Etter helgas utskeielser ble det nesten en halv kylling til overs. Den ble selvsagt lagt til side for senere bruk, og i ettermiddag skulle den brukes. Jeg tok slalomen, Trine og Rambo med ut på plena, slalomen ble montert, kyllingposen åpnet, Trine plassert bak kamera og Rambo sluppet løs.
Og for en motivasjon! Glem småbitgodis, glem grillpølse, glem alt annet, kylling regjerer! Rambo gikk slalom som ei kule, tok til og med en venstreslalom. Den er til sist i videoen for å høyne dramaturgien, men slapp av, vi avsluttet med med en perfekt gjennomgang på vanlig side 🙂
Den observante vil legge merke til at Rambo tidvis reagerer på slalomkommandoen ved å gjøre et hopp til venstre (selv utenfor slalomen), som om han gjør det første hoppet inn. Regner med det kommer av at vi tidligere alltid har plassert oss i en «perfekt» startposisjon foran inngangen før kommandoen ble gitt. Tid for å slutte med det altså.
Og ja, jeg ser det ble litt mange repetisjoner, men man blir jo så gira når det går bra 🙂
Midt-Norsk angrepslam. Ikke rart en border blir skremt av slike hoggtenner.
Lengde: 12,5 km Tid: 4 t 15 min
Søndag morgen og klokka er 0950. På parkeringsplassen stanser en burgunder Nissan, og ut kravler en halvtrøtt nordlending med en (etter den ondsinnede mobbingen å dømme) rosa puddel. Kun to andre biler har møtt opp tilsvarende tidlig. En liten flokk sauer har også funnet veien til Henriksåsen og koser seg med de gjenværende gresstustene i utkanten av grusplassen. Puddelen og sauene hilser nysgjerrig på hverandre, de virker å være «av samme ulla». En gjensidig forståelse for hvor vanskelig det kan være å holde strikkegenser al natural ren i terrenget oppstår. «Brasilian dewoolification», sa du? Skeptisk…
Og slik kunne historien fortsatt i det langdryge. For mens puddel og eier hilser på sauer tar de resterende foreningsmedlemmene seg god tid med å møte opp. Kari (sekretær i Foreningen for store hunder som slett ikke snuser, FFSHSSIS) og border collien Tessy møter opp litt over 10. Tessy hilser også på sauene, dvs et lam, men lammet breker og Tessy må søke asyl bak matmors ben. «Fæle dyr», tenker hun nok. «Hvis det bare hadde vært noen som kunne gjetet slemmelammet vekk herfra…»
Og så et nesten umerkelig taktskifte i fortellerform. Slikt ville nok Willy Svein slått hardt ned på, men dette er min blogg, og her er det jeg som bestemmer!
Etterhvert (ca 1030) kom også Bente, Tyra, Anne, Ozzy, Lita, Ellen, Zorro og Munti. De hadde planlagt å gå halv elleve, ikke ti som Ellen og jeg hadde blitt enige om på Stavsøra. De hadde heller ikke lagt særlig detaljerte planer for å meddele fra hvor vi skulle gå. På direkte spørsmål via SMS fikk jeg likevel klemt ut av dem hvor den hemmelige møteplassen befant seg, slik at jeg kunne møte opp i god tid unødvendig lang tid i forveien.
Men man får se det positive i det, Rambo og jeg hadde iallfall fått hilst litt på sauer. Hilst ganske mye faktisk. I overkant mye. 45 min alene med sauene og en småbarnsfamilie. «Se bæ’en!» Nevner det bare.
Etter forsøksvis bortforklaring på hvorfor tid og sted var holdt mer hemmelig enn atomutskytingskodene ble det likevel tur. Vi gikk vestover mot Vintervatnet og så sørover mot Grønlia. Der koste vi oss med vafler, lefser, brus og kaffe. Videre passerte vi på vestsida av Grønlia og ned til veien. Vi bestemte oss for å utvide turen litt, og tok en tur innom en fin liten rasteplass kalt Bjørkhylla. Vi fant den i fjor ved en ren tilfeldighet og ville gjerne tilbake. Rundt grillstedet satt det allerede noen glade campere som hadde tilbrakt natta og dagen i naturen. Vi slo oss ned ved siden av dem, konverserte og nøt medbrakte gourmetretter, det vil i grove trekk si bolle med nugatti, M og melkesjokolade.
På veien tilbake fant Zorro og Rambo en fin pinne. Den så ut til å være helt top notch i kategorien «blaute pinner», for slik tevling om eierskap har vi sjelden sett. De lekte sisten, hadde drakamper og bølla om pinnen et godt stykke av veien. Artig å se gutta kose seg på tur! Vi tobeinte koste oss også, iallfall de etapper hvor vi hadde sjansen til å tilføre kroppen tilstrekkelige mengder oksygen. Kari ledet nemlig an og dro tempoet opp til kappgangmarsj. Skulle tro vi hadde enten Ljåmainn’ eller Tore på Sporet i hælene, begge bor som kjent i trøndelagsområdet. Et par nestenulykker som følge av for høy fart (og glatte sko?) ble det også, mer om nær-lyngenopplevelsene på Ellens blogg.
Men vi kom oss da alle helskinnet tilbake til Henriksåsen og var enige om at det hadde vært en fin tur, til tross for høy puls, sure lår og høylytt diskusjon om hvorvidt en tidfestet avtale er bindende eller kan endres uten varsel 😉
Førsteplass i H1L (agility hopp klasse 1, liten hund)
I helga har Rambo og jeg deltatt på vårt første store agilitystevne: Oslo Hundeshow. Ellen og jeg delte bil og kjørte sammen med Kjell, Helge, Julie og Anniken nedover. Det var gråvær i Trondheim da vi startet fredag formiddag, men jo lengre sørover vi kom, jo bedre ble været.
Like sør for Alvdal hadde vi luftestopp. Helge visste at det gikk mange fine skogsveier fra hovedveien, så vi fant en lomme og stanset. Han hadde fått pepper for å ha valgt shorts som kjøreuniform, men det viste seg nå at det var han som skulle le sist. Det var allerede betydelig varmere enn i Trondheim, og sola stekte godt.
Vi spiste fast-food-middag i Elverum mens hundene fikk anledning til å komme ut av burene og slappe av i gresset. Det ble en burgermeny på meg, og etter å bukket og skrapet fikk jeg også tusket til meg to små poser ketchup. I Elverum er det visstnok viktig å bestille ketchupen sammen med maten, og ikke komme og mase om det etterpå. Så vet man det til neste gang. evt andre som vil kjøpe mat der.
Da vi kom til Oslo satte vi kursen mot Stubberudsletta hvor stevnet skulle være. Flere fra Nidaros var allerede dratt nedover for å delta på fredagens løp og vi rigga oss til i «basen» sammen med dem. Trine hadde vært grei og lånt oss et utstillingstelt som vi satte opp i skyggen i skogkanten. Der kunne hundene ha det svalt hele dagen mens det ellers var steiksol. Skyggen var faktisk så «sterk» at Rambo satt og småhutra før første løpet vi skulle gå, ikke særlig til pels på den lille gutten.
Stolt Rambo med premie og sløyfe
Lørdag
Vi startet med et agilityløp. Det startet bra med stor fart, dog med litt snusing i lufta ved basen vår. Løypa var satt ganske tett ut mot publikum og han kjente kanskje dufter fra hunder, mennesker og mat. Han kom igang igjen ved første snusetur, men da vi rundet svingen og kom tilbake mot samme sted stakk han rett av banen og ville ikke tilbake. Da det ble blåst av for disk ga jeg opp og gikk etter han.
Andre løp gikk det langt bedre. Vi kom feilfritt gjennom løypa nesten 3 sekunder før neste beste eksvipasje, og vant vårt første store stevneløp! Gjett om noen var stolt da! På premiutdelingen fikk jeg stå på pallen og ble tildelt medalje. Like etterpå måtte jeg gi fra meg medaljen og heller motta sløyfe, de hadde visst blandet sammen agility- og hoppløpene, men jeg har bilder av medaljen! Fra premiebordet plukket jeg en sekk energifór, får se om det kan sette fart i puddelskrotten 😉
Anniken var snartenkt og filmet løpet med fotoapparatet sitt, siden jeg hadde «lommefilmet» minnekortet på mitt eget kamera fullt av gress, bleike legger og innsiden av kameravesken. Tusen takk Anniken, reddende kameraengel!
Lise-Lotte hadde tatt turen innom for å kikke på løpene og på kvelden møttes vi sammen med Ellen og Tassa for å spise middag på en restaurant. Vi rånet rundt på St. Hanshaugen i noen minutter og fant etterhvert et passende sted med uteservering hvor hundene kunne bli med. Der spiste vi et til avveksling sunt (?) måltid, drakk brus, koste oss og slappet av etter en hektisk dag.
Nidarosfolk nyter livet i basen
Søndag
Agilityløpet ble en gjentakelse av lørdagens første. Snusing ved publikum og så stakk han av banen ved mønet. Raskt overstått med andre ord.
Ellen (med startnummer 18) hadde bestemt seg for å ikke stå og vente i solsteika, men heller telle hunder og vente til det nesten var hennes tur før hun gikk til start. Damen har kanskje eksepsjonelle geografiske orienteringsevner, men matematikk er ikke henne sterkeste side. Ved start ble nr 18 rop opp igjen og igjen, mens jeg flittig forsvarte mot stryking fra startlista med rop om at «18 kommer snart».
Etter et kjapt overblikk kunne jeg imidlertid konstantere at nr 18 slett ikke kom snart, hun satt nemlig og talte hunder i basen («Én hund, en til, en til, enda en, jøss, en hund til…»). Til alt hell var Liss Mari – utflytta Bøfjerdig, gammel klassevenninne fra barneskolen og blivende hundeeier – møtt opp for å se på. Jeg fikk kasta på henne en lynkjapp klem og kommanderte henne til å prompte løpe og gi beskjed til «den dama i det blå teltet i midten der borte» om å få rævva i gir NUH!. Og da ble det fart på matematikeren! Sekunder fra starten gikk kom Ellen og Zorro løpende og gikk omtrent umiddelbart inn for å gjøre klar. En pangstart er jeg blitt fortalt i etterkant.
Jeg hadde forhåpninger til hoppløpet som lå lenger unna kjente dufter, men det ble en del snusing der også. Heldigvis greide vi å komme oss gjennom løypa, og med én vegring ble det totalt 7,etellerannet feilpoeng. Nok til en 8.-plass. Ellen og Zorro gjordet det langt bedre og kom på 5.-plass, med premiering. Hun var millimeter unna å vinne «hundepapirmappa» jeg har så fryktelig lyst på, men den ble plukket vekk av sekretariatet til en høyere plassering som ikke hadde møtt for å kreve premien sin. You bastards! Blir vel nødt til å kjøpe den skinnalmanakken til 400 kr jeg fant i bokhandelen…
På ettermiddagen var det tid for å kjøre hjem igjen. Helge, Anniken og Julie hadde enda løp igjen da vi pakket i bilen og dro, men etter en matpause på Espa/»Bolleland» fikk vi vite at de hadde passert oss og var på god vei mot Elverum. Kjørte vel som noen svin tenker jeg 😉 Jeg var hjemme i halv-to-tida, fikk dusja av meg et lag svette og salt og krøp til sengs i eget sengetøy.
Helga har vært tettpakket med gode opplevelser, så nå blir det en smule nedtur å gå tilbake til kontorjobb i gråværet. Men snart begynner oppkjøring til NKK-steven på Stjørdal 🙂
