27. februar 2011
Lengde: 8,5 km
Tid: 2 t 30 min
I dag våknet jeg til nydelig vintervær med noen få plussgrader, sol og fint føre. Turen skulle gå til Rønningen og vi skulle følge en driftsvei Elisabeth hadde foreslått. GPS og kamera var som vanlig med. Det ble et livlig lag med utvidet turgruppe bestående av seks mennesker (Bente, Kari, Tone, Ellen, Elisabeth og jeg) og syv hunder. Heldigvis kommer hundene godt overens, og ingen kom til skade.
Nitro blir litt småsprø av snøen
Hihihi!
På Rønningen var det mye folk, som antatt på en søndag. Vi var maksimalt heldige med timingen, for like etter at vi hadde fått oss mat og drikke skulle alle andre inn og handle, og det dannet seg en temmelig lang kø. Damene hadde VM-abstinenser og midtveis i kaffekoppen måtte resultatene sjekkes. Det ble knotet en del med mobiler, og til slutt fant vi ut at.. eh.. vel, jeg gir i grunn faen i ski-VM, men damene fant iallfall svarene de søkte. En eller annen fyr med ski ledet over en gjeng andre folk med ski. Så sånn var det med den saken.
Etter tilbakekomst på parkeringa dro de fleste tilbake til sitt (TVen?), mens Ellen og jeg dro ned på Øysand for å vandre i fjæra. Jeg forsøkte et panoramabilde på frihånd, og det ble ikke så ille med unntak av en sømfeil på «gjerdet» jeg hvilte kameraet. Burde kanskje bare tatt bildet 100% håndholdt, så hadde jeg sluppet hele den dingsen. Tar det som en erfaring.
Det ble en knallfin dag og vel hjemme fikk Rambo et etterlengtet bad, samt frisering av hode og labber. For øyeblikket ligner han på en gribb, men det retter seg nok når kroppen får litt mindre pels også.
2011-02-27 Pa nye veier til Ronningen
[picasaView album=»PaNyeVeierTilRNningen» instantView=»true»]
13. november 2010
Større versjon
Den siste uka har jeg prøvd å lære meg hvordan man fjerner alle spor etter kamerastativet når man lager panoramabilder. Det finnes mange metoder, men teknikken jeg har prøvd ut fungerer ved at man først knipser som normalt fra stativ, og deretter tar det siste lappebildet på frihånd uten å bry seg om at man flytter «nodal point». Deretter må alt som ikke ligger i bakkeplanet i lappebildet maskeres ut, før man syr det inn i panoramaen ved å sette manuelle kontrollpunkter og la PTGui optimalisere plassering og perspektivfordreining. Resultatet blir bra hvis man setter kontrollpunktene godt, og har tilstrekkelig overlapp.
I dag gikk jeg opp til Leira gård og knipset noen runder. Jeg tar 6 bilder i en sirkel med 30 grader vinkel under horisonten, deretter én runde til med 6 stykker i 30 graders vinkel over horisonten. Jeg avrunder med ett bilde rett opp, to bilder rett ned (med 90 graders forskjell) og helt til slutt lappebildet hvor jeg flytter unna stativet. Det kan være greit å ta flere lappebilder hvis underlaget ser ut til å være vanskelig å plassere (har få «kjennetegn»). Jeg tok to stykker fra forskjellige vinkler for å være helt sikker, hvit snø er ikke så lett å finne kontrollpunkter i. Sannsynligvis tar jeg flere bilder enn jeg behøver, denne gangen fikk jeg f.eks. ikke bruk for zenith-bildet. Men bedre med for mange enn for få, det er kjedelig å få et hull i bildet fordi man var gnien på 3 sekunders innsats.
Resultat: intet stativ! Alt man kan se er merkene i snøen hvor beina stod.
5. september 2009
Har hatt lyst til å kjøre opp til MC en stund, men i fjor ble det ingenting av fordi alle kurs var fulle på sommeren. I år gjorde jeg et nytt forsøk, men var igjen for sent ute. Alt var opptatt, både i Trondheim og nabokommunene. Et par steder satte jeg meg på ventelister, men med lite håp om å få noe før sommeren 2010. Men så fikk jeg en hyggelig telefon noen uker senere. Det skulle arrangeres ekstra kurs på Malvik Trafikkskole, og om jeg fremdeles var interessert var det plass til meg. I mellomtiden hadde jeg kjøpt ny bil og MC-budsjettet var egentlig tomt. Men etter en ganske kjapp vurdering bestemte jeg meg: det ble MC-kjøring i år!
Teorien gjorde jeg unna på egen hånd i fjor. Har kjørt moped siden 1996 og bil siden 1998, så det grunnleggende kan man jo (forhåpentligvis). En liten oppfriskning i teoriboka, pluss lese grundigere over det som er spesielt for MC, og så er det bare å møte opp på en trafikkstasjonen og avlegge prøven.
På Malvik Trafikkskole innledet vi med de obligatoriske teoritimene fra Statens vegvesens læreplan. Vi var en gruppe på omtrent 15 stykker i alle forskjellige aldersgrupper, fra 16 til 60+. Motivasjonen for å kjøre opp var variert, for min del handlet det om en kombinasjon av å utfordre seg selv, oppleve noe nytt, det rent praktiske med å kjøre motorsykkel (heller enn bil) til jobb, og å kunne kjøre turer for opplevelsens del. Det er fint å sette mål man kan strekke seg etter, og det er morsomt å ha prosjekter å fikle med.
Å kjøre i tunnel var mer turbulent enn jeg ante (foto: Petter passasjer)
Etter teoridelen var det rett på kjøring med Petter, en trivelig kar som jobber med trafikklærerutdanning på HiNT. Vi startet med småkjøring mellom kjegler på en parkeringsplass. Erfaringen fra mopedkjøring ble nyttig, selv om det er temmelig annerledes å kjøre tungsykkel. Men man vet iallfall hva de forskjellige hendlene brukes til, så det blir mindre fikling og leting. Neste gang var det ut på landeveien med meg bak styret og Petter bakpå. Litt skummelt i starten, men man venner seg fort til det. Tur inn til Trondheim ble det også, med kjøring på banen på Sluppen og en tur gjennom byen, med trikkeskinner og andre utfordringer for MC-førere.
Senere kjørte vi mye i Stjørdal sentrum, og enda mer presisjonsøving med kjegler. Den siste uka var det tid for kjøring på Lånkebanen, med rom for mer fart og høyere krav til presisjon. For en feiging som meg føltes det en smule skummelt å legge seg så langt ned at fothvilerne tåpinnene (Petter presiserer) tok i asfalteten. Men gjett hva, det ble gøy da jeg etterhvert forstod at begrensningene ligger i hodet, ikke i sykkelen. Med planlegging, aktiv bruk av blikket og en lett hånd på clutch og gass gikk de knappeste svingene også brillefint.
Høydepunktet i opplæringa var landeveiskjøringa. Petter og jeg kjørte hver vår sykkel langs motorvei, landevei og grusvei, helt opp til Storlien. Et par småstopp underveis gjorde turen enda mer behagelig, man blir ganske støl i stussen av å sitte på et hardt sete over tid. Været var upåklagelig og naturen langs ruta flott. På Storlien var det tid for grensehandling, dog bare litt sjokolade og brus som ble med meg tilbake.
På langtur med BMW F650 GS
Egentlig skulle jeg etter langturen kjøre opp om først to uker, men torsdag ettermiddag ringte Petter: «Du, hvordan passer det i morgen tidlig?». Pulsen økte merkbart, men jeg gikk raskt med på at det passet fint. Kl 0700 møtte jeg opp på trafikkskolen for omkledning og forberedelser. Vi kjørte til Stjørdal sammen med en annen kar som også skulle kjøre opp, og lekte litt i kjøregården for å riste av de verste nervene. Etterpå var det til pers. Først presisjonskjøring i kjøregården, deretter en tur langs hovedveiene i og utenfor Stjørdal, og til slutt noen runder gjennom sentrumsgatene. Vel tilbake på trafikkstasjonen kunne sensor Kjetil fortelle at Rune hadde bestått prøven, og gratulerte så mye. Jippi!
Takk til kjørelærer Jan Petter Wigum for et trivelig samarbeid med Malvik Trafikkskole!
Nå gjenstår bare spørsmålet: Skal man kjøpe motorsykkel..? 😉
