25. november 2009
Jeg misliker stikktitler, subtitler, ingresser og annet unødvendig fjas. En NTNU-relatert artikkel i Adressa.no illustrerer hvorfor, og på en «bedre» måte enn jeg noensinne kunne drømt om å få til selv.
Oppslaget
Teksten fra oppslaget gjengitt nesten i sin helhet:
Hm.. vet ikke helt om jeg fikk med meg hva som var saken her, best å klikke seg videre inn til artikkelen.
Artikkelen
Aha! Endelig en litt mer oppklarende forklaring på hva som har skjedd:
NTNU reduserte tyverier med 1,1 millioner- I løpet av to år reduserte NTNU [..] tyverier [..] fra 1,1 millioner kroner til null kroner.
- NTNU startet arbeidet med å sikre alle undervisningsrom i 2005. Det første året gikk antall innbrudd og tyveri fra disse rommene ned fra 1,1 millioner kroner til 70 000 kroner. I fjor var tallet null.
- NTNU har hatt en kraftig reduksjon i tyverier etter en oppgradering av sikkerhetsanlegget. (Bildetekst)
Litt mer diversetekst følger før Marit Moe, sikkerhetsansvarlige ved NTNU, sier: «Det skal være trygt å oppholde seg i byggene våre, derfor er vi er helt avhengig av et godt sikkerhetssystem med høy oppetid». Jaha.. Litt usikker enda, men så kommer hovedløsningsordet i denne lille gåten: «Sikkerhetsansvarlig Marit Moe er klar på at det å ha høy oppetid på et sikkerhetsanlegg er alfa og omega.»
Oppsummert
- NTNU har redusert tyverier med 1,1 millioner.
- Dette har skjedd i løpet av årene 2005, 2006, 2007 og 2008. Altså to år. Eller var det tre..? Fire?
- Marit Moe synes sikkerhetssystemene funker best når de er påslått.
Ja, se da har jeg fått det med meg!
For å enda bedre illustrere hvor «sløsende» artikkelen er har jeg gjenfortalt essensen som en fiktiv Twitter-melding på kun 95 tegn (spanderte til og med på meg et par hashtags):
maritmoe Jippi! Nye sikkerhetssystemer funker. 2005: Tyverier for 1,1 mill. 2008: Null! #sikkerhet #ntnu
For ordens skyld: Marit Moe er unnskyldt å ufrivillig bli gjengitt på denne måten, både av Adressa og meg.
12. november 2009
Hyggelig hilsen fra Kjell Arntzen
Lørdag, på «Den store kinodagen», var Trine og jeg på Nova for å se Law Abiding Citizen. Filmen skulle starte 1720, men etter reklamen ble salen svart igjen, og tiden gikk. Da vi omsider fikk bildet tilbake var filmen godt i gang, og vi startet noen minutter inn i handlingen. I tillegg var lyden lav, slik at dialogen var vanskelig å høre. En dårlig start på kinodagen altså, noe jeg gjorde Trondheim Kino oppmerksom på i en (høflig) e-post mandag ettermiddag. Jeg ba dem vurdere å iallfall refundere én av billettene, vi hadd jo sett resten av filmen, så begge var kanskje litt i overkant tenkte jeg.
I dag lå det en tykk konvolutt med kinologo i posten. Et hyggelig brev forklarte at problemet med bildet og lyden på den aktuelle visningen var kjent, at tidspresset på kinodagen gjorde omstart av filmen vanskelig, og at de beklaget det ble som det ble. Som kompensasjon fikk vi to billetter til valgfri film, langt mer enn hva jeg hadde håpet på. Kanskje en dråpe i havet for Trondheim Kino, men for meg ble det dagens lille høydepunkt.
En liten detalj som at omslagskortet hadde en håndskreven hilsen toppet opplevelsen. Kjell Arntzen vet hvordan man blidgjør kunder.
Takk Trondheim Kino, vi gleder oss til å gå på kino igjen!
8. november 2009
Rambo nyter utsikten
Lengde: 9,1 km
Tid: 4 t 20 min
I dag ble det langtur i Bymarka. Det var frost i bakken, men varmegrader i lufta, så alt lå til rette for en fin og tørr tur. Har vært nok turer i gjørme nå… Vi kjørte Tømmerdalsveien opp til parkeringa ved Kobberdammen. Det var is på veien så anti-spinn-funksjonen på nybilen fikk prøvd seg for første gang under mitt regime. Det hakket og «skrapte», men vi kom oss opp. Fra parkeringa gikk vi mot Geitfjellet. Det var flere som var ute på tur denne fine dagen, og på toppen var det flust med folk.
Ferden gikk videre langs stiene til Våttakammen, også der var det en del folk som rastet. Ellen hadde tatt med opptenningsved (båret av meg, som den gentleman jeg er) som vi lagde et fint bål av. Grillpinnene lå allerede klare ved bålplassen, vi bare spisset dem litt ekstra og gikk i gang med å svi pølser over flammene. Ellen fant et «hull» i bålet som hun mente ville fungere som en slags ovn. Jeg prøvde forsiktig å få plass til pølsa mi også i ovnen, og tilfeldigvis falt Ellens pølse av pinnen i omtrent samme stund. Hun rettet en anklagende finger i min retning og påstod (fullstendig grunnløst, selvsagt) at jeg hadde dyttet pølsa av pinnen. En ny ble montert og så gikk hun i gang igjen. Og vips, så var den også i bålet! Uten at jeg engang var i nærheten. Et tredje forsøk ble igangsatt og gjett hva? Pølsa falt nesten av pinnen igjen. Noe å huske til neste gang hun påstår at pølsa ble «dyttet» av: Ellen er ute av stand til å tilberede mat på pinne.
Etter at all veden var brent (og puddelen var tint nok til å kunne bevege seg) gikk vi nedover stien og svingte vestover mot Helkanseter. Der hvor vi før hadde gått i regn og gjørme var det nå hardt og tørt. Deler av skogen var nydelig grønn av mose, så flott at man bare får lyst å hoppe og rulle seg rundt på bakken. 🙂 En turgåer hadde funnet roen i mosen med ansiktet mot sola. For en nydelig dag!
Etter å ha krysset veien ved Lavollen gikk vi i retning av, og etterhvert rundt, Kobberdammen, og til slutt tilbake til parkeringsplassen. Hundene var tørre og klærne rene. Stor kontrast til å vasse i gjørme med møkkete puddel. Fortsetter høsten som dette skal jeg være storfornøyd!
[picasaView album=’GrillingPaVattakammen’ instantView=’true’]
2009-11-08 Grilling på Våttakammen
