9. august 2009
I dag ble det tur fra Bekken med engangsgrill, pølser, bærspann og badetøy i sekken. Vi startet med å sette kursen mot Liaåsen. Jeg hadde ikke GPSen med, men Ellen har en detaljert veibeskrivelse på bloggen sin. Underveis plukket vi bær av forskjellige sorter: blåbær, markjordbær, villbringebær og et par krykkjebær. Blåbærene sto høyest i kurs – få ting er så godt som hjemmerørt blåbærsyltetøy, f. eks. sammen med pannekaker. Mens Ellen ble åpenlyst ranet av en blåbærelskende terrier fikk jeg stort sett plukke i fred. Rambo sprang frem og tilbake mellom tuene for å samle mest mulig kvistbiter og lyng i pelsen. Fjerning av rusk og rask i puddelpels er nemlig en av matfars favorittaktiviteter…
Etterhvert som vi sakte forflyttet oss oppover i terrenget ble begrene (eller «kaupan» som vi sier i Bø) gradvis fyllt opp. Sola stekte, men heldigvis var det både vindpust og skygger man kunne kjøle seg ned i. På Liaåsen tok vi en rast og koste oss med medbrakte godsaker, kaffe, isvann og brus. Både hunder og mennesker var varme og isvannet var en sikker vinner i dag.
Etter pausen gikk vi videre til Estenstadhytta for å kjøpe mer kald drikke, men hytta hadde akkurat stengt da vi kom frem. Heldigvis står det ei vannvogn (for tørste og «tørste») ved hytta så vi fikk påfyll av friskt vann. Rundt dammene var det folk som solte seg, badet og nøt lørdagen og vi fant en ledig flekk på tangen på østsida av Estenstaddammen. Grillen ble fyrt opp og mens den brant hoppet vi uti. Vannet var varmt nok til å være behagelig å entre, og kaldt nok til å være nydelig avkjølende. Da grillen var klar steg vi elegant ut av vannet og la pølsene på varmen. Utrolig nok var det god futt i kullbrikkene, og få minutter etter var pølsene passelig svidd til å kunne etes.
Turen oppover hadde tatt sin tid, så etter pølser og potetgulldessert måtte vi pakke sammen. Ved stien fant jeg en snedig sak med påskriften «Paint grenade» som jeg lurer på hva er. Paintballutstyr, øvingsmateriell fra forsvaret eller noe helt annet? Noen som vet? Tok bilde av den iallfall, om den er udetonert er det sikkert ikke noe «mor og far» vil at poden skal finne og putte i munnen, kaste til hunden eller legge på bålet…
Ned på Bekken ble det oppsummert at det hadde vært en fin tur, bra blåbærfangst, nydelig vær, varmt badevann og at frosne kanelsnurrer fra Findus er jævlig godt!
[picasaView album=’LangturTilLiaasenBadingOgGrilling’ instantView=’true’]
12. juli 2009
Lengde: 12,2 km
Tid: 5 t 20 min
Bente, Ellen, Anne og jeg møttes på Esso Sandmoen («Shell» på Ellenspråk) kl 11 for ukas søndagstur. Vi startet med litt bilprat slik vi pleier når vi møtes i bensindunstende omgivelser. Ellen hadde vært oppe i nesten hele natt for å polere Golfgliset sitt, og den var jammen blitt blank blankere! Asfaltflekkene var borte og den sølvgrå super(bil)modellen strålte i sola.
Etter å ha drøftet poleringsteknikker (én hånd, to hender, hele kroppen?) kjørte vi i samlet flokk til en hemmelig godt skjult parkeringsplass som Bente visste om på Løvset. Bente ledet turgruppa i ulendt og bløtt terreng oppover, oppover og oppover, med stadige løfter om at «Nå er det verste over». På en knaus med utsikt over omtrent hele Sør-Trøndelag stoppet vi og tok en pust i bakken. Noen spiste sjokolade, andre spiste… eh… andre sjokoladebaserte produkter. Det var heldigvis litt vind på knausen for lufta var varm, sola stekte og ryggsekken nektet å slippe ut fuktighet fra den klamme ryggen den hang på.
Mette og tørre (på ryggen iallfall) gikk vi videre mot masta på Vassfjellet. Terrenget ble nå flatere, dog litt småkupert. Snaufjellet er fint å gå på, men myrene innimellom steinen sørget for at heller ikke Helly-Hansen-skoene greide å holde vannet ute. Bente kom igjen med støttende og motiverende utsagn som «Bare 10 minutter igjen nå!», og bare tre små timer etter var vi fremme.
Kim (og merken han hadde hengt opp) viste vei over fjellet, men enten ga han opp, eller så gikk vi fra han, for den siste etappen måtte vi greie oss på egen hånd. Etter rasten ved toppen, hvor en viss puddel gikk på eggeslang, måtte vi finne tilbake igjen ved hjelp av primitive navigasjonsmetoder som méd, stjernetyding, sporsøking, ja og så GPSen da. Ellen var mistroisk og stolte ikke på satellittenes magi etter fjorårets bomtur, men vi fant da stien etterhvert.
Det var minst like bratt ned som det var opp, og med gjørmete sti ble det mye kauking fra baktroppen. Gjennom tett terreng kunne man høre damene skrike til hundene (tror jeg?) «Bak! Bak! Bak! Aiaiaiai! Der ja!». Som man roper i skogen får man svar? Nei, ikke vet jeg… Men ned kom vi og der stod jammen bilene og ventet på oss! Noen av oss vet å sette pris på å finne bilene etter en tur i Vassfjellet, det er nemlig ikke gitt at de står der man tror de står – eller der man tror man går.
[picasaView album=’LVsethVassfjellet’ instantView=’true’]
2009-07-12 Løvseth – Vassfjellet
8. juni 2009
Midt-Norsk angrepslam. Ikke rart en border blir skremt av slike hoggtenner.
Lengde: 12,5 km
Tid: 4 t 15 min
Søndag morgen og klokka er 0950. På parkeringsplassen stanser en burgunder Nissan, og ut kravler en halvtrøtt nordlending med en (etter den ondsinnede mobbingen å dømme) rosa puddel. Kun to andre biler har møtt opp tilsvarende tidlig. En liten flokk sauer har også funnet veien til Henriksåsen og koser seg med de gjenværende gresstustene i utkanten av grusplassen. Puddelen og sauene hilser nysgjerrig på hverandre, de virker å være «av samme ulla». En gjensidig forståelse for hvor vanskelig det kan være å holde strikkegenser al natural ren i terrenget oppstår. «Brasilian dewoolification», sa du? Skeptisk…
Og slik kunne historien fortsatt i det langdryge. For mens puddel og eier hilser på sauer tar de resterende foreningsmedlemmene seg god tid med å møte opp. Kari (sekretær i Foreningen for store hunder som slett ikke snuser, FFSHSSIS) og border collien Tessy møter opp litt over 10. Tessy hilser også på sauene, dvs et lam, men lammet breker og Tessy må søke asyl bak matmors ben. «Fæle dyr», tenker hun nok. «Hvis det bare hadde vært noen som kunne gjetet slemmelammet vekk herfra…»
Og så et nesten umerkelig taktskifte i fortellerform. Slikt ville nok Willy Svein slått hardt ned på, men dette er min blogg, og her er det jeg som bestemmer!
Etterhvert (ca 1030) kom også Bente, Tyra, Anne, Ozzy, Lita, Ellen, Zorro og Munti. De hadde planlagt å gå halv elleve, ikke ti som Ellen og jeg hadde blitt enige om på Stavsøra. De hadde heller ikke lagt særlig detaljerte planer for å meddele fra hvor vi skulle gå. På direkte spørsmål via SMS fikk jeg likevel klemt ut av dem hvor den hemmelige møteplassen befant seg, slik at jeg kunne møte opp i god tid unødvendig lang tid i forveien.
Men man får se det positive i det, Rambo og jeg hadde iallfall fått hilst litt på sauer. Hilst ganske mye faktisk. I overkant mye. 45 min alene med sauene og en småbarnsfamilie. «Se bæ’en!» Nevner det bare.
Etter forsøksvis bortforklaring på hvorfor tid og sted var holdt mer hemmelig enn atomutskytingskodene ble det likevel tur. Vi gikk vestover mot Vintervatnet og så sørover mot Grønlia. Der koste vi oss med vafler, lefser, brus og kaffe. Videre passerte vi på vestsida av Grønlia og ned til veien. Vi bestemte oss for å utvide turen litt, og tok en tur innom en fin liten rasteplass kalt Bjørkhylla. Vi fant den i fjor ved en ren tilfeldighet og ville gjerne tilbake. Rundt grillstedet satt det allerede noen glade campere som hadde tilbrakt natta og dagen i naturen. Vi slo oss ned ved siden av dem, konverserte og nøt medbrakte gourmetretter, det vil i grove trekk si bolle med nugatti, M og melkesjokolade.
På veien tilbake fant Zorro og Rambo en fin pinne. Den så ut til å være helt top notch i kategorien «blaute pinner», for slik tevling om eierskap har vi sjelden sett. De lekte sisten, hadde drakamper og bølla om pinnen et godt stykke av veien. Artig å se gutta kose seg på tur! Vi tobeinte koste oss også, iallfall de etapper hvor vi hadde sjansen til å tilføre kroppen tilstrekkelige mengder oksygen. Kari ledet nemlig an og dro tempoet opp til kappgangmarsj. Skulle tro vi hadde enten Ljåmainn’ eller Tore på Sporet i hælene, begge bor som kjent i trøndelagsområdet. Et par nestenulykker som følge av for høy fart (og glatte sko?) ble det også, mer om nær-lyngenopplevelsene på Ellens blogg.
Men vi kom oss da alle helskinnet tilbake til Henriksåsen og var enige om at det hadde vært en fin tur, til tross for høy puls, sure lår og høylytt diskusjon om hvorvidt en tidfestet avtale er bindende eller kan endres uten varsel 😉
[picasaView album=’RundtSkjelbreiaViaBjRkhylla’ instantView=’true’]
2009-06-07 Rundt Skjellbreia via Bjørkhylla
