20. juni 2010
Tid: 3 t 40 min
Lengde: 6,3 km
I dag ble turgruppas nyeste medlem Kiska (a.k.a. lille lakris) med ut på vandring, skjønt mesteparten av vandringa befant hun seg i ryggsekken til mor. Vi startet fra Othilienborg og satte retningen mot Estenstadmarka. Været var så som så, ikke spesielt varmt, men vi slapp unna den voldsomme nedbøren som har herjet i Trøndelag de siste dagene. Litt regn på starten av turen, men det gikk heldigvis raskt over.
Bortsett fra at Anne nesten gikk feil i et stivalg kom vi oss trygt frem til rasteplassen. Stedsansen har vi hørt er medfødt, og dessverre er verken Anne eller jeg genetisk disponert for å utvikle slikt. Men Ellen har hjerne som ei rotte (i positiv forstand, selvsagt) og finner frem på selv de mest snirklete stier. I tillegg kan hun snakke med elgen (nei, ikke «rope på elgen») , så vi er trygge i villmarka så lenge hun er med.
Naptime
Deilig å sove i skogen
Mens de voksne fant seg til rette på en stamme slappet Kiska av på pleddet sitt. Hun har veldig godt sovehjerte og sov rett gjennom en liten fotosession. Etter å ha drukket seg høy på kaffe bestemte Ellen seg for å røske pelsen av den nærmeste hunden hun kunne finne. Ozzy ble brått og uventet utpekt som frivillig. Til alt hell sitter cairn-pels løst (desto løsere jo eldre den er), så han slapp fra nappinga med helsa i god behold. Faktisk ble han ganske så stram og fin over ryggen.
Den frivillige. Se så glad.
Dette som menes med backpacking?
Da hundestellet var over, og Kiska omtrent ferdigslumret, tok vi beina fatt og vandret hjem igjen. Det ble straks kjølig da vi kom inn mellom trærne og bort fra den lille solsteiken vi hadde på rasteplassen. Den lille hadde igjen fått plass i mors sekk og småduppet mens vi gikk, varm og god innpakket i fleecepledd. Noen hunder vet virkelig å nyte livet 🙂
[picasaView album=»TurIEstenstadmarkaMedLilleLakris» instantView=»true»]
2010-06-20 Tur i Estenstadmarka med lille lakris
24. mai 2010
Tid: 4 timer
Lengde: 9,2 km
Til Topps-rundene er i gang, og etter Månen bestemte vi oss for å gå til Våttakammen og Geitfjellet. Turgruppa var noe redusert i dag, siden Anne var på reise og Rambo var «sykmeldt». Han hadde mye blod i avføringa i går og fikk beskjed av dyrlegen om å holde seg i ro til alt var i orden.
Vi gikk fra Baklidammen mot Helkansetra først. Stiene var stort sett fine og tørre, bare noen få små våte partier. Fra setra og opp til Våttakammen var det derimot en del bløtt, men ikke verre enn at det var fint mulig å gå utenom. På toppen ble det en kort rastepause hvor vi nøt mat og snop, Bente er flink å ta med godbiter til oss tobente også 🙂
Til Geitfjellet var det flere våte partier, men også den etappen kom vi gjennom (omtrent) tørrskodd. Og mer snop ble satt til livs vel fremme. Til tross for at sola viste seg innimellom var det ikke veldig varmt i lufta. Noen regndråper ble det også, i hovedsak på Våttakammen, men heldigvis ikke så mye at vi rakk å bli våte i tøyet.
Veien tilbake gikk via Lavollen og forbi Baklidammen, hvor «noen» av hundene tok et «frivillig» assistert bad. Greit å ikke skitne til BMW med møkkete labber 😉 Årets første tur i Bymarka var dermed gjennomført, og det er godt å se at vinteren har sluppet taket. Ser frem til flere turer i enda varmere vær ganske snart.
[picasaView album=»TilToppsPaVattakammen» instantview=»yes»]
2010-05-24 Til topps på Våttakammen
26. april 2010
Lengde: 10.2 km
Tid: 4 t 15 min
Mens snøen har vært på tilbakegang i «lavlandet» den siste måneden ligger det fremdeles en del igjen i marka. Men stiene begynner å bli fine, og inni skogen er det mye bart. I dag gikk turgruppa fra Othilienborg i retning Estenstadmarka. Vi gikk mest på småstier og holdt oss dermed unna de mest folkerike områdene. Hundene koste seg og hoppet og sprang på myk skogbunn. Vi svingte innom den fineste delen av marka, hvor trærne står spredt og bakken er flat og vanligvis lysegrønn av mose. Litt kaldt ennå, men det er godt å vite at sommeren snart er tilbake. Da blir det fint å ligge i mosen og bare nyte livet.
Godt med tørr skogbunn
Ferske skudd
Etter en liten pustepause på ei rot gikk vi videre mot Estenstadhytta. Vi begynte å bli sultne og tørste, og gledet oss til å kjøpe noe godt for å få tilbake energien. Men til vår enorme skuffelse var hytta stengt! Stengt! På en super turdag! Makan! Noen har misforstått hva turgåerne vil ha… :/ Vi «nøt» en benk mens vi tutret over hvor dårlig gjort det var å nekte oss kaffe og sukkerholdig mat i en sådan tid, og begynte slappe på tilbaketuren.
Veivalget ble diskutert og «korteste vei» fremmet som forslag gjentatte ganger (av flere enn meg – tror jeg). Det er slitsomt å gå når man har lavt blodsukker, men vi kom oss nå ned igjen. Vel fremme måtte jeg ta en akutt-Pepsi Max for å gjenopprettet væskebalansen, deretter ble det hamstret sjokolade på den lokale Brustadbua. Det er sant; man kjøper mer snop når man er sulten 😉
2010-04-25 Vår i Estenstadmarka
