Stor-Leirsjøen – Bjørkhylla – Rønningen

20. september 2009

Tid: 4 t 40 min
Lengde: 12,8 km

Selv om vi har gått mye i marka i sommer har vi hatt færre langturer enn i fjor. Men i dag var det på tide å klemme til med en skikkelig runde igjen. Vi møttes på Granåsen og satte kursen nordover langs østsida av Stor-Leirsjøen. Da vi møtte veien som fører innover mot Skjelbreia og Marken svingte vi vestover og fulgte den helt til vi tok av mot vår «hemmelige» lille perle Bjørkhylla.

På Bjørkhylla spiste vi den medbrakte nisten, inkludert litt søtsaker, sammen med tre andre vandrere. Hundene ventet mer eller mindre tålmodig. Zorro og Munti prøvde seg på et fluktforsøk i beste Snake Plisken-stil, men måtte innse at forsøket var mislykket da de havnet på hver sin side av en stubbe med sammenknyttede bånd. Innhentet av lovens lange arm igjen… Bente gjorde sitt beste for å fornærme Ellen og så gikk vi videre.

Tilbake på veien svingte vi av mot Rønningen hvor vi tok ny pause. Rønningen er ei koselig hytte med flotte arealer både inne og ute. Mest imponert er jeg over den enorme trappeplattingen, solid og flott håndverk. Ellen og jeg spilte et par runder på ringspillet, hun skrøt fælt av sine 30 poeng, men jeg banka henne med fantastiske 80! Anne vurderte en runde på hoppeballene, men etter å ha sette ei jente på ca 10 år klemme dem halvveis ned til bakken ble vi i fellesskap enige om at det sannsynligvis ikke var dagens beste idé.

Fra Rønningen vasset vi videre ned mot Granåsen igjen. Stiene hadde gjørmete partier og hundene fikk seg et sårt tiltrengt bad i bekken ved parkeringa. Utenom Munti da, han hadde visst trippet forsiktig utenom gjørme og var både tørr og ren.

2009-09-20 Leirsjøen – Bjørkhylla – Rønningen

MC-lappen endelig i boks

5. september 2009

Har hatt lyst til å kjøre opp til MC en stund, men i fjor ble det ingenting av fordi alle kurs var fulle på sommeren. I år gjorde jeg et nytt forsøk, men var igjen for sent ute. Alt var opptatt, både i Trondheim og nabokommunene. Et par steder satte jeg meg på ventelister, men med lite håp om å få noe før sommeren 2010. Men så fikk jeg en hyggelig telefon noen uker senere. Det skulle arrangeres ekstra kurs på Malvik Trafikkskole, og om jeg fremdeles var interessert var det plass til meg. I mellomtiden hadde jeg kjøpt ny bil og MC-budsjettet var egentlig tomt. Men etter en ganske kjapp vurdering bestemte jeg meg: det ble MC-kjøring i år!

Teorien gjorde jeg unna på egen hånd i fjor. Har kjørt moped siden 1996 og bil siden 1998, så det grunnleggende kan man jo (forhåpentligvis). En liten oppfriskning i teoriboka, pluss lese grundigere over det som er spesielt for MC, og så er det bare å møte opp på en trafikkstasjonen og avlegge prøven.

På Malvik Trafikkskole innledet vi med de obligatoriske teoritimene fra Statens vegvesens læreplan. Vi var en gruppe på omtrent 15 stykker i alle forskjellige aldersgrupper, fra 16 til 60+. Motivasjonen for å kjøre opp var variert, for min del handlet det om en kombinasjon av å utfordre seg selv, oppleve noe nytt, det rent praktiske med å kjøre motorsykkel (heller enn bil) til jobb, og å kunne kjøre turer for opplevelsens del. Det er fint å sette mål man kan strekke seg etter, og det er morsomt å ha prosjekter å fikle med.

Etter teoridelen var det rett på kjøring med Petter, en trivelig kar som jobber med trafikklærerutdanning på HiNT. Vi startet med småkjøring mellom kjegler på en parkeringsplass. Erfaringen fra mopedkjøring ble nyttig, selv om det er temmelig annerledes å kjøre tungsykkel. Men man vet iallfall hva de forskjellige hendlene brukes til, så det blir mindre fikling og leting. Neste gang var det ut på landeveien med meg bak styret og Petter bakpå. Litt skummelt i starten, men man venner seg fort til det. Tur inn til Trondheim ble det også, med kjøring på banen på Sluppen og en tur gjennom byen, med trikkeskinner og andre utfordringer for MC-førere.

Senere kjørte vi mye i Stjørdal sentrum, og enda mer presisjonsøving med kjegler. Den siste uka var det tid for kjøring på Lånkebanen, med rom for mer fart og høyere krav til presisjon. For en feiging som meg føltes det en smule skummelt å legge seg så langt ned at fothvilerne tåpinnene (Petter presiserer) tok i asfalteten. Men gjett hva, det ble gøy da jeg etterhvert forstod at begrensningene ligger i hodet, ikke i sykkelen. Med planlegging, aktiv bruk av blikket og en lett hånd på clutch og gass gikk de knappeste svingene også brillefint.

Høydepunktet i opplæringa var landeveiskjøringa. Petter og jeg kjørte hver vår sykkel langs motorvei, landevei og grusvei, helt opp til Storlien. Et par småstopp underveis gjorde turen enda mer behagelig, man blir ganske støl i stussen av å sitte på et hardt sete over tid. Været var upåklagelig og naturen langs ruta flott. På Storlien var det tid for grensehandling, dog bare litt sjokolade og brus som ble med meg tilbake.

Egentlig skulle jeg etter langturen kjøre opp om først to uker, men torsdag ettermiddag ringte Petter: «Du, hvordan passer det i morgen tidlig?». Pulsen økte merkbart, men jeg gikk raskt med på at det passet fint. Kl 0700 møtte jeg opp på trafikkskolen for omkledning og forberedelser. Vi kjørte til Stjørdal sammen med en annen kar som også skulle kjøre opp, og lekte litt i kjøregården for å riste av de verste nervene. Etterpå var det til pers. Først presisjonskjøring i kjøregården, deretter en tur langs hovedveiene i og utenfor Stjørdal, og til slutt noen runder gjennom sentrumsgatene. Vel tilbake på trafikkstasjonen kunne sensor Kjetil fortelle at Rune hadde bestått prøven, og gratulerte så mye. Jippi!

Takk til kjørelærer Jan Petter Wigum for et trivelig samarbeid med Malvik Trafikkskole!

Nå gjenstår bare spørsmålet: Skal man kjøpe motorsykkel..? 😉

På tur i Bø

2. september 2009

Lengde: 13 km
Tid: 4 t 20 min

Forrige uke var Trine, Rambo og jeg på besøk hos foreldrene mine i Bø i Vesterålen. Det er mye fin natur å oppleve i Vesterålen, det vet f.eks. dronning Sonja etter å ha besøkt blant annet Møysalen og Øksnes. Dessverre har jeg vært altfor lite flink til å benytte meg av Vesterålesnaturen, men denne gangen skulle jeg iallfall noen turer i marka mens jeg var hjemme.

Losjehytta er det mest vanlige turmålet fra Vinje/Steine-området og tirsdagen tok vi turen dit sammen med pappa. Han er en ivrig hyttegåer og går trimturen omtrent daglig. Fra Sikan går det jevnt oppover til hytta, det tar 20-30 minutter i rolig gangfart. En grei tur som gir fin utsikt og ei koselig hytte hvor man kan varme seg på kalde dager, drikke saft eller spise en kakebit. De faste hyttegåerne møtes gjerne der på formiddagene for å slå av en prat.

Vetten er neste trinn på turstigen. Flittige sjeler har også der satt opp ei hytta, dog i mindre utgave: Vettenbua. Hit går de som synes hytteturen er i korteste laget, eller som liker å gå på ski på flatene mellom toppene vinterstid.

Den høyeste toppen langs denne fjellrekka er Lynghaugtinden, også kalt Nåla, og dit tok vi turen søndag. Vi startet ved skytterhuset i Sikan og gikk oppover i retning hytta. Den første delen av ruta er en gammel vei til et for lengst avviklet vannbasseng, resten går oppover marka på smale stier. Like før man kommer opp svingte vi av, slik at vi etterhvert passerte på vestsida av Vetten. Derfra er det ganske flatt helt til siste klatreetappe mot Nåla.

Jeg ble fascinert av det varierende terrenget fra Vetten og videre. Første del er flatt som om det var planert og gruslagt. Hele området er dekket av småstein, ispedd noen tuster med gress og mose. Underlaget er kompakt og hardt, og man greier ikke finne noen sti foruten å følge vardemerkene. Ellers er det ingen vegetasjon. Deretter kommer man over i områder med større steiner og mer kupert landskap. Siste bit av turen går i «tradisjonelt» markaterreng, med gress, steiner og stier.

I det vi nærmet oss toppen passerte vi ei lita tjønn, og før vi visste ordet av det slo ei havørn ut med vingene og tok av fra kanten av vannet, bare 30 meter unna oss. Lyden av store, tunge *svosj* fra vingene fylte stillheten, og det var en naturopplevelse som sannelig fikk pulsen opp! Til alt hell var fuglen ikke sulten, så Rambo fikk gå i fred.

De siste metrene opp var småtunge, men det var verdt det. Fra toppen, 504 meter over havet, kan man se milevis i alle retninger, det meste av bygda er synlig og man får et nytt perspektiv på hvordan landskapet er formet. Vi kikket forskrekket ned mot baksiden hvor fjellet stuper nedover rett nedover, og bestemte oss for å ikke friste skjebnen ved å krype ut på kanten. Rambo ble holdt godt fast i sporlina mens jeg skrev oss inn i loggboka. I det vi satte oss ned for å ta en pust i bakken ringte mamma og fikk svar på hvor vi var. Pappa tok fram kikkerten og mente å kunne se oss fra bakkenivå.

Etter pausen tok vi noen bilder og begynte på nedstigningen. Vi gikk forbi tjønna i håp om å få fotografert ørna som slapp unna, men uten hell. I stedet fikk vi følge av tre sauser sauer som hadde forvillet seg oppover på snaufjellet. De sprang foran oss nedover mot områdene mellom Vetten og hytta hvor de andre sauene kunne høres i skogen. Rambo var interessert, men fikk ikke lov å stifte nærmere bekjentskap med sine krøllebrødre og -søstre.

[picasaView album=’SommerIB’ instantView=’true’]

2009-08-30 Sikan – Nåla