfortjent rastepause. Ellen var preget av en oppseilende forkjølelse og gryntet jevnlig mens vi gikk, men humøret var det ingenting i veien med. Mulig vi/jeg kom med noen slengbemerkninger, men med Anne til stede tør hun ikke gjøre noe likevel. Anne er nemlig mye sterkere i nærkamp, og har kunnskap om skitne triks så fæle at selv ikke de svartkledde gutta i Karate Kid ville hatt sjangs.

Isen brytes av broa

Isen brytes av broa

Skøytelek i Duedalen

Skøytelek i Duedalen

Videre gikk vi over Marinen, Bakklandet, Kuhaugen og tilbake til Bromstad hvor vi takket for laget. Jeg dro hjem spent på om jeg hadde fått noen gode bilder etter å ha eksperimentert med innstillingene på nykameraet. Har lært at snø er vanskelig å fotografere fordi kameraets lysmåler ønsker/tror at verden i gjennomsnitt er 18 % grå, og derfor kompanserer ved å dra lyset i bilder med mye snø ned. +1 eksponeringskompensering, eller manuell justering av lukketid/blender burde gjøre susen. Ikke sikker på at det ble fulltreff i første forsøk, men lysere ble det iallfall 🙂

Litt forkortet spor, glemte å slå på GPSen, og så gikk den tom like før målgang.

2010-02-28 Grynting

Til Sponhuset og Ringve

Lengde: 9,6 km
Tid: 3 t

I dag som i går var jeg oppe kl 0930 for å bli med ut på tur i det fine vinterværet. Møtte opp på Bromstad kl 11 og gikk sammen med Ellen og Zorro mot Leangen. På veien passerte vi gjennom en undergang som var sterkt oversvømmet og tilfrosset, og nedi isen hadde ei handlevogn nesten forsvunnet. En glimrende anledning til å endelig få bruke nykameraet utendørs, minnekort hadde jeg også med!

Tykt lag med is dekker bakken

Tykt lag med is dekker bakken

Rambo nyter livet i sola

Turen videre gikk til Sponhuset hvor vi nøt vafler, kaffe og noen dråper iskald Solo på en benk. Å sitte stille utendørs minnet oss fort på at det fremdeles var noen dager til sommeren. -2 kan være kaldt nok hvis man legger til vind.

Etter en rask pause gikk vi videre mot Ringve Museum. Ellen «foreslo» en snarvei over et snødekket jorde og jeg aksepterte/underkastet meg. Etter å ha gått skoene fulle av snø noen minutter fant vi en hardtråkket sti. Dessverre gikk den noe på tvers av retningen «vi» hadde pekt ut mot Ringves porter, så vi labbet igjen ut i snøen. Og gjett hva vi fant da vi kom frem til porten. Stien! Men men, vi sparte sikkert et par viktige minutter – som jeg så kunne bruke på å tømme snø fra skoene. Vel verdt det!

Ellen syntes det var veldig fint på Ringve, men jeg ville avvente dommen til plantene faktisk var i live. En plakat reklamerte for et «hermetroll» vi måtte besøke, men skuffelsen var enorm da trollet viste seg å ikke være mer enn et par oppmurte steiner og en mikrofon bak et rustent gitter. Ikke hermet det heller…

2010-01-17 Bromstad – Sponhuset – Ringve