NTNU elsker rankinger. Vi gjør det ikke alltid like bra, men vi passer på å sjekke når listene kommer, vi lager nyhetssaker av hvorvidt vi går opp eller ned og vi jubler hvis vi slår UiO eller kryper nærmere MiT, KTH eller Cambridge.
NTNU.no er bare #101 på Webometrics! Dobbelt-filler’n og søren klype så trist. Og attpåtil i en rangering ikke basert på kvalitet, men kvantitet, det som virkelig er viktig for et universitet i verdensklasse. Hvordan skal vi nå bli fremragende i 2020?
”Mest” er det nye ”best”. Vi trenger flere nettsider, mer nonsense, feitere marger, større skrift og dobbel linjeavstand. Å vektlegge «[…] vitenskapelige publikasjoner i anerkjente tidsskrifter» og kvalitet er bare sååå NTH, lissom…
Antall nettsider (20 %)
Ikke hvor gode, informative, brukbare eller nyttige sidene er, men hvor mange av dem søkemotorene kan finne. Store mengder rot premieres, å kjøre stram kurs med minst mulig reproduksjon og oppgulp gir negative utslag.
Antall innkommende lenker (50 %)
Lenker er ikke det samme som positiv omtale. De fire lenkene til Universitetsavisa betyr ikke at jeg gir nettstedet eller artiklene tommelen opp, likevel ville det gitt positive utslag i en måling. Lenker er en god indikator på synlighet og størrelse, men ikke nødvendigvis på kvalitet.
Antall dokumenter av typen PDF, PS, DOC og PPT (15 %) Å lenke opp dokumenter er dårlig oppførsel på web. Testen har ingen muligheter til å avgjøre om det gjelder fornuftig opplenking, eller manglende evne/ønske/kapasitet til å lage en skikkelig nettside av dokumentet i stedet. Embedding av dokumenter fra f.eks. Slideshare eller Scribd ville straffe seg. Her lønner det seg å tenke gammeldags: har du en PDF, lenk den opp! Har du et enormt skjemavelde i DOC-format? Bra, det gir pluss i margen! Har du tenkt på fremtidig tilgang til dokumentene og lagret dem i åpne formater som ODF? Auda, da teller det ikke..
Antall objekter i Google Scholar (15 %)
Endelig en kanskje relevant faktor. Men igjen er det antallet det kommer an på. Og dessverre veier den bare 15 % av sluttsummen.
Webometrics handler altså ikke om hvem som «er best», men hvem som «har mest».
Universitetsavisa har for tiden sommerferie, men jeg regner med en ny rankingartikkel dukker opp så fort noen er tilbake på jobb, spesielt siden vi i julimålingen er «bedre» enn UiO. I mellomtiden kan vi kose oss med disse artiklene, alle basert på dårlig research og manglende forståelse av hva rankingen går ut på.
Bente, Ellen, Anne og jeg møttes på Esso Sandmoen («Shell» på Ellenspråk) kl 11 for ukas søndagstur. Vi startet med litt bilprat slik vi pleier når vi møtes i bensindunstende omgivelser. Ellen hadde vært oppe i nesten hele natt for å polere Golfgliset sitt, og den var jammen blitt blank blankere! Asfaltflekkene var borte og den sølvgrå super(bil)modellen strålte i sola.
Etter å ha drøftet poleringsteknikker (én hånd, to hender, hele kroppen?) kjørte vi i samlet flokk til en hemmelig godt skjult parkeringsplass som Bente visste om på Løvset. Bente ledet turgruppa i ulendt og bløtt terreng oppover, oppover og oppover, med stadige løfter om at «Nå er det verste over». På en knaus med utsikt over omtrent hele Sør-Trøndelag stoppet vi og tok en pust i bakken. Noen spiste sjokolade, andre spiste… eh… andre sjokoladebaserte produkter. Det var heldigvis litt vind på knausen for lufta var varm, sola stekte og ryggsekken nektet å slippe ut fuktighet fra den klamme ryggen den hang på.
Mette og tørre (på ryggen iallfall) gikk vi videre mot masta på Vassfjellet. Terrenget ble nå flatere, dog litt småkupert. Snaufjellet er fint å gå på, men myrene innimellom steinen sørget for at heller ikke Helly-Hansen-skoene greide å holde vannet ute. Bente kom igjen med støttende og motiverende utsagn som «Bare 10 minutter igjen nå!», og bare tre små timer etter var vi fremme.
Kim (og merken han hadde hengt opp) viste vei over fjellet, men enten ga han opp, eller så gikk vi fra han, for den siste etappen måtte vi greie oss på egen hånd. Etter rasten ved toppen, hvor en viss puddel gikk på eggeslang, måtte vi finne tilbake igjen ved hjelp av primitive navigasjonsmetoder som méd, stjernetyding, sporsøking, ja og så GPSen da. Ellen var mistroisk og stolte ikke på satellittenes magi etter fjorårets bomtur, men vi fant da stien etterhvert.
Det var minst like bratt ned som det var opp, og med gjørmete sti ble det mye kauking fra baktroppen. Gjennom tett terreng kunne man høre damene skrike til hundene (tror jeg?) «Bak! Bak! Bak! Aiaiaiai! Der ja!». Som man roper i skogen får man svar? Nei, ikke vet jeg… Men ned kom vi og der stod jammen bilene og ventet på oss! Noen av oss vet å sette pris på å finne bilene etter en tur i Vassfjellet, det er nemlig ikke gitt at de står der man tror de står – eller der man tror man går.
4. og 5. juli arrangerte Gudbrandsdal Hundeklubb og Lillehammer Brukshundklubb dobbeltstevne på Vingom. Rambo og jeg var meldt på 1L og H1L begge dagene. Zorro og Ellen var med som fluffere, men deltok ikke i løp pga. Zorros skade.
Fredag
Vi bestemte oss for å kjøre over Venabufjellet, en fjellovergang jeg tidligere har besøkt nokså ufrivillig (og på ugjestmildt vinterføre) etter at damene om bord allierte seg med (den feilregnende) GPSen og insisterte på «fortsette litt til». Denne gangen var det heldigvis ikke snøføyk og is, men opphold og sol slik at vi kunne nyte den flotte utsikten over fjellet og toppene rundt. Vel oppe spiste vi middag og luftet hundene langs en hyttevei.
Utpå ettermiddagen ankom vi Lillehammer. Anniken og Kita bodde sammen med oss i hytte på Biristrand Camping/Stranda Camping, en liten perle ved Mjøsa. Glem stygge små spikertelt, her hadde hver vognplass oppmurte utegriller, enorme plattinger, egen brygge og småbåtplass. Hytta vår var en smule mer spartansk, men tilstrekkelig for ei helg. Soveplasser til fire, en liten kjøkkenkrok og et bord å spise brødskiva på.
Fredagen ble brukt til å slappe av, bade, grille mat og lade opp til konkurransen neste dag. At det var varmt i Mjøsa er å ta hardt i, men det var friskt… og godt etterpå.
Grillsjefene
Lørdag
Første løp ble ikke filmet, men endte med disk etter noen få hinder. Rambo gikk utenfor hjulet, vi fortsatte fremover og ble bedt om å forlate ringen. Jeg hadde ikke fått det med meg da, men ikke engang klasse 1 fikk lov å gå ferdig banen. «Raskeste vei ut» var ordren. Kjedelig å kun ta to hinder og være ferdig, «dyrt» blir det også: 50 kr pr hinder…
Neste løp gikk vi utenfor et hinder, Rambo entra røret som lå like etter og dermed ble det disk igjen. På vei ut tok vi noen hinder og møttes ved båndbøtta. Så lenge vi har kontakt, god fart og ikke utvikler «akutt snusomani» midt i banen er jeg fornøyd. Å kunne hente hunden etter løpet heller enn å springe ropende etter han er en lettelse og et stort steg i riktig retning. To disk altså, men likevel fornøyd.
Det skåles for gode prestasjoner
Etter å ha vært i solsteika hele formiddagen ble det bading på campinga. Heller ikke lørdag var vannet spesielt varmt, men det var godt likevel, hundene fikk også dyppa seg. På kvelden ble det grilling og noen glass sammen med damene fra Gauldal. Feiring av bragdene deres måtte til og det ble en trivelig avslutning på en fin dag.
Søndag
I første løp skjedde det igjen: utenfor hjulet. Jeg skjønner ikke hva som har skjedd, men han er nok litt usikker på hjulet akkurat nå. Jeg bestemte meg for å fortsette og ta noen hinder tvers over banen og avslutte. Rambo fant ei anna løype ut, men vi møttes iallfall ved enden av ringen, og gikk sammen bort til teltet, satte på båndet og tok noen godbiter.
Neste løp gikk (i forhold til de tre foregående) strålende! Masse fart, grei kontroll (enda litt store svinger), men så disket vi på siste hinder pga. tre vegringer. Kjedelig, men greit likevel.
Det er fantastisk å føle at hunden «virker» igjen etter en intens snuseperiode. Om det er midlertidig pga. fravær av løpetidstisper, eller en permanent forbedring er for tidlig å si, men jeg ser iallfall lys i enden av tunnelen. Og hund og fører var venner hele helga 🙂
